Rovdyr og menneske - hva skjer i Namdalen?

 

 

FORORD.................................................................................................................................... 1

INNHOLD.................................................................................................................................. 3

1. NATUR OG KULTUR............................................................................................................ 4

2.UTMARKSRESSURSENE OG BRUKEN AV DISSE............................................................ 5

2.1. Næringsliv.......................................................................................................................... 5

2.2. Beiteressursen.................................................................................................................... 6

2.3. De «usynlig verdiene»......................................................................................................... 6

3. BIOLOGISK MANGFOLD - HVA ER DET?........................................................................ 6

3.1. Vern av biologisk mangfold................................................................................................. 7

4. BÆREKRAFTIG BRUK......................................................................................................... 8

5. LITT OM FORVALTNING GENERELT............................................................................... 9

6. ROVDYRFORVALTNINGA............................................................................................... 10

7. DE GAMLE RETTENE......................................................................................................... 11

8. VERN ELLER BRUK?.......................................................................................................... 12

9. PRIMÆRNÆRINGER OG GENERELL UTVIKLING......................................................... 13

9.1. Sauenæringa..................................................................................................................... 16

9.2. Reindrifta......................................................................................................................... 17

10. KONSEKVENSENE AV ROVDYRFORVALTNIGA....................................................... 17

10.1. Sauenæringa................................................................................................................... 17

10.2. Reindrifta....................................................................................................................... 19

10.3. Økonomiske tap............................................................................................................. 22

10.4. Dyretragedien................................................................................................................. 26

10.5. Konsekvenser for natur og artsmangfold......................................................................... 28

10.6. Konsekvenser for lokalsamfunn...................................................................................... 28

10.7. Konsekvenser for sør-samene og deres kultur................................................................. 29

10.8. Menneskene og det de opplever..................................................................................... 30

Eli-Margreta Haugen, Kvelia................................................................................................... 31

Eystein Stordal, Namsos.......................................................................................................... 33

Bierna Bientie, prest for sørsamer :........................................................................................... 34

11. SAMMENDRAG/KONKLUSJON.................................................................................... 36

 

1. NATUR OG KULTUR.

 

I Olav Tryggvasons saga berettes at ” i Naumudal  var en langt større Mængde Troll, end som paa andre Steder. To av kongens hoffmenn så engang ved nattetider en stor hop av sådanne troll, sitte ved en ild som var opptent i en heller. Der hørte de disse troll beklage seg over den skade, kong Olav hadde tilføyet dem, ved dels å drepe mange av deres gamle venner (de av de gamle familier, som holdt fast ved  de gamle forfedres religion), dels ved å fordrive dem fra deres eiendeler, så at de måtte ta sin tilflugt hit til Namdalen.”

 

Sagaens beretning om trolla som klorte seg fast her, kan være et greit bakgrunnsbilde for også andre kulturmøter, som Namdalen har vært arena for.  Om storhetstida for de indre bygdene  i “merovingertida” (6-800 e. Kr.) skriver Jørn Sandnes i Namdalens Historie: “Grunnlaget for rikdommen kan vi neppe søke i jordbruk eller fiske, men helst utnytting og omsetning av varer som det var marked for lenger sør, først og fremst da skinn og pelsvarer. I skog og fjell var det ekorn, røyskatt, rev, gaupe, mår, rein, elg, bjørn, i sjøen sel, hvalross, kval og sjøfugl. Disse dyra gav skinn og andre produkter som stod høyt i kurs lenger sør i Europa. Handel med slike varer  var en av de viktigste forutsetningene for landnåm og busetting i Nord-Norge.”

 

To kulturer som har levd side om side, er bumannens jordbrukskultur og samenes rein-nomadekultur. Noen mener at sør-grensa for den samiske kulturen fra “alders tid” har vært i Trøndelagsområdet. Dette er det delte meninger om, men for eksempel navnebruk i fjellområdene kan tyde på at det er riktig. De nordligste og østligste områdene av Namdalen var det de gamle nordmenn kalte “Finnmarka.” Det var “skoglandet, der finnene bur, men ikke pløyer.”  I “Namdalens beskrivelse” fra 1597, heter det at Namsen kommer “neden af Finde fielldenne.”  Handel og samkvem mellom folkegruppene har det også vært: “Men hine lapper som holder til uti fjellene pleier 2 gange eller 3 hvert aar at komme hit ned med deres findeskatt, og da fører de dynevar, som ere gjort av renshuder, og findesko og findehanske ned og selge for mad, for sølv og for klede.”

 

Mellom grenseområdene i øst og kysten i vest finnes alle landskapstyper. Namdalen blir gjerne omtalt som et Norge i miniatyr. Dette gjelder både natur, næring og kultur. Vi har fjell, daler, elver, vatn, skog, myrer, elveterasser, fjorder og skjærgård.  Overalt og innimellom har jordbruket satt sitt preg på landskapet. Men dyrka-arealet kunne aldri bli særlig stort i forhold til utmarksområdene, til det er landskapet vårt for mangfoldig.

Gjennom hele vår historie har bruken av utmarka vært et viktig fundament for bosetting og næring i Namdalen. Det er der vi har høstet for gjennom slått, beite og seterbruk. Skogen har gitt materialer til hus, tømmervirke og ved.  Vilt og fisk har vært næringsgrunnlag både som mat og handelsvare, det samme med bær, sopp og andre vekster.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2.UTMARKSRESSURSENE OG BRUKEN AV DISSE.

 

2.1. Næringsliv.

 

Også i vår tid er utmarksressursene viktig i næringssammenheng. Det gjelder både den bruken som skjer gjennom utmarksbeite og skogsdrift, men også i stor grad gjennom næringer knyttet til det vi i dag forbinder med friluftsliv og rekreasjon.

 

 

ØKONOMISK AVKASTNING AV UTMARKA I NORD-TRØNDELAG I 1993-94:

 

Førstehåndsverdi:

 

Jakt

Storvilt 1994      596500 kg a kr. 40,-                                                                    23,9 mill kr.

Småvilt 93/94     78200 stk. = 62676 kg a kr. 55,-                                                   3,5 mill kr.

 

Fisk

Laks   55000 kg a kr. 30,-                                                                                       1,7 mill kr.

Innlandsfisk  138 000 kg a kr. 20,-                                                                           2,8 mill kr.

 

Hytter

12100 stk. a kr. 1000,-                                                                                          12,4 mill kr.

 

Tamrein 93/94

7810 stk - 202000 kg                                                                                              8,6 mill kr.

 

Husdyr

                            antall     vektøkning

sau/lam                88700     1020000 kg  a kr. 40,-

ungdyr/storfe       12716      378000 kg   a kr. 40,-                                                 55,9 mill kr.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Sum                                                                                                                     108,8 mill kr.

 

 

Kilde: Inn-Trøndelag skogeierforening.

                

Tallene som viser de økonomiske verdiene av utmarka, er en førstehåndsverdi bygd på anslag. Ringvirkningsverdiene, gjennom salg av tjenester, foredling og arbeidsplasser som følge av dette, kommer i tillegg. En beregning av inntekta fra elgjakt i Van Severens skoger i Namdalen i 1997, viser at den totale verdiskapinga ligger rundt 4 millioner kroner. Dette er en tredobling av førstehåndsverdien. For jord- og skogbruk er ringvirkningseffekter beregnet til 1: 3, for småviltjakt og laksefiske er forholdstallene rundt 1:25. Med en beregnet førstehåndsverdi på avkastning av utmarka (unntatt skog) til 109 mill kr (-94) i Nord-Trøndelag, er den totale verdiskapinga altså langt større. Førstehåndverdien av tamrein og husdyr(beitedyr) utgjorde i 1994 nærmere 70 mill. kroner, med ringvirkningseffekter betyr det altså 210 mill. kroner. Det er mange arbeidsplasser bak disse tallene.

 

 

 

2.2. Beiteressursen.

 

En måte å synliggjøre verdien av beiteressursen, er å se på hva forverdien tilsvarer i dyrka areal:

En vinterfora sau tar opp 250-260 forenheter på utmarksbeite. Det tilsvarer forenhetene som produseres på ett daa fulldyrka jord i Lierne. 3000 vinterfora sauer i Lierne (antall pr. 1/1-98) nyttiggjør altså beiterssurser som tilsvarer et areal på 3000 daa dyrka jord.

Om en bruker samme beregningsmåten for rein, kommer vi fram til følgende tall: Rein på beite i Nord-Trøndelag utgjør 6,9 millioner fordager i året (antall dyr x 365 d). Foropptaket er gjennomsnittlig 1 forenhet pr. rein pr. dag. Det totale foropptaket av rein blir altså nærmere 7 mill. forenheter i året. Det tilsvarer produksjonen fra 27 000 daa dyrka jord i marginale områder. Uten beitenæringene ville denne ressursen ligget ubrukt. Og det er altså snakk om en fornybar ressurs.

 

 

2.3. De «usynlig verdiene».

 

Utover de verdiene som kan beregnes i økonomi og arbeidsplasser, kommer verdier fra  høsting av bær og sopp. Disse ressursene betyr selvsagt også en del i form av arbeidsplasser innen foredling og servicenæringer, men det har vært vanskelig å finne fram til tall på dette. Denne bruken er  av stor betydning i ernæringssammenheng. For det første representerer de “matauk” i husholdningene. At det i tillegg dreier seg om mat som vi opplever som “trygg,” uten tilsetninger og rester av sprøytemidler, er i seg selv svært viktig for mange mennesker.

 

Bruken av utmarka representerer også  verdier som ikke finnes i noen regnskaper. Det er de verdier som har med naturopplevelsen å gjøre.  Muligheten og tilgangen til  både å bruke og nyte naturen, er for mange en av de viktigste grunnene til at vi fortsetter å bo her. For mange namdalinger er naturen vårt kulturhus, vår idrettshall og katedral.

 Det har med tilhørighet og livskvalitet å gjøre. Identiteten vår er formet av moltemyra og fjellbekken og sjøen.  For mange er våre fineste opplevelser og minner  knyttet til  naturen.

 

 

Uten alle trolla som gjennom tidene har klort seg fast, og som har levd i og av den natur vi har her i Namdalen, er det lov å undres over hvordan det hadde sett ut her. Vi må  tro at det fremdeles finnes noen troll som vil slåss for de verdiene vi alltid har vært avhengig av, både som enkeltmennesker og samfunn.

 

 

 

 

 

 

3. BIOLOGISK MANGFOLD - HVA ER DET?

 

“Det var skinande sommarkvelden, bjølleklang frå marka og myasong kring øyra, og dei to som var på vegen nord-over Kjelvik-kleiva, gjekk seint og høgtidssamt, liksom det var for godt ver å gå i, ein skulle heller sette seg ned og halde helg.

Det var slikt laug med sol over alle ting, over lauvlia og myra og alle snauberga. Bjørkeskogen dåma så det stemte for bringa, og lauvglansen stod tett og mjuk imot auga, i ungdom og ovmod; åt andre sida tok myra etter ein, ho blømde så brunt og tuvut og dogga kvitblått over tjønnene og dalsika vestetter, ho hadde bryllopp i kveld. Men fjellet var over det alt i hop, stod i kveldssola så mosabrunt og berggrått det var, det smilte over all bygda og langt til havs.”

                                                                                Fra “I Eventyre” av Olav Duun.

 

 

Få har vel skrevet om menneskenes liv i samspill med naturomgivelsene, bedre enn vår egen dikter Olav Duun.

 

Biologisk mangfold er det mangfoldet av liv som finnes på jorda. Begrepet omfatter både de levende organismer (artene), naturtypene (økosystemene) disse artene lever i, og det genetiske mangfoldet innen de enkelte artsgrupper. Sagt på en enklere måte: Biologisk mangfold er planter og dyr og deres leveområder, den levende naturen omkring oss.

Å ta vare på det biologiske mangfoldet betyr altså å ta vare på planter og dyr og deres leveområder. Men vi kommer likevel aldri til å kunne bevare dagens biologiske mangfold uforandret. Det ville i seg selv vært naturstridig. Naturen er i stadig forandring, og under påvirkning av en rekke faktorer.

Deriblant er menneskenes bruk av naturen en viktig påvirkningsfaktor. Artsmangfoldet er sånn sett både et naturprodukt og et kulturprodukt. Menneskene har gjennom sin lange historiske og forhistoriske bruk påvirket  leveområdene til ville dyre og plantearter. Så lenge vi er avhengig av en naturlig produksjon for å kunne leve, vil vi måtte fortsette vår påvirkning. Artsmangfoldet blir “skapt på ny,” som resultat av menneskenes bruk. Å verne om dette mangfoldet vil derfor handle om valg: Hva skal vernes? Hvilken bruk er mest hensiktsmessig?

Bevaring av utvalgte arter med høy symbolverdi, som store rovdyr, har  stor gjennomslagskraft blant det store publikum. Forvaltningstiltak som er rettet mot disse artene støttes i brede kretser. Det skjer selv om disse artenes betydning for økosystemets funksjon er omdiskutert. Det totale artsmangfoldet  og sammenhengen mellom  bruk og artsammensetning kommer da i bakgrunnen.

 

 

Det moderne landbruket har på mange måter negative virkninger på artsmangfoldet. Dette skyldes særlig to utviklingstendenser:

 

1) Marginal jordbruksmark tas ut av drift

2) Intensivering av drifta i de beste jordbruksområdene.

 

Et av de viktigste tiltakene for bevaring av artsmangfoldet i jordbrukets kulturlandskap, vil derfor være å sikre fortsatt drift i de marginale områdene. I disse områdene danner dyrkajorda spredte “øyer” i landskapet og gir leveområder for en rekke arter. Når dyrkajorda gror igjen

eller tilplantes, blir denne funksjonen borte.

3.1. Vern av biologisk mangfold.

 

Gjennom tilslutning til internasjonale konvensjoner, har Norge forpliktet seg til vern av biologisk mangfold. Stortingsmelding nr. 35 (1996-97) “Om rovviltforvaltning” bygger på flere konvensjoner, bl. a. Bernkonvensjonen (ratifisert av Norge i 1986) og Rio-konvensjonen (Biodiversitetskonvensjonen, 1993). Bernkonvensjonen pålegger landene spesifikke plikter med hensyn til vern av enkeltarter, med særlig vekt på trua og sårbare arter. Rio-konvensjonen, utarbeidet i regi av FN’s miljøprogram, er utforma som en global avtale som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Denne konvensjonen setter ikke mål for omfanget av bevaringstiltakene og pålegger heller ikke partene å utvikle konkrete virkemidler, så som juridiske eller økonomiske virkemidler, for å gjennomføre tiltakene. I innledningen heter det bl. a: “ De kontraherende parter, som erkjenner det nære og tradisjonelle avhengighetsforhold mange urbefolkningssamfunn og lokalsamfunn som representerer tradisjonelle livsstiler, har til de biologiske ressurser,.... har blitt enig om følgende: Hver kontraherende Part skal, så langt det er mulig og hensiktsmessig, under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, bevare og opprettholde de urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold....”

 

 

I Rovviltmeldinga er det lagt størst vekt på de tradisjonelle verneformene av enkeltarter. Det synes som man har bestrebet seg  på å tilfredsstille kravene til Bernkonvensjonen, og i mindre grad har vært opptatt av Rio-konvensjonens målsetting om bærekraftig bruk og opprettholdelse av urbefolkningers og lokalsamfunns muligheter til fortsatt bruk av ressursene. Reultatene av dagens rovviltforvaltning kommer dermed i konflikt med denne målsettinga i Rio-konvensjonen.

 

4. BÆREKRAFTIG BRUK.

 

Bærekraftig bruk vil si en bruk som høster av naturgrunnlaget på en måte som sikrer framtidige generasjoner muligheter til å høste det samme som oss.

Saue- og reindrifta i våre områder er økologisk bærekraftig, i den forstand at beitegrunnlaget ikke overutnyttes. Framtidige generasjoner har muligheter til å høste av ressursen på samme måte som i dag.

 

Beitenæringene er av særlig betydning i områder som er marginale i jordbrukssammenheng (for reindrifta er ikke annen jordbruksvirksomhet noe alternativ).

 

 At saueholdet er en “naturlig” tilpasset drift i utkantområdene skyldes flere forhold :

 

·        Kort produksjonssesong og forholdsvis små avlinger på innmark gjør avhengigheten av utmarka større. Drifta er bestemt ut fra det lokale ressursgrunnlaget.

 

·        Landbrukspolitikk og økonomiske rammevilkår: Dagens spesialisering og effektivitet i jordbruket er  resultat av en styrt politikk. 

 

·        Tradisjoner, kultur, fagmiljø og infrastruktur er også viktige faktorer når det gjelder valg av driftsform.

 

·        Beitenæringene, ofte i kombinasjon med skogbruk, er  viktig for sysselsetting og bosetting i disse områdene. Alternative arbeidsplasser er det få av. Uten beitebruken i utmarka, hadde sannsynligvis mye av småskala-jordbruket vi hittil har klart å opprettholde i Norge, forlengst vært historie.

 

Landbrukspolitiske virkemidler har ikke nødvendigvis vært sammenfallende med hva som er en mest mulig økologisk riktig produksjon. Uansett har de enkelte brukere måttet tilpasse seg disse, om de skal kunne fortsette i næringa med et levelig økonomisk utkomme.

Likevel er det fornuftig, og rett i forhold til økologi og miljø, at matproduksjonen i størst mulig grad baseres på lokale ressurser og naturgitte forhold. Dermed blir man mindre avhengig av tilførte produksjonsfaktorer: kraftfor, kunstgjødsel, sprøytemidler. Og behovet for transport reduseres. Beitenæringer er derfor en langt mer miljøvennlig og økologisk riktig produksjon i de områdene det her er tale om, enn for eksempel svin- eller kyllingproduksjon.

Melk er det allerede overproduksjon av, og neppe noe fornuftig alternativ om det skulle bli snakk om omlegginger i større målestokk.

 

5. LITT OM FORVALTNING GENERELT.

 

Naturressursene har gjennom alle tider vært sett på som samfunnets eiendom, og bruken og utnyttinga er derfor underlagt riksdekkende lover og regler.

 

Det er flere departement som har ansvar for lovforvaltning som gjelder bruk og vern av innlandsnatur. Landbruksdepartementet har med næringsutøving for jordbruk, skogbruk og reindrift. Miljøverndepartementet har ansvar for utnytting av vilt og fisk, vern av biomangfoldet og oppsyn med forurensninger. Utøvinga og kontrollen med de fleste lovene er delegert fra departement til Fylkesmannen og det embetsverk og de fagetater han rår over. Svært lite vedtaksansvar er delegert videre til kommunenivået.

Justisdepartementet med underliggende etater har kontrollen og oppsynet med den såkalte miljøkriminaliteten.

 

Det er to ting som er spesielt med dagens forvaltning. Det er ofte motstridende interesser mellom bruken og vernet av ressursene. Derfor er det også motsetninger mellom måla til departementa. Dette er i mange tilfelle frustrerende for de som er primærforvaltere, det vil si de som bor i distriktet og både skal skaffe seg et utkomme av det arealet de har råderett over og samtidig forvalte verdiene slik at de ikke blir forringet og forurenset.

Et annet forhold med forvaltninga er at lovanvendiga ikke er styrt lokalpolitisk. Forskjellige fagfolk får derfor svært stor makt og spesialinteresser vinner ofte fram på bekostning av en balansert løsning. Dette kan gjelde både for ei for sterk utnytting og for et for sterkt vern.

6. ROVDYRFORVALTNINGA.

 

Den nye Stortingsmeldinga “Om rovviltforvaltning” (1996-97) er en oppfølging av St.meld. nr 27 (1991-92) “Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe.” Forvaltninga av rovdyra skulle i følge denne ta utgangspunkt i kjerneområder for de enkelte artene og legge vekt på å sikre reproduksjon til artene i området. Innenfor disse områdene har rovdyrbestandene vært sikret gjennom et strengt vern og en høy terskel for uttak av skadedyr. Kjerneområder for jerv og bjørn  har altså i praksis vært forvaltningsmodellen for deler av Namdalen siden først på 90-tallet. Samtidig har gaupebestanden hatt en sterk vekst i perioden.

I følge den nye St. meldinga skal kjerneområdet for bjørn opprettholdes i Midt-Norge. I dette området er det nå registrert 1-2 reproduserende binner, målsettinga er 8-10 stykker innen 2010. Vurderingene av overlevingsevnen til bestandene på norsk side skal baseres på tallet innenfor hvert enkelt kjerneområde. Det betyr at man ønsker å oppnå levedyktige bestander av bjørn innenfor  begrensede områder.

Forvaltningsmål for gaupe er at “gaupe fremdeles skal forvaltes slik at sammenhengende bestander og reproduksjon blir holdt ved like over store areal..”

Målet for jervebestanden er “å sikre fortsatt sammenhengende utbredelse av jerv på Nordkalotten, og å sikre en tetthet og reproduksjon minst på det nivå som er i dag innenfor eksisterende kjerneområde.”

 Om ulv sier St.meldinga: “I tråd med norske plikter har departementet som mål å etablere reproduksjon av ulv i Norge, og viser til at norske og svenske myndigheter har et felles arbeidsmål om å få etablert minst 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia i første omgang. Inntil dette målet er nådd må ulven underlegges et svært strengt vern.”

.

Vi mener at det ut fra de erfaringene vi har av de siste års rovdyrforvaltning i Namdalen, er grunnlag for å kunne si noe om konsekvensene av denne forvaltninga. Med de målsettingene som går fram av den siste Rovviltmeldinga, mener vi  at det kan forventes en lignende utvikling også andre steder i landet.

 

 

 

7. DE GAMLE RETTENE.

 

HVEM EIER....?

 

Hvem eier alle skogene

hvor dyrene holder til

og blomst og strå

og bekker små

og solens bleke ild?

 

Hvem eier hvert

et kjølig vann

som blinker

på min vei -

og stjernene

og stillheten,

hvem andre vel

enn jeg...?

                   Heljar Mjøen

 

 “Aalmenningseiga er ingen manns eign,” sa de gamle. Retten til bruk og høsting av utmarka er bygd på eldgamle tradisjoner, og står sterkt i nordmenns bevissthet. Almenningene skulle være til nytte for bygdefolket, slik at de kunne drive si gårdsdrift og fedrift, og “bu og trivast i landet.”  Og bøndene skulle rådest til å gjøre seg mest mulig nytte av sånt som fantes i almenningen, til beste for samfunnet, når det “berre ikkje snøyddest for ettertidi.”

Dette er jo ei gammel oppskrift på det vi dag kaller “bærekraftig bruk.”

Mange opplever i dag at gamle bruks- og beiteretter er i ferd med å undergraves.

 

 Rovviltmeldinga lister opp følgende tiltak rettet mot sauenæringa:

 

“- Flytting av sau til særskilt tilrettelagte alternative beiteareal når dette blir vurdert som nødvendig for å hindre at en alvorlig skadesitusjon utvikler seg.

- Varig flytting til andre beiter utenfor kjerneområdet for særlig utsatte buskaper.

- Forberedt tidlig innsanking av en større del av de gjenværende buskapene.

Det bør gjennom bruk av virkemidler legges til rette for avgrensning og frivillig reduksjon av sau på beite i kjerneområdene, og for driftsomlegging til ammekyr eller mjølkeproduksjon, nisjeproduksjoner, andre saueraser, annet småfehold eller annen næringsvirksomhet for særlig utsatte buskaper.”

 

Tiltak rettet mot reinnæringa :

 

- Foreløpig flytting av flokken til mindre rovdyrutsatte beiteområder.

- Mer intensiv gjeting i perioder med store rovvilttap.

- Foreløpig inngjerding med utvidet kantgjeting.

- Utprøving av halsklaver.

- Omlegging av driften hos enkelt kronisk utsatte driftsformer.”

 

Flere av disse tiltakene vil måtte bety en innskrenkning av beiteretten.

8. VERN ELLER BRUK?

 

“All kunnskap som ikke bygger på erfaring, er bare informasjon.”

                                                                                                  Sitat.

 

Striden mellom vern og bruk, er blant anna en strid mellom ulike kulturer. De sterkeste verneinteressene har som utgangspunkt at når så mye av vår natur nå er ødelagt, er det nødvendig med et strengt vern av resten. Dette gir seg utslag i vernetiltak rettet mot enkelte arter og områder. Konflikten oppstår når vernet blir så strengt at det hindrer lokalbefolkningens tradisjonelle bruk. Særlig vond blir denne konflikten når dette rammer bruksmåter som er økologisk bærekraftig. Når våre utmarksområder rammes sterkt av vernetiltakene, må det jo også bety at naturen her er brukt på en slik måte at verdiene er blitt ivaretatt. Da oppleves tiltakene som urimelige og ufornuftige. 

 

Forvaltningstiltakene har i stor grad blitt basert på biologenes  beregninger omkring artenes antall og utbredelse. Den politiske aksepten for det som skjer, bygger mye på vår tids ofte naive og omfattende tiltro til akademisk kunnskap og ekspertise. Den samme ekspertisen får dermed også stor myndighet, når det gjelder å definere hva som er riktig miljøpolitikk. Dette har fått skje uten særlig mange kritiske blikk på hvilke særinteresser som også gjør seg gjeldende innen selve forvaltningsapparatet.

 

Kunnskap basert på erfaringer gjennom bruk og nærhet , “den folkelige kunnskapen,” har dermed fått svakere gjennomslagskraft. Hensynet til tradisjoner og kultur, politiske og økonomiske rammebetingelser, ulike verdi- og rettsoppfatninger o.s.v., har  kommet i bakgrunnen. Svært mange innen utmarksnæringene, og i lokalsamfunn som i stor grad er avhengig av disse, føler seg overkjørt av et arrogant og bedrevitende byråkrati.

 

 

 

 Riksmedias rolle i denne debatten kan best beskrives som: “Konflikten er lønnsom og underholdende, hold den i live!”  Dermed blir det også vanskelig å nå fram med en nyansert virkelighetsbeskrivelse overfor det store publikum.

 

En bevaringspolitikk som ikke inkluderer ulike oppfatninger, eller vurderer konsekvensene på et bredt grunnlag, kan ikke bli hensiktsmessig i forhold til det å ta vare på biologisk mangfold. En politikk i samsvar med økologisk bærekraftighet forutsetter at lokalbefolkningen blir hørt og tatt på alvor, om den skal fungere på en god måte. Det forutsetter igjen at fakta og kunnskap fra en rekke grupper blir  vurdert  i utformingen av tiltak. Det gjelder kunnskap fra både naturvitenskap og samfunnsvitenskap, og ikke minst den kunnskapen som er basert på erfaringer gjennom bruk.

 Slik konflikten mellom vern og bruk er blitt i mange utkantområder i dag, er verken  natur eller mennesker tjent med.

 

Namdalen har på mange måter blitt arena og slagmark for denne dyptgripende konflikten mellom vern og bærekraftig bruk.

 

 

9. PRIMÆRNÆRINGER OG GENERELL UTVIKLING.

 

Det er en allment anerkjent oppfatning at strukturen på vårt landbruk, som omtales som små-skala landbruk, har vært og fremdeles er en forutsetning for å opprettholde bosettingen i distriktene. Til ulike tider og under ulike konjunkturer endres denne oppfatningen, og den politiske vektleggingen. Men uansett kommer vi ikke utenom den kjensgjerning at landbruket er en viktig faktor for å opprettholde bosettinga i distrikts-Norge.

 

Tabell 1  : Utvikling i antall driftsenheter i landbruket totalt, antall driftsenheter sau og befolkningsutvikling i Namdalen, i perioden 1979 –1997.

 

	Driftsenheter i alt		Endring 1979/1997		Produsenter Sau		Endring 1979/1997		Folketall		Endring  1978/98
	79/80	1997	Tall	%	79/80	97	tall	%	78/79	1998	tall	%
Lierne	166	121	-45	-27 %	67	43	-24	-36 %	1769	1579	-190	-11 %
Røyrvik	38	27	-11	-29 %	22	6	-16	-73 %	721	663	-58	-8 %
Namsskogan	47	33	-14	-34 %	13	8	-5	-38 %	1399	986	-413	-29 %
Namdalseid	184	150	-34	-18 %	35	24	-11	-31 %	2064	1846	-218	-10 %
Snåsa	251	198	-53	-21 %	43	41	-2	-5 %	2694	2412	-282	-10 %
Grong	153	105	-48	-31 %	40	24	-16	-40 %	2592	2533	-59	-2 %
Høylandet	153	122	-31	-20 %	40	18	-22	-55 %	1449	1355	-94	-6 %
Overhalla	236	186	-50	-21 %	25	15	-10	-40 %	3561	3662	101	3 %
Namsos	226	135	-91	-40 %	38	24	-14	-37 %	11769	12209	440	4 %
Fosnes	96	78	-18	-19 %	16	13	-3	-19 %	842	791	-51	-6 %
Flatanger	110	71	-39	-35 %	33	13	-20	-61 %	1572	1298	-274	-17 %
Vikna	164	109	-55	-33 %	34	22	-12	-35 %	3758	3791	33	1 %
Nærøy	475	264	-211	-44 %	130	40	-90	-69 %	5822	5415	-407	-7 %
Leka	112	64	-48	-43 %	15	3	-12	-80 %	933	754	-179	-19 %
Namdalen	2411	1663	-745	-39 %	551	294	-257	-46 %	40945	39294	-1651	-4 %

 

 

Kilder :      Statistisk fylkeshefte 1983 (Nord Trøndelag), Statistikkhefte 1997. Fylkesmannen i Nord Trøndelag, landbruksavdelingen.

 

 

Figur 1  : Endring i antall driftsenheter i landbruket i Namdalen i perioden 1979 -1997 tallene fra 1979/ 80 er 100%

Kilder :      Statistisk fylkeshefte 1983 (Nord Trøndelag), Statistikkhefte 1997. Fylkesmannen i Nord Trøndelag, landbruksavdelingen.

 

 

Talla som viser utviklinga innen landbruket og befolkningsutviklinga i Namdalen i perioden 1979 - 1997, gir et godt grunnlag for å kunne si noe om sammenhenger:

Totalt er det i denne perioden skjedd en reduksjon i antall driftsenheter i landbruket med 745, noe som utgjør 31 % av antallet i 1979. Størst prosentvis tilbakegang har det vært i kystbygder og fjellbygder, men også skogbygdene har i sterk grad opplevd samme trend.

 I samme periode har folketallet i Namdalen totalt gått tilbake med vel 4 %. Det som er særlig påfallende når det gjelder bosettingsmønsteret, er at nedgangen slår veldig ulikt ut for ulike regioner. Fjellkommunene Namsskogan, Røyrvik og Lierne har størst nedgang samlet, 17 %.  Men også innen de kommuner som tilhørerer kystbygdene og skogbygdene ser vi en  tilbakegang, dette gjelder særlig Leka (19 %) og Flatanger (17 %), Snåsa (10 %) og Namdalseid (10 %). Høylandet, Nærøy og Fosnes kommer i en mellomstilling, med rundt 6-7 % tilbakegang.

Bare Namsos, Overhalla og Vikna har hatt en positiv befolkningsutvikling i perioden, og Grong har hatt den minste tilbakegangen (2,3 %).

 

Reduksjonen av antall driftsenheter har vært størst i de kommunene som tradisjonelt har hatt de minste brukene, og i de kommunene som har sentrumsfunksjoner. Typiske kommuner for den første gruppen er Namsskogan (34 %), Lierne (27 %), Røyrvik (29 % ), Flatanger (35 %) og Leka (43 %), og for den andre gruppen er Namsos (40 %), Vikna (33 %), Nærøy (44 %) og Grong (31 %).  Jordbrukskommuner som Namdalseid, Snåsa, Høylandet og Overhalla har alle en noe mindre nedgang på antall driftsenheter, rundt 20 %.

 

Figur 2  : Folketall i 1998 i prosent av folketall i 1979/ 80. Tallene fra 1979/ 80 er 100%

Kilder :      Statistisk fylkeshefte 1983 (Nord Trøndelag), Statistikkhefte 1997. Fylkesmannen i Nord Trøndelag, landbruksavdelingen.

 

Tilbakegangen av antall driftsenheter synes dermed å ha slått mest negativt ut for bosettingen i de kommunene som tradisjonelt har hatt de minste brukene, og som har hatt få alternative muligheter for sysselsetting. Dette er forsåvidt ingen overraskende konklusjon; landbruksutviklingen generelt har i stadig større grad gått i en retning mot større og færre enheter. Dette har ført til at små bruk særlig i marginale områder er blitt nedlagt. Foredling og sekundærnæringer tilfaller gjerne steder med andre sentrumsfunksjoner. Etterhvert ser vi vel også en utvikling mot at disse funksjonene rasjonaliseres bort fra vårt distrikt, noe som vil måtte få betydning for  bosettingen i distriktet totalt. Det er nok å nevne situasjonen for meieriene i Namdalen.

 Når grunnlaget for å drive jordbruk i de mest typiske utkantkommunene faller  bort, er alternativet flytting. Kommuner med by- eller sentrumsfunksjoner og kommuner i nærheten til disse, har i større grad klart å demme opp for fraflyttingstendensene. Dette har sammenheng med tilgangen på alternative muligheter til sysselsetting, noe som igjen virker til en stor avgang fra jordbruket også i disse kommunene.

Tross en negativ utvikling også i typisk “sterke” jordbrukskommuner, er det grunnlag for å hevde at vi finner den største stabiliteten i disse når det gjelder antall driftsenheter.

 

9.1. Sauenæringa.

Figur 3  : Driftsenheter sau i 1997 i prosent av 1979/80. Tallene fra 1979/ 80 er 100%

Kilder :      Statistisk fylkeshefte 1983 (Nord Trøndelag), Statistikkhefte 1997. Fylkesmannen i Nord Trøndelag, landbruksavdelingen.

 

 

Om vi ser på utviklinga for sauenæringa i samme perioden  (1979-1997), er avgangen av driftsenheter 46,6 % totalt for hele Namdalen. Igjen bekreftes bildet av at nedgangen er størst blant de små bruka, der sauedrifta har vært den viktigste driftsformen. Fjellbygder og kystbygder som også har størst nedgang i folketallet, har samtidig hatt svært stor nedgang i antall sauebruk. By- og sentrumsbygder har også stor avgang, men ikke tilsvarende tilbakegang i folketallet. Samtidig sier disse talla noe om overgangen til et mer spesialisert jordbruk. Mens det enda på 70-tallet var vanlig å ha noen sauer i tillegg til annen produksjon, er dette nå mer eller mindre slutt. Den sterke reduksjonen av bruk med sau i typiske jordbrukskommuner som Overhalla, Grong, Høylandet og Namdalseid, er et uttrykk for dette. I disse kommunene er den generelle tilbakegangen av driftsenheter jevnt over 10 % lavere enn i de øvrige kommunene. Samtidig har også disse kommunene  en tilbakegang for saueholdet med rundt 40 %, altså opp mot gjennomsnittet for hele Namdalen.

 

Det er kanskje nødvendig med en presisering av hva som skiller begrepene driftsenheter og bruksenheter. Driftsenheter sier noe om hvor mange som faktisk driver jordbruk. Antall drivere er altså blitt stadig færre i langt større grad enn antall gårdsbruk. Dette har sammenheng med at gårdene opprettholdes som egne bruk, selv om jorda leies bort til andre drivere enn de som eier og bor på gården. Også mange av de som flytter fra sine gårder, velger å beholde eiendommen og forpakte bort jorda. Den kulturelle kostnaden med å selge bort “gård og grunn” er nok langt større enn ved f.eks. å selge et vanlig bolighus. Når det hevdes at jordbruksareal i drift har vært forholdsvis stabilt, er nok det i og for seg riktig. Det er antallet drivere som er gått sterkt tilbake. I en distriktspolitisk sammenheng er det denne tilbakegangen som slår så negativt ut for bosettingsmønsteret.

 

 

9.2. Reindrifta.

 

Den helt dominerende og framtredende samiske næring er reindrift.  Dette er kjennemerket på samer, kanskje spesielt i det sør-samiske området. Reindrifta fungerer som et bindeledd mellom dagens kultur og den historiske arven, den er det element som viderefører de sterkeste særpregene ved samisk kultur.

Reindrift i dag er kjøttproduksjon i en markedsorientert økonomi. For å overleve som næring, har også reindrifta måttet tilpasse seg de rammebetingelser som ligger i dette. Omstilling på linje med de øvrige virksomheter i samfunnet har vært nødvendig. Endringene omfatter både produksjon, organisering og større bruk av tekniske hjelpemidler. I våre områder produseres nå hovedsakelig kalv for slakt, og det har vært satset på bevisst avlsarbeide. Antall dyr er regulert i forhold til beitegrunnlaget, og det er begrensinger på antall dyr hver reineier kan ha. Dette har vært viktig for at flest mulig kunne drive med et forsvarlig økonomisk utbytte. Som følge av de endringene som har skjedd, har produktiviteten i næringa økt, og optimismen var stor inntil for få år siden.

Men selv om driftsformene blir endret i takt med samfunnets utvikling forøvrig, er mye fremdeles likt de gamle driftsformene: Avhengigheten av og tilpasningen til naturgrunnlaget, flytting mellom beiteområder og det at reinflokken “styrer” menneskenes livsrytme og bevegelser.

De samer som i dag ikke er tilknyttet reindrift er bare første- eller annengenerasjons etterkommere av reindriftssamer. Den nære historien og slektskap betyr at de fleste føler en tilknytning til reindrifta.

 

 

 

10. KONSEKVENSENE AV ROVDYRFORVALTNIGA.

 

10.1. Sauenæringa.

 

Fra de ivrigste rovdyrforkjemperne blir det hevdet at saueholdet er ei næring i sterk vekst, spesielt i rovdyrområder. I perioden 1992-96 var det for hele Nord-Trøndelag en økning av antall vinterfora sau på 1,4 %. I samme periode var det for Namdalen en tilbakegang på 5 %. Den største økningen i fylket skjedde i kommuner som Steinkjer, Levanger, Verdal, Meråker og Inderøy. At det har skjedd en liten økning av saueholdet i tradisjonelt sterke jordbrukskommuner og kommuner i nærheten til større sentra, kan forklares ut fra den generelle utviklinga i landbruket. For de minste brukene i disse kommunene, der korn- eller melkeproduksjon ikke lenger gir et økonomisk levegrunnlag, blir sauehold, ofte med annen jobb i tillegg, den mest egnede produksjonen for i det hele tatt å kunne opprettholde ei videre drift på garden. Saueholdet blir også i mange tilfeller  “begynnelsen til slutten” på  mindre bruk.

 

I Namdalen har det også skjedd en økning av antall vinterfora sau i kommunene Nærøy og Snåsa. Av de øvrige Namdalskommuner har Leka, Flatanger, Fosnes, Høylandet, Grong, Namdalseid og Lierne hatt en tilbakegang , og de fleste av disse kommunene har også hatt en tilbakegang når det gjelder antall utøvere. Størst nedgang i antall vinterfora sau har det vært i Lierne (15,7 %), Namdalseid (19,6 %), Flatanger (17 %), Høylandet (11,7 %) og Grong (9,4 %).  (Kilde: Fylkesmannens landbruksavdeling).

 

At trenden i Namdalen går i så markert motsatt retning til resten av fylket, har en klar sammenheng med rovdyrproblematikken.

 

 

 

Tabell 2 : Sau sluppet på beite og sau tapt på beite i rovdyrutsatte kommuner i Namdalen 1994 – 1997

	1994			1995			1996			1997
Kommuner	Sluppet	Tapt	Tapt %	Sluppet	Tapt	Tapt %	Sluppet	Tapt	Tapt %	Sluppet	Tapt	Tapt %
Namsos	2943	290	9,8 %	3351	256	7,6 %	3216	419	13,0 %	3164	273	8,6 %
Namdalseid	4711	299	6,3 %	4703	326	6,9 %	4798	668	13,9 %	4950	355	7,2 %
Snåsa	4147	150	3,6 %	4164	294	7,0 %	4813	305	6,3 %	5049	401	7,9 %
Lierne	9053	1163	12,9 %	8485	1046	12,4 %	7736	1280	16,5 %	7342	1185	16,1 %
Røyrvik	774	50	6,4 %	788	32	4,0 %	645	39	6,0 %	693	58	8,4 %
Namsskogan	1318	98	7,4 %	1220	86	7,4 %	1170	110	9,4 %	1247	136	10,9 %
Grong	4484	210	4,7 %	4691	300	6,4 %	4498	324	7,2 %	4615	172	3,7 %
Høylandet	4493	351	7,8 %	4636	497	10,7 %	4129	458	11,0 %	3935	341	8,7 %
Overhalla	4050	389	9,6 %	4016	352	8,7 %	4042	363	8,9 %	3761	178	4,7 %
Flatanger	618	87	14,1 %	888	59	6,6 %	671	107	15,9 %	736	70	9,5 %
Nærøy	2548	196	7,7 %	2625	230	8,7 %	2409	225	9,3 %	2680	210	7,8 %

 

Kilder :      Kommunenes landbrukskontor og lokale sau og geiteavlslag.

 

 

 

Økningen i tap til rovdyr har vært størst i Lierne, der antall bjørn har vokst jevnt utover 90-tallet. Men også andre kommuner, både i og utenfor kjerneområdet, har hatt en  økning i tap til rovdyr. For Namdalen som helhet, varier tapene både når det gjelder år, områder og skadevoldere. Om en sammenligner tapsprosenten for Snåsa og Lierne i årene 1994 - 97, viser det seg at tapet i Lierne ligger på rundt 10 % over tap på Snåsa. Men trenden i perioden 1994 - 97 viser en økning i tap til rovdyr for de fleste kommunene. Totalt er det tapt nærmere 15000 sau og lam på beite i Namdalen i årene 1994 - 97.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10.2. Reindrifta.

 

Rein er det eneste beitedyret som finner sin næring i utmark hele året. Driftsformen gir i seg selv en økt tapsrisiko, og gjør reindriftsnæringa spesielt sårbar ved økning i rovdyrstammene.

 

 

Tabell 3 : Tapsutviklingen for de fem reindriftsgruppene i Namdalen, i perioden 91/92 – 1996/1997, basert på beregnede tap.

 

	1991/1992		1992/1993		1993/1994		1994/1995		1995/1996		1996/1997
Driftsgruppe	Tap antall	Tap  %	Tap antall	Tap  %	Tap antall	Tap  %	Tap antall	Tap  %	Tap antall	Tap  %	Tap antall	Tap  %
Låarte	283	7,9 %	333	10,7 %	183	5,6 %	685	20,1 %	606	18,2 %	894	28,5 %
Steinfjell -gr.	392	11,8 %	69	2,1 %	312	8,8 %	397	11,4 %	570	16,4 %	490	12,9 %
Joma/ Dærga-gr.	187	6,0 %	242	7,0 %	45	1,3 %	379	10,6 %	601	16,8 %	572	16,0 %
Joma/ Anti -gr.	78	3,2 %	290	11,7 %	796	31,4 %	367	19,0 %	482	22,8 %	689	29,2 %
Toven - gr.	68	16,6 %	146	36,0 %	81	26,4 %	86	30,8 %	83	34,3 %	274	24,9 %

 

Kilder :      Rapport angående tapsutviklingen i Nord Trøndelag, 1991/92 – 1995/96 (Reindriftsforvaltningen i Nord Trøndelag). Årsmelding 1996 Nord Trøndelag Reinbeiteområde.

Figur 4:Tapsutviklingen for hver enkelt reindriftsgruppe i Namdalen, basert på beregnede tap. Tall for 1996/97 er fra Årsmelding 1996, Nord Trøndelag Reinbeiteområde.

Kilder :      Rapport angående tapsutviklingen i Nord Trøndelag, 1991/92 – 1995/96 (Reindriftsforvaltningen i Nord Trøndelag). Årsmelding 1996 Nord Trøndelag Reinbeiteområde

 

 

 

Reduksjonen av flokkene som følge av rovdyrtap medfører tapt produksjon både på kort og lang sikt. På kort sikt innebærer dette tap av kjøttproduksjon i tapsåret, og på lang sikt omfatter tapet tapt kalve- og kjøttproduksjon fra tapte livdyr. Om en ser på rovdyrtapet som en del av kjøttproduksjonen (det kjøttet som produseres til rovdyrmat), har Nord-Trøndelag for driftsåret 1996/97 et produksjonstap til rovdyr på 39,7 %.  Nord-Trøndelag har en produksjon på 17 kg pr. rein i vårflokk, av dette går 7 kg til rovdyrmat.

 

Figur 5  : Andel av kjøttproduksjon av rein som går til rovdyrmat

 Kilder : Totalregnskapet for reindriftsnæringen (økonomisk utvalg, 1997)

 

 

Fra Låarte (Luru) reinbeitedistrikt uttales følgende i årsmeldinga for 1996:

 

“Distriktets sedvanemessige driftsmønster er fullstendig ødelagt av rovdyr de siste år, med det resultat at kalvemerking, slakting o.s.v. er blitt forstyrret.”

 

 

Fra Østre Namdal reinbeitedistrikt:

 

“Rovdyrproblemet er ytterligere tiltagende, det er særlig gaupestammen som øker. Jervstammen øker i de sydligere deler av distriktet, på vinter- og vårbeitene. Den økte rovdyrstammen fører til større direkte tap og økte driftsforstyrrelser. I denne sammenheng oppleves det som særlig negativt at miljømyndighetene stadig forsterker vernet av de store rovdyr og at den nye rovdyrmeldingen ikke synes å ta hensyn til reindriftens problem.”

 

Fra Vestre Namdal reinbeitedistrikt:

 

“Distriktet har i 1996 avsluttet rovviltprosjektet som gikk ut på å sette mortaliserende radiohalsband på rein. Det er avdekket og kvantifisert store tap på grunn av rovdyrskade. Over 30 % tap og rovdyrandel på 65 %. Særlig er gaupa et stort problem, men også jerv og ørn står for betydelige inngrep på distriktets reinflokk.”

 

 

I Rovviltmeldingen uttales:

 

 

10.3. Økonomiske tap

 

10.3.1 Reindriftsnæringa

 

For reindriftsnæringa har situasjonen vært spesielt dramatisk, da erstatningsutbetalingene ikke på noen måte har stått i forhold til tapene. Reindriftsadministrasjonen i fylket har lagt fram en rapport der man har sammenlignet reineiernes påståtte tap med beregnede tap for driftsårene fra 1991/92 til 1995/96. I perioden er  kjøttproduksjonen  redusert med 33,3 % og tapene er økt fra 13 % til 33 %, uten at det har skjedd endringer i dyretetthet eller andre faktorer som kan tenkes å påvirke produktiviteten. Dette har medført en beregnet nedgang i inntektene på 33 % over fire år.

Dokumentasjonskravet har stått sterkt i forbindelse med erstatningsberegningene. Sannsynligheten for å finne kadaver er beregnet til å være bare ca. 10 %. Dette går tydelig  fram gjennom tapsprosjektet på Høylandet, der en driftsgruppe fikk radiomerket sin rein. Her ble 16,1% voksne dyr dokumentert tapt, og 14,8 % kalv dokumentert. Av de øvrige driftsgruppene i Namdalen hadde ingen høyere dokumentasjon enn 4,3 % på voksne dyr og 7,2 % på kalv. Dokumentasjonskravene innebærer at reineieren må finne reinen like etter at den er drept, før for mye er oppspist. På mindre enn et døgn eller to kan et fullvoksent dyr være borte. Når erstatningsutbetalingene er direkte avhengig av kravet til dokumentasjon, sier det seg selv at de ikke står i forhold til reelle tap.

 Hittil har det heller ikke blitt gitt kompensasjon for omkostninger, ulemper, følgeskader eller merarbeid som har en direkte årsakssammenheng med rovdyrtapene.

 

I 1993 ble bare 15 % av den savnede reinen i Nord-Trøndelag erstattet. Tre år seinere er dette økt til 41 %. På bakgrunn av for lave utbetalinger tidligere, ble det bevilget 5 mill. kr. i 1997 til disposisjon til tiltak for å gjenopprette en ordinær driftssituasjon i området. Dette er etter manges mening et for lavt beløp til å kunne rette opp den negative utviklinga i reindrifta. Mange sliter fremdeles med økonomiske problemer, tapene til rovdyr fortsetter å vokse og de er altså svært vanskelig å dokumentere.

 

Reineiernes tap kan ikke dekkes gjennom å øke antall rein, beiteressursene setter stopp for det. I Nord-Trøndelag er reineierne pålagt en øvre grense for reintallet.

10.3.2 Sauenæringa

 

Også for sauenæringa er de reelle tapa større enn det som blir gitt i erstatninger. Kravet om dokumentasjon gjelder, og områdene må være definert som rovdyrområder. Dermed er det mange med store tap som ikke er blitt tilkjent erstatninger i det hele tatt.

 

Tabell 4 : Tap og erstattede tap, antall og i prosent av dyr sluppet på beite.

 

	1994				1995				1996				1997
Kommuner	Tap antall	tap %	Erst antall	Erst %	Tap antall	tap %	Erst antall	Erst %	Tap antall	tap %	Erst antall	Erst %	Tap antall	tap %	Erst antall	Erst %
Namsos	290	9,8 %	13	0,4 %	256	7,6 %	29	0,8 %	419	13 %	132	4,10 %	273	8,6 %	56	1,7 %
Namdalseid	299	6,3 %	48	1 %	326	6,9 %	87	1,8 %	666	13,8 %	279	5,80 %	355	7 %	142	2,9 %
Snåsa	150	3,6 %	70	1,7 %	294	7 %	194	4,6 %	305	6,3 %	168	3,50 %	401	7,9 %	189	3,3 %
Lierne	1163	12,9 %	826	9,12 %	1046	12,4 %	748	8,8 %	1280	16,5 %	903	11,6 %	1185	16 %	927	10,5 %
Røyrvik	50	6,3 %	25	3,2 %	32	3,5 %	4	0,5 %	39	4,7 %	0	0	58	8,4 %	25	1,8 %
Namsskogan	98	7,4 %	26	1,9 %	86	7,4 %	21	1,7 %	110	9,4 %	31	2,60 %	136	10,9 %	67	2,8 %
Grong	210	4,7 %	48	1 %	300	6,4 %	124	2,6 %	324	7,2 %	46	1 %	172	3,7 %	11	1,2 %
Høylandet	351	7,8 %	111	2,5 %	497	10,7 %	269	5,8 %	458	11,1 %	211	5,1 %	341	8,7 %	43	3,6 %
Overhalla	389	9,6 %	117	2,9 %	352	8,7 %	147	3,6 %	363	8,9 %	135	3,3 %	178	4,7 %	42	2,7 %
Nærøy	196	7,7 %	0	0	230	8,7 %	36	1,4 %	225	9,3 %	0	0	210	7,8 %	8	0,4 %
Flatanger	87	14 %	60	9,7 %	59	6,6 %	11	1,2 %	107	15,9 %	67	10 %	70	7,8 %	28	6,1 %

 

Kilder :      Kommunenes landbrukskontor, lokale sau og geiteavlslag, lokale beitelag og fylkesmannens miljøvernavdeling.

 

 

Figur 6  : Sauer tapt på beite og sauer erstattet, i prosent av antall dyr sluppet..

 

Kilder :      Kommunenes landbrukskontor, lokale sau og geiteavlslag, lokale beitelag og fylkesmannens miljøvernavdeling.

Figur 7  : Antall sau erstattet av totaltap i perioden 1994 -1997

 

Kilder :      Kommunenes landbrukskontor, lokale sau og geiteavlslag, lokale beitelag og fylkesmannens miljøvernavdeling.

 

 Kompensasjon for merutgifter dekker ikke tap som følge av reduksjon på lamantall og lammevekt, året etter en beitesesong. Dette blir ofte en følge av at det må settes på små og dårlige lam for å opprettholde antall vinterfora sau. Dermed reduseres gjennomsnittsvekt og  produksjon over tid.

 

 

 

Tabell 5 : Utviklingen i en sauebesetning i Lierne i perioden 1990 – 1997. Produktiviteten i saueholdet er avhengig av antall fødte lam og vektøkning i beitesesongen.

 

År	Vinterfora sau	Lam født	Høstvekt lam	Gjennomsnittlig  slaktevekt
1990	110	202	50,5	20,6
1991	108	189	49,8	18,6
1992	110	202	48,9	17,6
1993	93	159	51,5	19,9
1994	95	160	51,1	20,3
1995	118	177	43,5	17,3
1996	103	177	43,5	17,7
1997	98	145	40,5	15,6

 

 

Kilder : Martin Haugen

 

Figur 8  : Gjennomsnittlig slaktevekt hos en sauebestning i Lierne i perioden fra 1990 til 1997

Kilder : Martin Haugen

 

 

 

10.4. Dyretragedien.

 

Antall sau tapt på beite i Namdalen i 1997 var vel 3300 dyr. Antall rein tapt i driftsåret 96/97 for driftsgruppene i Namdalen var rundt 2900 dyr. Tilsammen blir dette 6200 dyr, bare i løpet av en beitesesong. Både Rovdyrprosjektet i Nord-Trøndelag og annen forskning slår fast at rovdyrene står for mellom 60-80 % av tapene i rovdyrtette områder. For siste beitesesong skulle dermed tapene til rovdyr utgjøre mellom 3750 og 5000 dyr, bare i Namdalen.

Hvor omfattende denne dyretragedien virkelig er, er vanskelig å fatte. Mange dyr blir gående med skader før de dør. Flokkene spres og forstyrres. Kalver og lam som mister mordyret blir uten nødvendig næringstilførsel.

 

I Rovviltmeldingen blir spørsmålet om dyrevern nesten ikke behandlet i det hele tatt, her blir det bare slått fast at “næringen selv ved sin planlegging og forvaltning aktivt må ta hensyn til de store rovdyra for å begrense tap og ulemper forvoldt av rovvilt.”

 Og videre: “Dyrevernloven kommer ikke til anvendelse i det direkte forholdet mellom beitende bufe og rovdyr.”

 

Fra Statens dyrehelsetilsyn sies det at “sau og rein på beite i områder som Indre Namdal er det største dyrevernproblemet som eksisterer i Norge. Situasjonen er uholdbar slik den er idag.”

I en henvendelse til Landbruksdepartementet i februar i år, ber Statens dyrehelsetilsyn om en avklaring av ansvarsforhold når det gjelder rovdyr og beitenæringer.

Bakgrunnen for denne henvendelsen er  de erfaringer de lokale dyrevernnemndene har gjennom sitt arbeide. Følgende forhold ligger til grunn for henvendelsen fra Statens dyrehelsetilsyn:

 

 “Den informasjonen Dyrehelstilsynet har, viser at med få unntak er de forebyggende tiltakene for å hindre/redusere omfanget av rovdyrskadene lite vellykket, med de økonomiske rammer som er gitt. I de lokale dyrevernnemndene råder det stor usikkerhet om hvordan situasjonen skal håndteres utfra dyrevernlovens bestemmelser. Nemndene opplever betydelig frustrasjon over ikke å komme tilstrekkelig i inngrep med situasjonen. Dette har ofte ført dyrevernnmndene opp i et etisk og moralsk dilemma overfor alle de dyreeiere som har gjort en etter forholdene fullverdig innsats uten at tapene er kommet ned på et forsvarlig nivå.

 

Dyrevernloven omfatter menneskelige handlinger, hvor menneskene enten direkte gjennom handling eller unnlatelse av handling påfører dyr lidelser, eller setter dyr i en situasjon hvor de står i fare for å lide unødvendig. Eiere av domestiserte(tamme) dyr, står her i en særstilling hva angår ansvar. Loven vil også komme til anvendelse overfor andre mennesker som måtte opptre uansvarlig i forhold til å volde lidelser hos tamme og ville dyr (jf lovens §§ 1 og 2). Hvorvidt ansvar for å hindre slik lidelse i spesielle situasjoner også omfatter de som “forvalter” rovdyr er uklart og må utredes.

 

Gjennom behandlingen av Rovviltmeldingen har Stortinget gitt uttrykk for at tapene kan bli større i kjerneområdene enn andre steder. Realiteten er at tapene i stadig flere områder er kommet på et så høyt nivå at det ikke er forenlig med dyrevernlovens intensjoner og de etiske standarder samfunnet er bygget på.

 

En forutsetning for å ha mulighet til å lykkes i det videre arbeid med forvaltning av rovvilt og beitedyr i de samme områdene, er at det stilles tilstrekkelige ressurser til disposisjon slik at det kan gjennomføres forebyggende tiltak som har effekt.

Vi ser det som maktpåliggende å fastsette tiltak som må gjennomføres for å tilfredsstille dyrevernbestemmelsene. Det må utarbeides normer i denne sammenheng.

 

Det er videre vesentlig at det settes inn effektive tiltak/rutiner for raskt å kunne fjerne skadegjørende rovdyr, spesielt utenfor kjerneområdene. Fjerning av skadegjører må også i større grad bli en reell løsning innenfor kjerneområdene når et større antall beitedyr står i fare for å bli angrepet.

 

Det oppfattes ikke rimelig at saueeierne/husdyreierne alene skal bære alle belastninger, også de økonomiske, uten støtte fra samfunnet forøvrig. Situasjonen er i hovedsak framkalt ved nye beskyttelsestiltak for truede rovdyr på nasjonalt grunnlag.

 

Dersom tiltakene som er skissert ikke blir realisert og/eller ikke viser seg tilstrekkelig effektive, er det Dyrehelsetilsynets vurdering at det kan bli vanskelig å opprettholde beitedrift i de områder hvor det finnes levedyktige bestander av store rovdyr.”

 

 

10.5. Konsekvenser for natur og artsmangfold.

 

Strenge bevaringstiltak overfor enkeltarter som store rovdyr, er et godt eksempel på en forvaltning som ikke nødvendigvis vil gi positive effekter for mangfoldet av arter.

Tvert i mot; når rovdyrstammene blir så store i enkelte områder at beitenæringene presses ut,  gir det uheldige følger for artsmangfoldet generelt:

 Ugjødslede beiteområder med kontinuerlig bruk er noen av de mest artsrike områder som finnes når det gjelder planter, og dermed også andre arter. Beitebruken i fjellet, med røtter tilbake i forhistorien, har medført en kulturskapt naturtype som er meget artsrik. Om beitebruken opphører, vil det bety en reduksjon av antallet arter i disse områdene.

 Dette gjelder også andre kulturskapte naturtyper; arter som er gitt muligheter til etablering og utvikling i kulturlandskapet, er avhengig av de aktiviteter som har skapt deres livsmiljøer. Et ensidig vern mot menneskelig påvirkning vil virke mot sin hensikt i slike områder.

 

Et tankekors må det også være, at det nå gis økonomiske tilskudd til beiting som skjøtselstiltak, for å gjenopprette natur- og landskapskvaliteter der disse er gått tapt!

 

 

 

 

10.6. Konsekvenser for lokalsamfunn.

 

Rovdyrproblemene i Lierne er nå så alvorlige at hele sauenæringa er i krise. Nærmere 80% av sauebøndene har bedt landbruksmyndighetene om hjelp til ulike former for tiltak eller omstilling. Flere har allerede sluttet med saueholdet, og andre er i ferd med å avvikle.  For mange er det en tung og bitter avgjørelse. Leder i Nordli sau- og geitalslag sier til lokalavisa 19. januar 1998: “Det er vemodig å innse at det blir slutt på saueholdet. Her i Kvelia har vi hatt et veldig godt miljø. Sauer har det vært på gården siden 1700-tallet, og systematisk avl har vært drevet siden 1860. Nå forsvinner alt.”

 

Når rovdyrproblematikken kommer på toppen av andre forhold som betyr et press på næringer i utkantområder, vil det ha en forsterkende effekt på en allerede negativ utvikling. Ungdommenes  håp og tro på mulighetene til å livberge seg i tradisjonelle utmarksnæringer, er sterkt redusert. Det er ikke mange i Lierne, eller andre rovdyrutsatte områder, som nå anbefaler sine barn å fortsette i sauenæringa.

 Foredlingsbedrifter og annen næringsvirksomhet rammes også av avgang fra primærnæringene. Og en generell følelse av mismot og pessimisme setter sitt preg på lokalsamfunnene.

 

Trivsel i nærmiljøet er nært knyttet opp til følelsen av trygghet. I enkelte områder oppleves utrygghet når bjørn eller andre rovdyr oppholder seg i nærområder der folk bor og barn leker.

Usikkerhet for framtida, både når det gjelder levegrunnlag og muligheten til å fortsette å bo i heimbygda, er for mange en stor belastning. De sosiale konsekvensene av slike forhold er på ingen måte kommet skikkelig fram i debatten eller blitt seriøst utredet.

 

Bevaring og økning av rovdyrstammene forutsetter at det er nok tilgang på byttedyr. Når beitenæringene reduseres eller forsvinner fra enkelte områder, vil dette medføre at problemene flyttes til nye områder og at belastningen på tilgjengelige viltarter blir større. Dette vil med stor sannsynlighet føre til at bestandene av jaktbart vilt som elg, rådyr, hare og annet småvilt blir redusert. Dette er en utvikling vi allerede ser resultatene av; rådyrbestanden er f.eks. sterkt redusert i løpet av de siste år. For viktige utmarksnæringer knyttet til jakt og friluftsliv, er det ikke urimelig å forvente en videre negativ utvikling på grunn av økningen i rovdyrstammene.

 

Fra eksperthold blir det stadig påpekt at frykt for rovdyr er en irrasjonell følelse; statistisk er sannsynligheten for å bli angrepet svært liten. Likevel er denne frykten reell;  i løpet av våren -98 har det vært flere tilfeller der bjørn har vært svært nærgående  mot bebyggelse og mennesker. I Lierne er det flere som forståelig nok opplever dette som en trussel, og noen velger å flytte fra kommunen for å slippe å leve i angst for seg og sine barn.

 

Verdien av naturopplevelsen knyttet til utmarksbruk, er også blitt sterkt redusert for mange mennesker.

Redsel for bjørn er årsak til at mange søker ut i naturen  i mindre grad enn før.  Det er eksempler på at folk har solgt sine hytter, fordi de ikke trives like godt i fjellområdene omkring lenger. Bruk av jakthunder skjer også med frykt for hva som kan hende med disse i rovdyrtette områder. Selv om dette er problemer av mindre alvorlig karakter enn når hele næringsgrunnlaget rives bort eller når folk opplever boplassen som utrygg, er det likevel problemer som berører en stor gruppe av mennesker. Og det er faktorer som virker inn på vurderingen av goder vi har eller er i ferd med å miste i Namdalen

 

 

 

10.7. Konsekvenser for sør-samene og deres kultur.

 

Reineiernes tap til rovdyr har ført næringa til en grense for hva som er forsvarlig drift, både økonomisk,  arbeidsmessig og på grunn av vedvarende dyretragedier. Samene opplever at de står med “ryggen mot veggen,” og at det er vanskelig å vinne fram med argumentasjon overfor myndighetene. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før også samene begynner å gi opp sin næring.

Og muligheten til å velge andre og mer bekvemme livsformer er jo nærliggende også for sør-samisk ungdom.

 

Om reindrifta reduseres eller opphører, vil det bety et fundamentalt tap for hele den sør-samiske kulturen. Sør-samene er ei lita og spredt folkegruppe, og dermed svært sårbar som kultur-minoritet. Reindrifta er  bærebjelken i denne kulturformen. Dette skyldes at det er en opprinnelig næring, hvor utøverne er blitt gitt anledning til å fortsette å videreutvikle gamle tradisjoner og levemåter. Reindrift betyr at flere personer arbeider sammen, noe som er en forutsetning for en levende kultur. Språkrøkt krever også samvær med andre, noe man ikke har hatt like stor mulighet til andre steder innen det samiske samfunn. Dette har medført at det stort sett kun er gjennom reindriftsnæringa at den samiske kultur har hatt mulighet til å overleve.

 

 

10.8. Menneskene og det de opplever.

 

Les uttalelsene fra:

 

Eli-Margreta Haugen, Kvelia (sauebonde)

 

Eystein Stordal, Namsos (overlege ved Psykiatrisk avd. Namdal Sykehus)

 

Bierna Bientie, Snåsa (prest for sørsamer)

 

 

 

Danseren danser i alle

 

Jeg kan ikke si

Det finnes

En egen samisk dans

 

lenger

 

Likevel må jeg si

Det finnes

En egen samisk dans

fortsatt.

 

                   Ailo Gaup.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eli-Margreta Haugen, Kvelia

 

Lokalbefolkningens tanker, følelser og reaksjoner i forhold til rovdyrpolitikken.

 

For noen år siden møtte vi en kar fra en av Liernes fjellgårder, født og oppvokst i ei stue oppunder fjellbandet. Han var oppbragt. Han hadde nettopp truffet på en utabygdes fuglejeger som stolt hadde vist fram et helt  jerpekull han hadde plaffet ned. I Li-byggens øyne var denne jegeren en uvitende, kunnskapsløs barbar. Et helt jerpekull er det da ingen som skyter ned! Jerpen flykter ikke, derfor er det jegerens ansvar å sørge for at bestanden overlever!

Fjellbonden, oppvokst i små kår, vant til å ta hva naturen gir, var hvit av sinne ----- å vise slik uforstand var uakseptabelt!

Denne holdningen, denne respekten for det uskyldige liv i naturen, har like til det siste gjennomsyret hele fjellbygdens befolkning. For å kunne overleve her på kanten av det mulige, var en nødt til å leve på naturens premisser. Li-byggen visste inderlig vel hva naturen tok, -- men også hva den gav --- hvis de forvaltet den rett. Denne «forvaltningskunnskapen» har gått i arv fra generasjon til generasjon og overleveres fortsatt.

Men så skjer det noe: «Naturvernmyndighetene» oppdager at her er «Mye av den opprinnelige naturen bevart -«  (Sitat fra brosjyre utgitt av Fylkesm. i N. Tr.)

Akk og ve; -- dermed kommer de hylende for å verne!

Til å begynne med prøvde Li-byggen å spille på lag med disse myndighetene, de rapporterte om spor, fortalte om viltbiotoper og gav opplysninger om alt disse «forskerne» ønsket å vite noe om. Men så startet bortforklaringene --- bjørnesporet ovenfor en gård ble til et ut-tint harespor når miljøfolka kom seg dit. Spora etter bjørnen molteplukkerne så, fantes ikke da «forskerne» kom til stedet, derfor ble molteplukkerne forklart at det ikke var noen bjørn de hadde observert. Hele tiden opplever en denne ovenfra og nedad-holdningen fra disse som har det hovedsaklige av sin kunnskap fra en forelesnings-sal! Det føles underlig for Li-byggen å bli behandlet som en analfabet i det «faget» som er deres eget. Forundret er en vitne til at ens kunnskap nå er blitt til en «ikke-kunnskap». Like forundret kan en være over at myndighetenes representanter later til å ha ett mål for øye, nemlig at ingen må forstå at det virkelig er så mye rovdyr som det i realiteten er. Får de inn rapporter, har de alltid bortforklaringene parat, gammel nedarvet kunnskap blir møtt med «ekspertens» hånflir.

Etterhvert kan det nok tenkes det er flere som holder tilbake opplysninger, slik de gjorde det namsosingene  på jakt i Liernes fjell. De observerte en ulv et kvarters tid, men rapporterte det ikke. «Hvorfor skulle vi det? Bare for at miljøvernavdelingens folk skulle komme og fortelle oss at vi ingenting hadde sett? Og så hadde det kostet samfunnet mange tusen kroner!» Det er flere enn bygdens folk som ser - og forstår.

Ved å bortforklare også opplagtheter latterliggjør de seg selv, men likevel gir de ekspertuttalelser til media der opplysningene deres blir slukt rå. Lokalbefolkningens kunnskap slås nå bort som eventyr, antagelser, gammel overtro osv. Svært mange uheldige uttalelser har virket sårende, mange føler seg ydmyket, undervurdert og latterliggjort av «ekspertisen» ved miljøvernavdelingen.

Når forskningsresultater viser at bonden eller samen hadde rett, får forskeren beskjed om at det ikke må innrømmes. Når alle mulige såkalte «forebyggende» tiltak skal utprøves, føler folk det som at det er de, så vel som dyrene, som blir utsatt for endeløse ekperimenter.

Alle mulige slike forhold sliter, skaper oppgitthet og er til tider verre enn alt det vonde en føler når sauer lemlestes, ødelegges, drepes.

Den psykiske belastningen som påføres bygdefolket er i sum enorm.

Bjørnen har alltid vært en del av denne bygda, det er akseptert, det er som det skal være.

Men den må være her på lokalbefolkningens premisser, ikke på grunn av byfolks romantiske følelser, eller forskernes behov for sysselsetting.

 

Kjerneområdet for bjørn ble vedtatt uten at det ble gjennomført noen konsekvensanalyse.

Bjørnestammen skulle bygges opp ---- menneskene som bodde her ble fra da av betraktet som uvesentlige, til tross for at Stortinget også hadde uttalt at det skulle være mulig å «drive tradisjonell beitebruk» i området.

Dette har det tydeligvis vært formålstjenlig å glemme, når miljøvernmyndighetene påberoper seg å gjennomføre Stortingets vilje.

Riktignok lovte de til å begynne med at «skadebjørn» selvfølgelig skulle felles, ---- det skulle aldri bli noe problem ---!

Vi var godtroende nok til å stole på det.

I dag føles det bittert at vi trodde på dem, at vi prøvde å samarbeide, at vi gav dialogen en sjanse.

Miljøvernmyndighetene har misbrukt tilliten de ble vist, på det groveste!!

 

Stadig overkjøres fjellbygdens folk av miljøvernavdelingens «ekspertise» som gir til dels villedende opplysninger til media, som håner bonden når sauene blir bjørnerov, som sitter ved sitt skrivebord og ikke forstår problemene de skaper, som ønsker de til nå godt vernede områdene som lekeplass i sin fritid (og arbeidstid) - denne overkjøringa er det som skaper håpløshet, oppgitthet, bitterhet, angst, depresjoner, sinne og avmakt!!

Derfor er det mange av oss som ikke orker mer.

Derfor er miljøvernavdelingen en større belastning enn rovdyra.

Rovdyra hører tross alt til her!!

 

 

 

 

 

Kvelia 28.4.1998

 

Eli-Margreta Haugen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eystein Stordal, Namsos

 

DEN AKTUELLE ROVDYRSITUASJON OG VIRKNING PÅ PSYKISK HELSE.

 

 

Både for mange enkeltindivider og for mange familier i kjerneområdet oppleves økningen av rovdyrstammen som en trussel og som en psykisk belastning.

 

Historisk har befolkningen i mange generasjoner levd i et trygt samspill med naturen der rovdyr også har vært til stede. Samtidig har de hatt et stabilt, trygt næringsgrunnlag der bruk av utmarka har vært et vesentlig element. De fleste har opplevd det å ferdes trygt i naturen som en vesentlig del av en sunn livsutfoldelse.

 

Disse forhold har endret seg radikalt de siste årene, noe som vi som arbeider med mennesker som plages med psykiske problemer har merket. Plager i form av engstelse og utrygghet har blitt mer utbredt, og noen plages med mer depressive symptomer i form av motløshet, håpløshet og manglende tro på framtida.

 

Også for mange mennesker som ikke har alvorlige psykiske plager oppleves utryggheten og usikkerheten som en psykisk belastning.

 

Virkningene på enkeltmennesker og familier er mangesidig og jeg vil her komme inn på noen av de viktigste.

 

Nærgående rovdyr har skapt frykt for at mennesker skal komme i situasjoner der bjørnen angriper mennesker.

For barnefamilier er det særlig bekymring for barna. Sau er revet nær bebyggelse, og bjørn/bjørnespor er observert i nærheten av lekeplass/naturlige oppholdsplasser til barna. Ekstra påpassing og bekymring for barna oppleves som en belastning i et miljø der nettopp en fri trygg lekeplass har vært en del av de positive livskvaliteter. Enkelte opplever denne frykten som så stor at barna ikke får leke ute uten tilsyn.

Mange er bekymret for å komme uforvarende over rovdyret når de er ute i naturen. Særlig det å komme på bjørnebinne med unge, eller bjørn i spisesituasjonen ved et bytte oppleves som bekymringsfullt. Det å ferdes i naturen alene har for mange blitt beheftet med en viss bekymring og uro, og mange opplever ikke den samme glede av turene i naturen som før. Enkelte har sluttet å gå på tur.

Mange opplever at denne bekymringen ikke blir tatt på alvor av storsamfunnet. De fleste er selvsagt klar over at det er svært sjelden at rovdyr angriper mennesker, men bekymringen er reell, og mange opplever denne bekymringen som en betydelig senking av livskvaliteten.

 

For de som har sau eller rein i utmark oppleves det som en stor psykisk belastning å oppleve at dyra blir drept og skadet på utmarksbeite. Brukerne har et følelsesmessig forhold til dyra sine, og det oppleves som vondt og smertefullt å oppleve at dyra skades og drepes og den lidelse dette innebærer for dyra. Brukere og reineiere har alltid vært innstilt på noe tap til rovdyr, men omfanget av skadene/tapene har de senere årene tiltatt i en slik grad at det for mange brukere har blitt en uakseptabel psykisk belastning å oppleve at så stor del av dyra blir skadet/drept på beite.

 

For de familiene som i generasjoner har vært avhengig av utmarksnæring har den aktuelle utvikling av rovdyrforvaltningen de senere årene skapt en usikker, utrygg situasjon. Det oppleves som en psykisk belastning at framtidig næringsvirksomhet med bruk av beite i utmark er høyst usikker, og at det således er usikkert om det vil være mulig å drive en tradisjonsrik, meningsfull, inntektsgivende virksomhet i framtida.

 

Ekstra arbeid med tilsyn og leting etter skadede/drepte dyr, krav til omstilling og fleksibilitet, usikkerhet om omstillingstiltakene løser de grunnleggende problemer og gir grunnlag for en videre trygg inntektsgivende virksomhet for bruker og familie er andre faktorer som øker presset og den psykiske belastningen på mennesker i kjerneområdet.

 

Det oppleves også for mange som en belastning at de føler at de ikke blir tatt på alvor av myndigheter og forvaltning. De opplever at storsamfunnets beslutning om å bygge opp en levedyktig rovdyrstamme går foran viktige behov til enkeltmennesker og familier i lokalbefolkningen. Det å kunne styre og påvirke sin egen situasjon er en vesentlig faktor for god trivsel og livskvalitet. Når ytre faktorer endres og muligheten for å påvirke disse begrenses, blir situasjonen opplevd som en trussel av mange enkeltmennesker og familier. Dette vil for et ikke ubetydelig antall mennesker resultere i aggresjon, resignasjon, oppgitthet og manglende tro på framtida.

 

Opplysningene i denne beskrivelsen bygger ikke på konkrete forskningsmessige data, men bygger på det inntrykk jeg som psykiater har dannet meg etter i mange år å ha snakket med mennesker bosatt i kjerneområdet, både friske mennesker og mennesker med psykiske plager.

 

 

Namsos, 15.05.98

 

 

 

Eystein Stordal

Overlege.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bierna Bientie, prest for sørsamer :

 

UNDERGANG FOR DEN SØRSAMISKE KULTUREN ?

 

De fleste sørsamene har et nært forhold til reindrift. Vår samiske identitet er knyttet til den. Det gjelder også oss som har andre yrker enn innen reindriftsnæringa.

 

Hva ville skje om reindrifta forsvant? En slik tanke tør vi nesten ikke å tenke!

 

Nå står reindrifta i fare. Rovdyrene tar for mye av reinflokkene. Det blir for lite igjen å leve av. Men de fleste av oss tror at det skal gå seg til, at myndighetene snart vil innse at det ikke går an at rein og rovdyr i de mengder som det legges opp til, skal leve side om side.

 

Vi har et håp om at de forpliktelsene Norge har tatt på seg overfor samene som er urbefolkningen her til lands, står ved lag. Som det første landet, ratifiserte Norge i 1990 ILO-konvensjonen 169 (International Labour Organisation) om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. Skal ikke denne konvensjonen veies opp mot Norges forpliktelser til å ta vare på rovdyr ?

 

Vi venter at det som står i Grunnloven  skal gjelde også i denne sak: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den Samiske Folkegruppe kan sikre og utvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.» Også gjennom andre vedtak har Norge forpliktet seg til å fremme samiske interesser.

 

De fleste har et håp om bedring. Men belastningene er store. Det ser enhver som kjenner det sørsamiske miljøet. Som prest for denne folkegruppen ser jeg ekstra godt hva usikkerhet får av følger.

 

Vi venter på en bedring. Og vi tror at den vil komme uten at vi står fram med høylytte krav. Det ligger ikke til oss sørsamer å krisemaksimere. Det er vondt for oss bare å stå fram og fortelle om vanskelige forhold.

 

I et gammelt samisk eventyr skapes det undring over at den ene parten ikke går til motangrep.

 

Eventyret er slik:

For lenge siden møttes reinen og ulven for første gang. Vargen så det svære geviret til reinen og de mørke, blanke øynene. Og vargen ble redd.

-Hva har du tenkt å bruke det takkete geviret til? spurte den.

-Det har jeg ikke tenkt på ennå; jeg har nettopp fått livet.

-Hvorfor glor du på meg med slike øyne? spurte ulven og skalv i røsten.

 -Det var ikke meningen å plage deg, sa reinen, men hvem er du? Det går en skrekk gjennom meg når jeg ser dine gule tenner og ditt røde gap.

Da viftet vargen langsomt med rumpa og snerret:

 -Ja, pass deg for meg, og vis respekt!

Fra den stunden har «han med rumpa» forfulgt reinen for å ete den.

11. SAMMENDRAG/KONKLUSJON.

 

I Namdalen, som i de fleste andre områder i dette fjell- og fjordlandet vårt, har vi til alle tider vært avhengig av å kunne nytte utmarksressursene. Også i vår tid er bruken av utmark en viktig forutsetning for verdiskaping, bosetting og arbeidsplasser, både i distriktene og sentrale områder. 

 

Landbruket har, særlig i etterkrigstida, utviklet seg i retning av større og færre enheter. Et resultat av denne utviklinga er en utstrakt nedlegging av de minste bruka i de mest marginale jordbruksområdene. En større del av dyrka-arealet er fortsatt i drift i  de beste jord-bruksområdene, men det blir også her stadig færre drivere. Produksjonen fra landbruket har totalt vært økende, med overproduksjon for flere typer produkter. Dette er resultat av flere forhold; tekniske og kjemiske nyvinninger, politiske og økonomiske rammevilkår, krav om effektivitet og produktivitet o.s.v. Denne utviklinga fortsetter.

 Om dette er ei utvikling som gir et bærekraftig landbruk og sikrer mat i en krisesituasjon, er en pågående debatt. Sjølforsyningsgraden i Norge i dag ligger rundt 40 %, når en regner inn det vi er avhengig av å importere for å holde denne typen landbruk i gang!

 

Bosettingsmønsteret avspeiler på mange måter utviklinga i landbruket: Kommuner med de minste bruka og størst avgang fra lanbruket, har også hatt den største tilbakegangen i folketall. Kommuner med sentrumsfunksjoner har i større grad klart å demme opp for en negativ befolkningsutvikling. Men over tid vil en fortsatt avgang fra jordbruket i utkantkommunene bety et svekket grunnlag for arbeidsplassene også i mer sentrale områder.

 

Utnytting av utmarka til beite, har gjennom tidene vært en forutsetning for å kunne leve og bo i de ytterste utkantene av landet. Sauebonden og samen med sin rein er de som lengst har holdt sin næring  i hevd, der andre har valgt nye - og ofte mer bekvemme livsformer. Når disse næringene nå oppleves som truet, skyldes det ikke rovdyrene alene. Men når rovdyrproblemene blir så store som de har vært i Namdalen utover 90-tallet, og når de nødvendigvis må fortsette å øke om samme forvaltning fortsetter, vil det innebære at disse næringene ikke har muligheter til fortsatt eksistens i framtida. Vi ser allerede at mange gir opp saueholdet i Lierne og andre rovdyrutsatte kommuner, og sør-samene har lenge sagt i fra om hva som holder på å skje med deres næring.

 Det vil i så fall bety at noen av de mest bærekraftige og økologiske deler av vår matproduksjon forsvinner. Det vil også medføre en reduksjon av verdiskapinga som skjer på lokalt og fornybart ressursgrunnlag, og som danner grunnlag for arbeidsplasser innen foredling og sekundærnæringer.Og det vil bety en ytterligere nedgang i allerede tynt befolkede områder. Sist, men ikke minst, er dette en trussel mot  den sør-samiske kulturen.

 

Hovedargumentet for å øke antall rovdyr, er at vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet.  Når rovdyrstammene blir så store at de hindrer tradisjonell bruk, vil det over tid bety en reduksjon av artsmangfoldet. Beiting er en type kulturpåvirkning som bidrar til et større artsmangfold enn det ville ha vært uten denne påvirkningen.

 

Mange mennesker, både i og utenfor beitenæringene, er sterkt opprørt over de dyretragedier som nærmest er satt i scene av en statlig styrt politikk. Ansvaret for dette blir i den nye rovviltmeldinga plassert hos dyreeierne. Det er et overgrep mot en gruppe mennesker som ikke har hatt muligheter til å forhindre disse tragediene, og som selv har følt disse tragediene sterkest på kroppen. Fra storsamfunnets side blir det her opptrådt etisk uforsvarlig både overfor dyr og mennesker.

Etisk uforsvarlig er det også når forvaltning og politisk ledelse behandler grupper av befolkningen som mindreverdige og uten forstand på den næring og den natur de har forvaltet gjennom generasjoner.

Opplevelsen av ikke å bli hørt og trodd, har skapt en djup mistillit mot miljøvernmyndighetene i mange lokalsamfunn. Det kan ha ødelagt mye for en framtidig dialog mellom folk og myndigheter, noe som er en forutsetning  i det videre arbeidet for å ta vare på vår natur. Det er ihvertfall et alvorlig signal når “naturvern”er blitt et skjellsord !

 

Mange mennesker føler frykt for rovdyr, når disse opptrer stadig oftere i nærheten til bebyggelse og lekeområder. Enkelte velger rett og slett å flytte for å slippe å leve med angsten for rovdyr.

 Men denne frykten oppleves også av mange andre, og den reduserer verdien ved å kunne bruke naturen til rekreasjon og “matauk.”

 

Vår konklusjon blir derfor at det i rovdyrpolitikken og forvaltninga er tatt for lite hensyn til de mange alvorlige konsekvenser denne har for lokalbefolkning, urbefolkning og tradisjonell bruk av utmarka. Det må skje en endring, og den må komme fort.

 

For sauenæringa i Lierne er det snart for seint. Det er det også for sør-samenes reindrift og deres kultur.