Sammendrag

Rapporten om ulv i Østfold er laget i form av et samarbeidsprosjekt mellom kommuner i Østfold, og hensikten er å samle informasjon om forutsetningene for en riktig skjøtsel av en ulvestamme i Østfold. Tidspunktet er valgt for å kunne gi et gjennomarbeidet svar på høringen av ”Plan for differensiert forvaltning av ulv i Norge,” der kommunene har svarfrist til 27. september 2000.

For å anskueliggjøre befolkningens syn på ulven, er alle tilgjengelig spørreundersøkelser behandlet i rapporten. Det er innhentet data fra andre land, og opplysninger og uttalelser er vurdert opp mot de forholdene vi har i Østfold.

Østfold er ett av landets minste fylker, med kyststripe mot ytre deler av Oslofjorden. Fylket har tett bosetning, og er tradisjonelt ett av landets viktigste industriområder. Det er mye jordbruksland i Østfold, men ingen villmarksområder. Vegene ligger tett, og som en viktig innfallsport til Norge, er trafikken stor og med høye hastigheter på europavegene som krysser fylket.

Klimaet er kystpreget, med lange snøbare perioder i vinterhalvåret. Målinger fra de siste 10 år viser at det kan være 2 – 3 år uten tilstrekkelig snø til sikker sporing av ulv. Organisert sporing i regi av Fylkesmannen er blitt avlyst de siste 2 årene på grunn av manglende snøforhold.

En stiller seg sterkt tvilende til mulighetene for en kontinuerlig bestandsestimering i et område uten tilstrekkelig sporsnø. Uttak av ”problemdyr” synes også bli vanskelig, spesielt når vi tenker på erfaringene fra jakten på hybridene vest for Glomma siste vinter.

Østfold har et rikt dyreliv og både elg- og rådyrstammen er av de beste i landet. På grunn av beliggenheten, med nærhet til blant annet Oslo, er utmarka viktig som turområde og som lett tilgjengelig område for jakt og fiske. Ulven oppfattes negativt av dem som benytter utmarka til turgåing, til plukking av sopp og bær, og av de som jakter. Økt risiko for fremtidig smitte av 3-leddet bendelorm, og eventuelle utbrudd av rabies forsterker motstanden.

Spørreundersøkelser som er foretatt i flere østfoldkommuner, viser at befolkningen er svært negative til ulven. I kommuner som har etablerte ulvestammer er det over 85% som vil ha ulven vekk. Årsaken er i første rekke at folk er engstelige for seg selv, og spesielt barna, og de føler at livskvaliteten er vesentlig forringet. Motstanden mot ulv synes å være større i Østfold enn det som framgår av undersøkelser andre steder.

Kulturlandskapet i Østfold, preget av beitemarker i ravinedaler, er allerede i dag sterkt redusert, og ulven vil påskynde denne prosessen. En av de mest artsrike vegetsasjonstypene i landet vil bli redusert og langt på vei forsvinne her i Østfold.

Erfaringer fra andre land, og delvis også andre tider, gjør av vi er meget skeptiske til innføring av spesielle forvaltningssoner, der ulven langt på vei skal leve et beskyttet liv. Erfaringer tilsier at ulven hele tiden må lære at mennesket er en farlig skapning, og at også bostedene må skys.

En vill ulv oppfattes negativt, men en halvtam ulv er langt verre.

Det er beklagelig at det ikke foreligger regler for forvaltning av ulven før det tas standpunkt til forvaltningsområder (soner). Folk mener at de her blir bedt om å uttale seg om noe som ingen vet den fulle virkning av, og tilliten til forvaltningsregimet kunne avgjort vært bedre.

Politikere i lokaldemokratiet synes selv de blir overkjørt i ulvesaken, og at de som blir direkte berørt ikke blir hensyntatt i den grad de har rettmessig krav på.

Det reageres også på at staten i andre stortingsmeldiner fremhever inntektspotensialet i jakt og utmark, samtidig som ulvepolitikken umuliggjør salg av jaktkort.

Det hevdes også at rovdyrpolitikken undergraver bosetningen i Bygde-Norge, og at den er i strid med målsetningen for distriktspolitikken.

Østfold har i dag 3 etablerte familiegrupper med yngling innom sitt fylke, og belastningen er for sterk. Dersom ulven skal tolereres i Norge må det jaktes på den over alt, og spesielle forvaltningssoner må frarådes.

1.0  Bakgrunn for rapporten om ulven i Østfold.

Arbeidet med ”Rapport om ulven i Østfold” er igangsatt som et interkommunalt prosjekt, som finansieres av kommuner i Østfold.

Rapporten er laget av kommunene selv, og et ordførerutvalg, bestående av Gretha Thuen, Odd-Ingar Widnes, Knut Herland, Johannes Ramberg, Tore Johansen og Jan O. Engsmyr har fungert som redaksjonskomite.

Det er flere årsaker til arbeidet med en egen rapport om ulven i Østfold ble igangsatt sommeren 2000.

Staten, ved Miljøverndepartementet, har sendt utkast til plan for differensiert forvaltning av ulv i Norge til høring i kommunene, og høringsfristen er satt til 27. september.

Forslaget vil få store konsekvenser for de fleste Østfold-kommunene, og behovet for samarbeide er nødvendig.

Den norske rovviltforvaltningen er tuftet på Bernkonvensjonen som ble inngått i 1979, og ratifisert av Norge i 1986. Det ble ikke tatt noen forbehold vedrørende ulv ved ratifiseringen, i motsetning til noen andre europeiske land, eksempelvis Finland.

Rovviltforvaltningen ble videre behandlet av Stortinget, og vedtatt i stortingsmelding nr 35 (1996-97), "Om rovviltforvaltning".

Stortingsmeldingen omfatter blant annet forvaltningsstrategier for ulv, og en målsetning om minst 8 – 10 familiegrupper i Sør-Skandinavia, og at noen av disse skulle være i Norge, ble vedtatt.

På daværende tidspunkt var ulvestammen i Norge svært liten, anslagsvis 5 – 7 dyr, og den kraftige økningen som har skjedd siden den gang, tilsier at rovviltforvaltningen snarest må tas opp til ny behandling i Stortinget.

Det foreligger en mengde opplysninger om ulv, både fra Østfold, Norge for øvrig og fra utlandet. I tillegg er det en mengde rykter. Det er behov for strukturert og helhetlig informasjon om ulven, og det er beklagelig at kommunene ikke har fått utsatt høringsfristen, slik at det er blitt tid til dette. (Kommunene har ikke fått svar på søknad og gjentatte purringer om utsetting av høringsfristen)

I Østfold er det en generell oppfatning at informasjonen fra staten så langt har vært tilfeldig og mangelfull. Det er i enkelte tilfeller også reist tvil om informasjonen er korrekt på alle punkter, eller om viktige aspekter er neglisjert.

I Østfold stiller en seg blant annet uforstående til at man kan sette i verk en plan med så dramatiske følger, uten på forhånd å lage en skikkelig konsekvensanalyse.

Statens informasjonskampanje, som særlig rettes mot barn, er til dels oppfattet som en provokasjon mot mennesker som lever inne i etablerte ulverevir i Østfold. 

Selv om spørreundersøkelser i Østfold viser en klar motstand mot ulven, er det like klart at det også er noen som ønsker ulven velkommen.

Rapporten er selvsagt ment å være korrekt, men det har ikke vært mulig å ta med på langt nær alt relevant stoff. Ulveforvaltningen i Skandinavia synes i det vesentlige å bygge på forskningsresultater fra denNord-Amerikanske ulven. I denne rapporten er det i større grad henvist til russiske forskere, og virkelighetsoppfatningen blir noe farvet av dette.

Det skal her sies at det i russiske forskermiljøer er sterkt delte meninger om ulven, og motstanden gjør seg helst gjeldende blant eldre forskere.

Personer i det norske forvaltningsregimet har reist tvil om riktigheten av enkelte opplysninger i blant annet Pavlovs bok ”Ulven”, og de mest kontroversielle hendelsene er ikke fokusert i denne rapporten.

Årsaken til at vi likevel fokuserer på erfaringer om den finsk-sibirske ulven er at ”vår” ulv er mest i slekt med denne. Vår nåværende ulvestamme sies for øvrig også å være i nær slekt med estisk ulv.

Den Nord-Amerikanske ”grey wolf” er antatt å være mindre aggressiv en den finsk-sibirske, selv om hendelse i inneværende år gjør at vi er noe i tvil om dette.

Miljøverndepartementets agenda innebærer at når plan for differensiert forvaltning av ulv i Norge er vedtatt, skal det utarbeides fylkesvise forvaltningsplaner. Høringsuttalelsene vil derfor i stor grad måtte bygge på antagelser om hva en forvaltningssone innebærer.

Det er imidlertid laget et utkast til forvaltning av ulv i Hedmark, Akershus/Oslo og Østfold. Utkastet ble sendt til Direktoratet for Naturforvaltning sommeren 1999, og vi er ikke kjent med noen form for tilbakemelding til fylkene.

Det nevnte forvaltningsforslaget er likevel lagt til grunn for problemstillinger som tas opp i denne rapporten.

Høringsbrev av 20. juni 2000, og utkast til forvaltningsplan for Hedmark, Akershus/Oslo og Østfold følger som vedlegg.

Rakkestad, 1.september 2000.

-----------------------------         -------------------------------                 -------------------------------

Gretha Thuen                           Odd-Ingar Widnes                              Knut Herland

Ordfører i Våler                       Ordfører i Skiptvet                              Ordfører i Eidsberg

-----------------------------         -------------------------------                 --------------------------------

Johannes Ramberg                   Tore Johansen                                     Jan O. Engsmyr

Ordfører i Rømskog                Ordfører i Aremark                             Ordfører i Sarpsborg

2.0  Ulven som art

Ulven hører systematisk til ordenen Carnivora (kjøttetere), og denne ordenen deles i 7 familier, hvorav en er hundefamilien, Carnidae.

I hundefamilien har vi til 10 slekter, med til sammen 35 arter. Ulven hører hjemme i slekten Canis, og det latinske navnet er Canis lupus. I dag er det stor enighet om at også vår tamme hund tilhører arten ulv, selv om den har fått et annet latinsk navn, Canis familiaris.

Når vi betrakter de ulike hundetypene, er det ikke lett å forstå at det er store ulikheter også blant de ville ulvene. Dette gjelder, fargevariasjon, størrelse og levesett.

Den ulvetypen vi har i Skandinavia er normalt litt gråbrun eller grågul i fargen, og ryggen er mørkere enn sidene. Petter Wabakken skriver at vekten på ulver som ble skutt i Norge og Sverige på 1980 tallet varierte mellom 35 og 52 kg.

Kroppslengden kan være på 150 cm, og halen er på ca 50 cm. Mankehøyden kan være opp til 90 cm. De største ulvene finner vi i Alaska og vestre deler av Canada, der vekten kan gå opp i 80 kg.

Det er i dag ingen som snakker om en egen, skandinavisk ulverase, og det er noe usikkert om vår ulv er mest i slekt med ulven i Estland eller Russland. Vi vet at valper kan utvandre opp til 90 – 100 mil allerede 1. året, og blanding med ulv som kommer østfra, må ha foregått til alle tider.

2.1 Biologi

Ulven lever vanligvis i familiegrupper som består av fra 5 til 8 dyr, men betydelig høyere antall kan forekomme. Flokken ledes av et alfa-par, og resten av flokken består av valper fra siste år, og eventuelt noen fra tidligere kull.

Ulven blir kjønnsmoden ved knapt 2 års alder, og normalt er det bare alfa-paret som får valper. Parringen skjer på ettervinteren, og tispa går drektig i ca 65 døgn. Hun oppholder seg stort sett hos valpene og ved hiet til valpene er ca 2 måneder gamle. I denne tiden er det hovedsakelig alfa-hannensom jakter, og som bærer mat til hiet.

Fra august begynner valpene å delta mer aktivt i jakten. Til å begynne med foregår det en form for ”opplæringsjakt”, der valpene lærer seg å nedlegge byttedyr. Opplæringsjakten synes å gå sterkt ut over byttedyr som er lette å fange.

I Østfold ser det ut til at sau og husdyr for øvrig er inne i en spesielt farlig periode i august og september.

Antall valper kan variere mye, men ligger i gjennomsnitt på 5–6 valper pr. kull. Enkelte av valpene forlater alfa-paret på ettervinteren det første leveåret, men det er andre som blir igjen i flokken i lengre tid. Utvandrende ulver kan forflytte seg opp mot 100 mil, men det normale ligger på ca 30 mil.

Ulven har en reproduksjonsevne som teoretisk kan nærme seg 60% i en utviklingsfase, men i praksis ligger tilveksten på 30–40 % dersom det ikke foregår jakt.

I Norge og Sverige har tilveksten vært på 20–30 % pr. år i følge den svenske rovdjurs-utredningen. På 1990 tallet har tilveksten vært ca 30 %.

En familiegruppe, forsvarer et revir som varierer i størrelse ut fra tilgangen på byttedyr, og fremmede artsfrender tolereres normalt ikke innenfor reviret. I Skandinavia er størrelsen på reviret 600–1.000 km2 vinterstid. (Reviret til Rømskog-flokken er betydelig større, mens flokken vest for Glomma hevder et mindre område.)

Ulven jakter hardest i sentrale deler av reviret, og mindre mot ytterkantene.

Ulven er usedvanlig tilpasningsdyktig, men foretrekker områder med tilgang på større byttedyr, noe som i Norge vil si elg, rein, rådyr, hjort og større husdyr.

En sulten ulv kan spise opp til 8–9 kg kjøtt i ett måltid, men normalt ligger inntaket på 2 – 5 kg/døgn.

Undersøkelser som er foretatt i Sverige viser at en ulv i løpet av et år tar ca 10-12 elger og 15 rådyr i tillegg til grevling, hare og andre mer tilfeldige byttedyr. Undersøkelsen viste at ca 66 % av kjøttinntaket var elg, 23 % rådyr, 8 % grevling og 3 % andre arter. (SOU 1999:146, som er under politisk behandling). I antall utgjorde rådyrene ca 52 % av byttedyrene. Denne undersøkelsen ble foretatt i et område med en tett elgstamme på 1,5 dyr/km2 og en svak rådyrstamme på 0,4 dyr/km2.

Tallene kan derfor ikke benyttes ukritisk i Østfold, som antagelig har en rådyrstamme på ca 2,0 dyr/km2.

Dersom ulven ikke blir forstyrret spiser, den normalt opp det vesentligste av byttedyret, men det kan skje over lang tid. I en gitt situasjon kan det skje en såkalt ”overkilling”. Dette skjer når byttedyrene er lett tilgjengelige, som for eksempel i en flokk av husdyr.

Dødligheten hos ulv varierer sterkt i ulike deler av verden, og er mest avhengig av tilgangen på byttedyr. I populasjoner utenfor Skandinavia er det registrert dødlighet hos valper fra 25 til 80%. Når det blir vanskelig å skaffe seg bytte vil feider med naboflokker tilta, og en ikke ubetydelig andel av voksne ulven vil i slike tilfeller bli drept i kamp med artsfrender.

Utvandrede ungdyr vil også i mange tilfeller dø av sult og underernæring, men i Norge er tilgangen på byttedyr foreløpig så stor at dette skjer i liten grad hos oss.

I Sverige er dødsårsaken hos 30 ulver fastslått i løpet av de siste 30 år, og det mest vanlige er ulovlig jakt og trafikk.

En skal i denne sammenheng være klar over at tallene gir et galt inntrykk. Vi finner antagelig langt flere av du ulvene som blir drept ved menneskelig aktivitet, enn av de som dør på annen måte.

2.2  Utbredelse globalt og i Sør-Skandinavia.

Ulven fantes opprinnelig over største delen av den nordlige halvkule, og i nær sagt alle biotoper unntatt i ørkener og i høgalpine miljøer.

Konflikten mellom mennesker og ulv medførte at antall ulver ble sterkt redusert på 1800-tallet, da geværet kom i alminnelig bruk, og ulven ble utryddet i store områder. Årsaken var antagelig en kombinasjon av jakt, sykdom og en meget lav hjorteviltstamme.

I seinere tid har antallet steget sterkt, og i ”1999 World Status Report” oppgis at det er anslagsvis 60.000 – 78.000 ulver i Nord-Amerika og mer enn 80.000 til sammen i Europa og Asia. I Europa er det størst konsentrasjon av ulv i de områdene som tilhørte det tidligere sovjetsamveldet, men ulven øker i antall, og tar i bruk stadig nye områder også i Vest-Europa.

Fra 1995 til 1999 har anslaget økt fra 108.000 ulver til 150.000 ulver i verden. Samtidig har ulven etablert seg i 20 nye land i denne tiden. Offisielt er det i dag 41 land som har viltlevende ulv.

Offisielle tall fra den svenske ”rovdjursutredningen” (SOU 1999: 146) sier at den svensk-norske ulvesammen var på 59 – 75 dyr i 1998/99.

Petter Wabakken ved Høgskolen i Hedmark opplyser i en rapport at det i slutten av januar 2000 ble registrert 7 etablerte familiegrupper i Skandinavia, og at den ene av disse gruppene manglet lederpar. I tillegg var det 5 - 6 revirmarkerende par.

Av disse var det 2 familiegrupper som delvis hadde revir i Østfold fylke. Flokken vest for Glomma, som vinteren 2000 hadde valper som var 50% hund, er i denne rapporten angitt som revirmarkerende par.

De foreligger ingen opplysninger om hva som finnes av streifende ulv, og en er ikke kjent med at det foreligger planer om noen slik undersøkelse.

Det foreligger ikke offisielle opplysninger om antall familiegrupper eller ynglinger sommeren 2000, men statssekretær i Miljøverndepartementet uttaler til Aftenposten 31. august 2000:

”Med forbehold om at forskerene ikke har bommet fullstendig, er det i dag sannsynligvis 9 – 12 familiegrupper i Sverige og Norge, kanskje 14. Bare 2 av disse er i Sverige, resten er i Norge, eller på grensen.”

I Skandinavia har ulven så langt tatt i bruk områdene syd for tamreinområdene. I Norge er det fylkene Hedmark, Oslo/Akershus og Østfold som har det meste av stammen, men det har vært streifende ulv ned til Agder og vestover til Møre og Romsdal. I Sverige er ulven i hovedsak konsentrert i Mellom-Sverige og langs grensen mot Norge.

Tilveksten i stammen har vært sterkere i Norge enn i Sverige de siste 2 årene.

2.3  Ulvestammen i Østfold.

Østfold har i dag tre etablerte familiegrupper som helt eller delvis har revir innen fylket, og i tillegg er det et ukjent antall som er streifende ulv, og som ikke er revirmarkerende. Det er en familiegruppe i Rømskogområdet, som har ca 2/3 av reviret på Norsk side av grensen, en familiegruppe som tidvis oppholder seg i Haldensområdet, og som har største delen av reviret på svensk side, og en familiegruppe som har revir vest for Glomma. Den siste har revir kun i Norge. Dersom vi tar med streifende ulv, er det antagelig bare Hvaler kommune, av til sammen 18 kommuner i Østfold, som ikke har mer eller mindre regelmessig kontakt med ulv.

Det var yngling i alle familiegruppene i 1999, men i flokken vest for Glomma ble det konstatert at valpeflokken besto av hund-ulvhybrider. Av et valpekull på 5 ble 1 ihjelkjørt og 2 fjernet ved jakt i løpet av ettervinteren 2000. Vi kan ikke med sikkerhet si hva som har skjedd med de 2 gjenværende, men DN antar at den ene, som var radiomerket, ble skutt.

I 2000 er det konstatert yngling i de samme 3 flokkene i Østfold, men antall valper er ikke offisielt bekreftet.

På vårparten i 2000 var det flere observasjoner av ulv i Eidsberg kommune, og 2. dag pinse 2000 ble det observert to ulver langt syd i Eidsberg. Det er ikke konstatert noen revirmarkering i området. Den 1. august i år ble det observert at en ulv drepte en sau ca 5 km lengre øst, og det ble i etterkant funnet 4 sauer som var drept eller skambitt av ulv.

I tillegg er det gjort tilsvarende observasjoner øst for Øyern i Akershus.

Det kan derfor ikke utelukkes at det er en 4. familiegruppe under utvikling i Østfold, og at vi også får den flokken sammen med et nabofylke.

3.0  Opplysninger om Østfold fylke

3.1   Arealoppgaver

Østfold fylke har et samlet areal på 4.185.000 daa., og bortsett fra Jeløya ved Moss, ligger hele fylket innenfor ”det sørøst-norske grunnfjellsområdet”. Hovedbergartene er gneis og granitt som ble dannet for 800 mill. til 1.000 mill. år siden. Bergartene forvitrer langsomt, og gir en relativt næringsfattig og sur mineraljord. De områdene som ligger over den marine grense har derfor som regel et tynt lag av bunnmorene, og svak bonitet. I hovedsak er disse områdene dominert av furuskog.

Under den marine grense består jordsmonnet av ishavsleire, som gir gode vekstbetingelser og et rikt jordbrukslandskap. Mer enn 30% av matkornproduksjonen i Norge foregår i disse distriktene i Østfold.

Skogområdene domineres av granskog på meget produktiv mark.

Landskapet under den marine grense ble utformet da innlandsisen trakk seg tilbake etter den siste istiden. Stadige klimaforverringer i denne perioden skape en rekke isranddannelser, som i dag ligger som grusrygger i landskapet. De største radannelsene har anselige dimensjoner, og gir enkelte steder grunnlag for næringsvirksomhet.

Rennende vann har omdannet store deler av leirjordsområdene til ravinelandskap med frodige lauvskoger eller kulturbeiter.

Fylket preges også av de 2 store vassdragene, Glomma og Haldensvassdraget, som skjærer gjennom fylket fra nord mot syd.

Av fylkets samlede areal på 4.185.000 daa, er det i følge oppgaver fra NIJOS Markslagstatistikk 01 Østfold, ca. 777.270 daa dyrke mark og ca. 2.885.000 da skog og utmark.

Privatskogene utgjør til sammen 96 % av skogarealet, mens kommunene har ca 3 % og staten ca 1 %.

I følge opplysninger fra Fylkesmannen i Østfold er det til sammen 6750 jord- og skogbrukseiendommer i Østfold. I gjennomsnitt har landbrukseiendommene ca 150 daa dyrket mark og ca. 437 daa skog.

Østfold hadde i 1987 en stående kubikkmasse på ca 23 mill m3, og en årlig tilvekst på 928.000 m3.

Østfold utgjør ca. 1,3 % av Fastlands-Norge, mens ca.8 % av dyrket og dyrkbar mark ligger i dette fylket. Av den produktive skogen i Norge har Østfold ca. 4 %.

3.2  Geologi, topografi og klima

Klimaet i Østfold varierer fra et rent kystklima i de ytre kommuner til et mer innlandspreget klima i de nordre deler av fylket. Ingen kommuner ligger mer enn 5,4 mil fra kysten, og vintertemperaturene varierer omkring 0 grader celsius. Vinterklimaet er derfor sterkt vekslende med kortere eller lengre perioder med bar mark i løpet av vinteren.

I perioden 1961 til 1990 var middeltemperaturen i Eidsberg kommune –4,5 grader Celsius i januar måned og +13,8 grader Celsius i juli måned. Den gjennomsnittlige nedbørsmengden i samme periode var 820 millimeter.

Det foreligger opplysninger fra værstasjonene på Prestebakke planteskole og Rygge flystasjon om snøforholdene de siste 10 år. I Rygge har det i denne perioden vært 4 vintre uten minst 15 cm snø i 4 dager. På Prestebakke er det 3 år uten slike snøforhold.

Lengste sammenhengende periode har vært over 3 år i Rygge og over 2 år på Prestebakke. (Les om snøforhold og sporingsmuligheter i punkt 9.5)

3.3  Bosetning og kommunikasjon

Østfold er delt i 18 kommuner, og 6 av disse er bykommuner. Det samlede folketallet er 248.217, og av disse er 191.798 bosatt i bykommuner. Omlag 5,7 % av landets befolkning bor i Østfold.

På grunn av en omfattende jordbruksproduksjon er bosetningen for øvrig spredt over det meste av fylket, med en viss konsentrasjon i områdene langs de 2 vassdragene.

Østfold er hovedporten inn til Norge, og for svært mange turister representerer Østfold første kontakt med landet. I ytre del av fylket går E6 over Svinesund til Gøteborg, og i indre deler går E18 via Ørje og til Stockholm.

I tillegg har Østfold 2 jernbanelinjer. En ytre linje, som er hovedbanen mellom Sverige og Norge, og en indre linje som går fra Ski, om Mysen til Sarpsborg.

På grunn av mange bykjerner og tett bebyggelse er det utviklet gode kommunikasjons-muligheter. Dette gjør at Østfold er av de fylkene som har tettest vegnett og sterkest trafikk i hele landet.

4.0  Husdyrhold og beiting

4.5  Gjerding og hensynet til viltet.

Dersom det skal drives husdyrhold innenfor en forvaltningssone for ulv må det foretas omfattende forebyggende tiltak, og viktigst i så måte er inngjerding av beiteområder. Dette kan være utmark, men i første rekke blir det antagelig innmark og kulturlandskap.

Da ulven ble introdusert ble det fortalt at den var redd for gjerder, men erfaringer både fra Østfold og andre steder viser noe annet. Det må antagelig benyttes godkjente strømgjerder, og spenningen kan ligge på ca. 5.000 volt.

Ved slik inngjerding holdes også rådyr ute fra områder som er en forutsetning for den store rådyrstammen vi har i Østfold. Det er i dag ingen som vet med sikkerhet hvilket omfang gjerdingen får, og virkningen på rådyrstammen blir derfor hypotetisk.

Det er like vanskelig å vurdere hvordan virkningen blir dersom store deler av utmarka blir inngjerdet. Med de relativt små eiendommene vi har i Østfold, kan det bli tett mellom gjerdene dersom alle ønsker å gjerde inn sin eiendom. Forholdene kan bli om lag like vanskelige både for ulv og byttedyr.

Vi vet dessverre ikke om gjerdingen kan få betydning for eldgamle trekkveger for viltet, men dette kan ikke utelukkes. Dette vil i såfall få betydning ved at enkelte områder får beiteskader mens andre ligger ubrukt.

4.6  Betydningen for kulturlandskapet

Det gamle kulturlandskapet var en mosaikk av åkrer, beiter, slåttemarker, hagemarker med mer, og mange av de artene som er knyttet til dette landskapet ville ikke ha levd her dersom det ikke var for menneskelig aktivitet.

I leirjordsområdene i Østfold er ravinelandskapet spesielt interessant, med en av de mest artsrike vegetasjonstypene i har. Det meste av disse områdene var tidligere benyttet til beite, og noe brukes fortsatt.

Utviklingen har ikke vært gunstig i seinere tid, og allerede nå har vi mistet verdifulle arealer. Dette gjelder så vel i innmark som utmark.

Gjeninføring av ulv vil i første rekke virke inn på beiteområdene. Dersom alle beitearealer skal gjerdes inn, vil det antagelig bli større behov for intensivt bruk, og dette medfører gjødsling. Samtidig vet vi at det er de ugjødslede beitene som har størst betydning for det biologiske mangfoldet. Det skal også bemerkes at reglene for arealtilskudd virker uheldig med tanke på ugjødslede innmarksbeiter.

I Nationen 7. april 2000 finner vi en artikkel av Sally Rundberget, der hun sier:

”I Sverige går nå World Wildlife Fund ut med en kampanje for å øke beitebruken på utmark. Artsmangfoldet av planter trues med utryddelse på grunn av at markene gror igjen og kveler plantene.”

Kampanjen går ut på at alle svensker oppfordres til å bidra med 200 kroner, og det haster, sier WWF i Sverige.

Utviklingen har kommet vesentlig lenger i Sverige, men dersom beitedyrene forsvinner fra utmarka også i Norge, vil vi få de samme uheldige forholdene.

4.7.  Hensynet til dyrevernloven

Ulven lever av kjøtt, og velger normalt byttedyr av riktig størrelse, og de som er lettest å drepe. Sammenlignet med en voksen elg er det lett å ta en sau. Dette er ulvens natur, og vi kan ikke bebreide ulven for at den er en ulv.

Relasjonen til dyrevernloven oppstår når husdyrenes lidelser vurderes opp mot dyrevernlovens § 2, der det står: ”Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkkje kjem i fare for å lia i utrengsmål.”

Dette er som regel tolket slik at husdyreierne har ansvar for å passe på dyrene sine, og viltforvaltningen fraskriver seg gjerne alt ansvar.

Signaler fra Statens dyrehelsetilsyn går ut på at man vil adskille rovdyr og beitedyr i tid og rom, og at husdyr ikke skal finnes i utmark der det er store rovdyr. I praksis vil dette si at utmarksområder innenfor forvaltningssonen ikke lenger kan benyttes til beite, med de tap dette medfører.

Det oppstår likevel et etisk spørsmål som er belyst av Terje Finsrud i en artikkel ”Dyrehelsa, nr 2/1998” der han blant annet skriver:

”Det rettslige faktum at også rovviltforvaltningen etter dyrevernloven er forpliktet til å forhindre unødig lidelse, innebærer ikke noen konflikt eller motstrid mellom dyrevernloven og viltloven. Dersom man legger til grunn at den ene loven ikke har forrang fremfor den andre, er dette for så vidt riktig, men kanskje farlig forenklet, idet rovviltforvaltningen under sin aktive planlegging og tilrettelegging er forpliktet til å ta hensyn til dyrevernloven – og etterleve lovens aktuelle bestemmelser og intensjoner. I den grad dette ikke gjøres, vil det kunne representere et selvstendig brudd på dyrevernloven.”

Alle pattedyr omfattes av dyrevernloven, men Stortinget harbestemt at ville dyr skal sorterer under viltloven. For mennesker er forholdet til en viss grad omhandlet i regelverk tilknyttet human jakt, men dette gjelder naturlig nok ikke for rovdyr.

Distriktsveterinær Svein Åge Varden har laget en utredning om ulven og dyrevernloven.

Han sier blant annet: ”For mange dyrevernnemnder er situasjonen etter hvert blitt uholdbar og til dels meningsløs. Som offentlig oppnevnte nemnder, skal de verne dyr mot rovdyr og unødige lidelser, mens Staten på sin side stadig pøser flere rovdyr inn i lokalmiljøene. Vi er klar over at drama mellom rovdyr og byttedyr foregår daglig, men det er et moralsk dilemma når vi først dyrker fram en nesten tam hjorteviltfauna og i neste omgang slipper rovdyrene løs på dem.”.

Innføring av spesielle forvaltningssoner er en aktiv handling, og statens ansvar i relasjon til dyreverlovens § 2 bør prøves for en rettsinstans.

Statens tilskudd til gjerding viser at forvaltningsregimet til en viss grad innrømmer ansvar, men det er uklart hvor langt dette ansvaret strekker seg. Er det staten som har forbrutt seg mot § 2 dersom ulven kryper under et godkjent gjerde, eller er det husdyreieren?

5.0  Overføring av smittsomme sykdommer - Zoonoser

Distriktsveterinær Kirsti Ullsfoss har laget en utredning om zoonoser, og vi siterer:

”Zoonoser er sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker.

Zoonoser forårsakes av forskjellig typer smittestoffer som virus, bakterier, sopp og parasitter.

Overføring av slike smittestoffer kan skje på forskjellige vis.

Den vanligste smitteveien er via næringsmidler, spesielt animalske næringsmidler.

Overføring gjennom direkte kontakt med levende, smittebærende dyr forekommer også, samt indirekte overføring f.eks. via insekter som primært smittes av dyr.

Ofte kan dyret være en frisk smittebærer, dvs. ha smitten i seg, uten selv å være syk.

Zoonoser er et økende problem som får stadig større oppmerksomhet.

Salmonella og campylobakter er de hyppigste årsakene til zoonoser i Norge i dag, men stadig nyem farlige mikrober dukker opp og krever økende beredskap både i Norge og internasjonalt.

I Norge er det opprettet et Zoonosesenter, som har ansvar for overvåking/kartlegging og rapportering av forekomsten av zoonoser og zoonotiske agens i hele næringskjeden.

EU’s nye zoonose-direktiv pålegger alle EU/EØS-land å gi en årlig zoonoserapport til det europeiske overvåkingsorganet, ESA.

Her blir to viktige og svært farlige zoonoser i forbindelse med ulv/hund, beskrevet.

1. Bendelorm:  Echinococcus granulsosum og Echinococcus multicularis.

2. Rabies.

5.1  3-leddet bendelorm.

5.1.1 Echinococcus granulosus. (hundens bendelorm)

Dette er en parasittsykdom med svært små bendelorm som har hund og ulv som hovedvert. I hundens/ulvens tarm vil gravide egg bli satt fri fra ormen, men går vanligvis i oppløsning under passasjen bakover gjennom tarmen, slik at frie egg vil være tilstede i faeces (avføringen).

Med hundens/ulvens avføring kommer bendelormeggene ut i det fri og kan således forurense menneskers mat og dyrefor. De frigjorte eggene trenger så inn i mellomvertens tarmvegg (mennesker, grasetere, gris), og kommer via blodbaner til lever og lunge der de utvikler seg til innkapslede cyster.(store væskefylte blærer.) Disse cystene vokser og skader det aktuelle organet. Disse cystene kan ofte opereres bort. Blærer som spres til hjernen kan medføre døden.

Bendelormen kan leve i flere år. For at sykdommen skal spres videre, kreves det at en hund/ulv spiser bendelorm fra et smittet dyr. På den måten utvikles nye bendelormer hos hunden/ulven.

Echinococcus grannulosus er spredt over større deler av verden og fantes også i Norge på 60 tallet, -hos rein og dens gjeterhunder i Finnmark.

Den er ikke påvist i Norge de siste åra, men er påvist i både Finland og Sverige. I Sverige mener man at det er ulven som har brakt smitten med seg inn til landet. I de Baltiske landene har parasittspredning med ulv vært et stort problem i lang tid.

5.1.2  Echinococcus multicularis. (revens lille bendelorm)

Denne finnes i Mellom-Europa og kalles revens lille bendelorm. Denne kan finnes i tynntarmen til hund/ulv og katt, og ha menneske og smågnagere som mellomvert. Larvene kan utvikle seg i menneskets lever der det dannes mange små bendelormer som spres videre i vevet. Det dannes cyster som vokser infiltrativt i vertsvevet uten å bli innkapslet. Cystene kan dermed ikke fjernes kirurgisk, og sykdommen kan dermed være dødelig.

For å forhindre at denne bendelormen skal komme til Norge, må alle hunder som innføres (utenom Norden), dokumentere at de har gjennomgått en ormekur, før de får lov til å komme inn til landet.

I Mellom-Europa advares det mot å plukke sopp og bær i de smittede områdene. Det er flere dødsfall her hvert år, forårsaket av Em. (Revens lille bendelorm)

I vår ble det i Danmark, oppdaget en rev som var smittet med E.Multicularis. Dette førte umiddelbart til at Norge gjorde en forskriftsendring, og fra nå av kreves det bendelormkur også fra hunder innført fra Danmark.

Det ble også nylig slått stort opp i Sverige at det var funnet flere rever med denne smitten, i Danmark. Denne gangen var det i Københavnområdet, og svenskene tok faren for smitte over grensen, svært alvorlig. De diskuterer nå overvåkings/kontrolltiltak for å prøve å hindre smitte å komme inn til landet.

Hvis smitten kommer til Sverige, må vi anta at det kun er et tidsspørsmål før den også kommer til Norge.

For en så effektiv smittebeskyttelse bør Norge og Sverige gå sammen om et overvåkings-program, for å kartlegge evt. status i rev- og ulvebestanden.

Siste oppdagelse er smitte på Svalbard. To forskere er blitt smittet av Em. på Svalbard. Svalbard er ett av stedene i verden der tettheten av Em-smitte er aller størst.

Det er først og fremst markmusa som er den store smittebæreren. Smitten kan deretter spres til bl.a. rev og hund ved at de spiser denne musa – og de igjen kan bære smitten med seg over store områder. Mennesker igjen kan få smitten i seg ved å berører hunder eller fra bendelormegg som blir liggende som støvkorn på bær og sopp. Det er nå ønske om å teste alle barna på Svalbard.

Samtidig blir folk rådet til å koke vann fra bekker/elver, ikke spise bær direkte fra naturen, eller rørte, ukokte tyttebær. Frysing tar ikke knekken på parasitteggene – koking må til.

Symptomer når det gjelder smitte, varierer avhengig av hvilket organ som smittes. Smitten skjer oftest ved direkte kontakt med forurenset næringsmiddel. Eggene er svært hardføre og kan overleve under snø, på bær og sopp. Det kan ta fra noen uker til mange år før sykdommen slår ut – og da i form av svulster (cyster), - i lever og andre organer.

Den beste kontroll er god slaktehygiene, unngå at hunden får spise rått slakteavfall, og behandling med ormemiddel.”

Muligheten for at 3-leddet bendelorm skal spres til Norge skaper frykt, og dersom utmarka smittes ned vil det ha følger for vårt tradisjonelle friluftsliv.

I kapittel 7.8 i denne rapporten er det referert til erfaringer som Rykovskij gjorde i Hviterussland på slutten av 1970-tallet. Hjorteviltstammen var sterkt smittet og i dårlig kondisjon. I dette området avtok smitten da det lyktes å utrydde ulven ett år.

5.2  Rabies

Distriktsveterinær Kirsti Ullsfoss har laget en utredning om rabies, og vi siterer:

”En av de mest fryktede zoonoser er rabies. Først og fremst fordi den praktisk talt alltid får dødlig utgang hos både dyr og mennesker. Rabies forårsakes av ett virus som sprer seg til hjernen og gir hjernehinnebetennelse.

Rabies er spredt blant dyr over nesten hele verden, og Norge er et av de få land i verden som er fritt for rabies. Videre har Sverige, Storbritannia, Irland, Australia og New Zealand vært fri for rabies i lang tid.

Smitten spres først og fremst via slikking, rift eller bitt, smitten sitter i spyttet. Hos dyr merkes sykdommen først og fremst gjennom lynneforandringer; aggrssivitet og lammelser som fører til døden.

Symptomer hos menneske er feber, hodepine, uro, økt overfølsomhet og kramper bl.a. i svelget (ofte utløst ved synet av vann). Sentralnervøse forstyrrelser.

I Europa bekjempes rabies hos ville dyr, ved å legge ut vaksineåte i naturen – med gode resultater.

Mennesker som er slikket eller bitt av et rabiessmittet dyr, må komme seg raskt til lege. Der vil de bli vaksinert og dermed med stor sannsynlighet unngå sykdomsutbrudd.

Det er først og fremse rev, ulv, hunder og katter som er smittekilden, og smitten finnes i spyttet. Vampyrflaggermus i USA og insektsetende flaggermus i Europa kan også være bærere av smitte. Flaggermus og noen hunder kan leve med smitten uten å bli syke.

Det er smitterisiko fra 10 dager før symptomene vises og gjennom hele sykdomsperioden. Dvs. dyr som ser friske ut kan være smittebærere. Fra smittetidspunktet kan det ta fra 2–8 uker, - en sjelden gang opp til et år -, før sykdommen bryter ut. Sykdommen regnes for å være nær 100 % dødelig hvis symptomer har brutt ut.

For å få lov til å ta med deg en hund/katt fra rabiessmittede land innen EU, er det krav om rabiesvaksiner og blodprøve som viser at god nok beskyttelse er oppnådd, før du får lov til å komme inn til landet. Tar du med deg hund/katt fra såkalte 3. land (land utenfor EU), er det krav om 4 måneders karantene. Rabiessmitten er relativt vanlig forekommende i Øst-Europa, og all trafikk med dyr fraland med rabies, skal være under gitt regelverk. Sykdommen er meldepliktig.

Begge disse sykdommene (zoonosene rabies og 3-leddet bendelorm), bør komme med i diskusjonen i forbindelse med ulvens spredning i Norge.

Siden ingen med sikkerhet kan si hvor ulven kommer fra, - dvs. det er en mulighet for at dette er opprinnelig russisk eller baltisk ulv, bør dette komme på dagsorden. Når en med sikkerhet kan angi ulvens opphav, vil en lettere kunne ta de forholdsregler som vil være nødvendig.”

Ulvers angrep på mennesker er ofte forbundet med rabies, og mange episoder kan dokumenteres. En rabiessmittet ulv kan uprovosert angripe flokker av mennesker, og i disse tilfellene er det ikke forbundet med næringssøk. En ulv som befinner seg i siste stadiet av rabies har sluttet å spise.

Rabies er mer utbredt i Øst-Europa enn i vestlige land, og en ulveforvaltning som bevirker en større sjanse for ulveinnvandring, kan få dramatiske følger. Dersom vi får rabiessmitte inn i den ville faunaen i Norge, er det nesten umulig å bli kvitt den igjen.

6.0  Ulven og mennesket

Ulven og mennesket har levd i nær tilknytning til hverandre i meget lang tid, kan hende helt siden mennesket startet sin raske utvikling for ca 4 millioner år siden. Mens ulven er fryktet, og til dels forhatt, er dens nære slektning, hunden, blitt ”menneske beste venn”.

Genetisk er hund og ulv svært like, og regnes nå som samme art. En er ikke kjent med at det er påvist genetisk ulikhet mellom ulv og hund i materiale som er mer enn ca100.000 år gammelt.

Ulven er en av de dyrearter som har vært gjenstand for mest forskning, og en av lærdommene bør være at man skal være meget forsiktig med å generalisere.

Det er meget store individuelle forskjeller i lynne, og den har en imponerende evne til å lære av tidligere erfaringer.

Det finnes utpregede dominante, og til dels aggressive individer, og det finnes individer som er svært underdanige. I likhet med andre dyr vil også ulven endre oppførsel over tid, og med økende alder.

Det bør derfor advares mot å trekke for bastante slutninger om ulvens generelle karaktertrekk, og erfaringer fra en ulveflokk kan neppe overføres ukritisk til en annen.

6.1  Angrep på mennesker

At et vilt dyr, som under visse forhold angriper mennesker, må anses som farlig, sier seg selv. Spørsmålet er derfor ikke om ulven kan være farlig, men heller;

”Hvor farlig er ulven, og i hvilken grad bør vi frykte den?”

Det er knapt noen i Norge som har omfattende erfaring med ulv, og skal vi skaffe oss innsikt i ulvens oppførsel og aggressivitet må vi benytte utenlandsk litteratur. Russeren Sjubkina har skrevet noe om dette i  ”Provedenie Volka” (Ulvens Adferd), og likeledes hans kollega Krusjinskij. Sjubkina tok utgangspunkt i undersøkelser av 28 ulver i fangenskap. Ulvene var fanget da de hadde en alder på 2 – 4 uker, og de kom fra ulike familiegrupper. Han konkluderer med at det er meget stor variasjon i ulvens lynne. Noen, kanskje så mange som en tredjedel av ulvene vil ikke vise aggressivitet, mens ca en tredjedel er utpreget aggressive overfor mennesker. Sjubkina, som selv ønsker en viss ulvestamme, mener at aggressiviteten er genetisk betinget, og at man kan få en mindre farlig ulvestamme ved å drive selektiv jakt.

Krusjinskij, som foretok studier av 22 ulver i Dyreparken til Moskva universitet, kom til om lag samme fordeling mellom aggressive og ikke aggressive ulver, men han omtaler til gjengjeld en ulv som var utpreget aggressiv, og som overhode ikke hadde noen respekt for mennesker. Den forsøkte alltid å angripe et ukjent menneske.

Erfaringer fra dyreparker kan ikke ukritisk overføres til ville dyr, og kontakten med mennesker kan i seg selv medføre økt aggressivitet. Undersøkelsene gir likevel et visst grunnlag for å bedømme hvor farlig ulven kan være.

Pojarkov henviser i ”Provedenie Volka”til Zimer, og heveder at det er påvist at ulver med lav rangordning, lett søker kontak med hunder og gjerne lever nærmere inn på menneskene enn de egentlige revir-ulvene. De kan leve innenfor reviret til alfa-paret, og livnærer seg ofte på rester etter de byttedyr som tas av hovedflokken. Disse ulvene kan ha større tilbøylighet til å angripe husdyr, og representerer antagelig en større risiko for barn enn alfa-paret.

I inneværende år har det kommet flere meldinger om overfall på mennesker, men i enkelte tilfeller blir det reist tvil om riktigheten. To av tilfellene fra Nord-Amerika er imidlertid så godt dokumentert at de ikke kan betviles.

Det ene angrepet skjedde 28. mars 2000 i Anchorage, Alaska, der en radiomerket ulv forsøkte å bære med seg en gutt på 6 år. Gutten ble reddet, og ulven ble skutt da den seinere vendte tilbake til åstedet. Gutten ble bitt i ryggen, og det ble konstatert at ulven ikke hadde rabies.

4. juli ble en voksen kanopadler, som overnattet i sovepose utenfor teltet, angrepet av en ulv på Vargas Island i British Colombia. Mannen ble reddet av de han var sammen med, men han fikk store skader i hodet. Han kunne gjerne ha dødd av blodtapet, dersom han ikke hadde fått rask transport til sykehus.

I rapporten fra Grimsø om intensivstudiet av 3 radiomerkede ulver i Sverige i 1999, blir det omtalt 23 tilfeldige møter mellom ulv og peilemannskapet.

De konkluderer med at ulven ikke viser redsel når de møter mennesker, men snarere nysgjerrighet.

Samme erfaring meldes fra ulveområder i andre deler av verden, og myten om ulven som en sky skapning som foretrekker å leve i villmarka er antagelig feil.

Rapporten viser tvert imot at ulven nytter bebygde områder like ofte som skogsområder.

Dette er logisk ut fra den betraktning at dersom ulven ikke forbinder noe negativt ved møtet med mennesket, så har den heller ingen grunn til å vise frykt.

Bibikov foretok observasjoner av ulvestammen i Kazachsttan i en periode på 5 år, og han sier i ”Provedenie Volka”, at han er overbevist om at mennesker vekker ulvens interesse når de kommer inn i leveområdet. Dette gjelder spesielt dersom mennesker er sjeldne å se. Det er i slike tilfeller vanlig at ulven følger etter mennesker, og at de nærmer seg rasteplasser og betrakter folk i lange perioder.

Russeren B. Mantejfel foretar et historisk tilbakeblikk isitt sammendrag i ”Provedenie Volka”, og vi må anta at dette gjelder forholdene i Russland. (Punktene refereres uten komentarer.)

1.      Før ildvåpnets tid var det ulven som jaget mennesket, ”terroriserte hele government” sier Gusev 1978.

2.      Under 1800-tallet ble ildvåpnet allment tilgjengelig og anvendt i jakt på ulv, men også feller og gift ble benyttet.

3.      Etter 1917 ble jakten på ulv intensivert, og ulvens reaksjon på mennesker ble snart preget av stor forsiktighet.

4.      Under 2. verdenskrig var nesten alle ulvejegere ved fronten. Jakttrykket sank raskt, og likeledes ulvens forsiktighet overfor mennesker. I enkelte områder ble ulven så aggressiv at den overfalt mennesker.

5.      Da ulvejakten igjen tiltok etter krigen, og da med moderne våpen, fly, helikopter og andre tekniske hjelpemidler, vokste ulvens redsel raskt.

6.      Han hevder at etter at jakten på ulv avtok på 1970-tallet er ulven igjen i ferd med å bli mindre sky.

Juoko Teperi antyder i sin avhandling om ”ulven som en fare i sentrale deler av Finland i 19. århundre”, at det kan være en sammenheng mellom sterkt økede angrep av ulv på slutten av århundret, og at det på samme tid ble betydelig mindre jakt og færre gårdshunder.

Uten at vi kjenner til noen undersøkelser om ulvens adferd vest for Glomma i Østfold, kan det synes som den var mer sky i begynnelsen av 2000 enn året før. At dette kan ha sammenheng med jakten på ulv/hund bastardene i 2000 finner vi mer enn sannsynlig.

Dette viser at jakten i seg selv gjør at gjenlevende ulver viser større forsiktighet overfor mennesker.

I Stortingsmelding nr. 35 (1996-97) Om rovviltforvaltning, står det under kapittel 6.4.

 ”Av dei store rovdyrartane er det berre bjørn som under gjevne uheldige omstende kan medføre fare for menneske.”

Under samme kapittel finner vi også følgende uttalelse:

”Mange menneske kjenner også frykt for ulv. Det ligg ikkje føre prov på at ulven har drepe menneske i Noreg, og i internasjonale fagmiljø blir då heller ikkje ulv sett på som ein tryggleiksrisiko for menneske. Ulven er normal ein sky art, og det er til vanleg berre unge og urøynde individ som viser seg for menneske. Ein bør likevel forsøke å dempe frykta for ulv med hjelp av informasjonstiltak.”

Dette er det eneste som er sagt om relasjonen menneske – ulv i stortingsmeldingen.

Det er nå dokumenterte så mange angrep av ulv, at det kan fastslås at det refererte utsagnet i stortingsmelding nr 35 ikke er korrekt. Det er også dokumentert et ulvedrap i Norge, riktignok så langt tilbake i tid som til 1800.

I den svenske rovdjursutredningen finner vi:

 ”Utredningens förslag: Rovdjursarterna får som huvudregel sprida sig under kontrollerade former inom respektive arts naturliga utbredningsområde. I områden där riskerna för angrepp på människor och liknande olyckor är störst bör man kanske helt försöka hindra en etablering eller i varje fall minska antalet djur. Också i områden där en art gör stor skada bör man försöka minska antalet individer”.

Erfaringer fra Østfold viser også at ulven ikke er en sky art. Det er mer riktig å si at den fort lærer hva som er farlig, og fram til ”hybridjakten” startet vinteren 2000, hadde ikke ulven grunn til å frykte folk i Østfold.

6.2  Frykt og nedsatt livskvalitet

Det er minst 150.000 ulver i verden, og de er spredt over det meste av den nordlige halvkule. Når det likevel ikke skjer flere angrep på mennesker enn det vi har registrert, må det antas at sjansen for å bli drept av ulv er svært liten. Det meste av ulven befinner seg riktignok i områder der den i lien grad har kontakt med mennesker.

Mennesker har likevel en utpreget frykt for ulven, og det er klart at dette i liten grad er grunnet i egne erfaringer. Den informasjonen som folk får om ulven, skulle heller ikke skape den store redselen, snarere tvert imot.

Professor i psykologi, Tore Bjerke, skriver i en artikkel i Dagbladet 28.09.99, at ”Læringsforsøk med barn og unge viser at de langt raskere lærer seg å frykte for eksempel ulv, enn andre dyr som i realiteten er langt farligere.” Han sier videre at ”Studier har vist at det er vanskelig å lære barn å frykte biler, det vil si å få dem til å forstå at bilen er farlig”

”At ulvefrykten kan blusse opp uten forvarsel i Østfold, kan forklares av en genetisk, nedarvet læringsletthet for ulvefrykt”, sier han.

Dette blir spesielt interessant når vi i sammenholder det med Mantejfels utsagn om at fram til ildvåpnet kom i vanlig bruk jaktet ulven på mennesker.

Det siste utsagnet er antagelig satt på spissen, men selv små rovdyr jakter på unger av pattedyr som er langt større og sterkere. Mennesket har eksistert som art i minst 4 millioner år, og i det meste av denne perioden har ulven vært mennesket totalt overlegent. At spesielt barn kan ha vært utsatt for ulveangrep må anses som meget sannsynlig.

Alle menneskets instinkter er dannet på grunnlag av erfaringer meget langt tilbake, og det kan neppe påvises at spesielle instinkter er ervervet i moderne tid.

Det synes derfor logisk at mennesket kan ha en genetisk betinget frykt for ulv, og at den samme reaksjonen gjelder enkelte andre dyr.

Hvorfor er vi så redde for hoggorm?

Frykten for ulv må anses som et fakta, og dersom den er delvis genetisk betinget er det tvilsom om opplæring, eller endog terapi, kan fjerne den.

Det er mer sannsynlig at folk i ulveområdene vil lære sine barn å frykte ulven, og at dette etter hvert kan endre folks levesett.

7.0  Virkningen på utmarksnæringer

Inntektene fra det tradisjonelle skogbruket er redusert i seinere tid, og det er lite som tyder på en rask endring i denne utviklingen. Det er derfor stort behov for å ta i bruk andre inntektsmuligheter i denne sektoren.

I Stortingsmelding nr 17 (1998-99 ”Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren” kan vi lese følgende i punkt 5.2.6:

”For mange skogeiere har vilt- og fiskeressursene blitt en god inntektskilde, spesielt der bortleie av jakt og fiske er kombinert med et botilbud eller annen tilrettelegging. Vurdert ut fra et større, normalt produktivt skogområde som forvaltes enhetlig med henblikk på viltressurser, vil verdien av inntektene fra skogeiernes egen jakt (kjøttverdi) og utleie uten større tilrettelegging, kunne ligge i størrelsesorden 15 – 25 % av verdien av skogproduksjonen i det samme området.”.

I samme stortingsmelding, punkt 7.4 står det:

”Regjeringen legger til grunn at utnyttingen av vilt- og fiskeressursene fortsatt vil utgjøre det viktigste grunnlaget for næringsutvikling i utmark.” Og videre noe lengre ute i samme punkt:

”Bedre utnyttelse av de økonomiske verdier som ligger i jakt er et viktig element i arbeidet med næringsutvikling i utmark.”

Utmarksnæringer er og omtalt i Stortingsmelding nr 19 – Om norsk landbruk og matproduksjon. Der finner vi:

”For å styrke inntektsgrunnlaget for landbruket, mener Regjeringen det er nødvendig at landbruksnæringen sikres muligheter til økt næringsmessig utnyttelse av utmarka.”

I Skogeieren nr 8/2000 finner vi en beskrivelse av utviklingen på eiendommen til Christian Mathiesen, i Stor-Elvdal kommune. Inntektene fra jaktutleie er redusert med kr 3,64 pr. daa og år. Man regner med at inntektene fra småviltjakta vil falle helt bort, og det samme gjelder antagelig bortleie til løshund-jakt på elg. Jegere som benytter løs hund har så langt vært den mest betalingsvillige gruppen.

I Østfold har vi en produktiv elgstamme, og en av de beste rådyrstammene i Norge, for ikke å si den beste. Samtidig har Østfold mange innbyggere, og ligger i rimelig nærhet til Oslo. Forutsetningene for å ta vesentlige inntekter fra jaktutleie er derfor til stede.

På tross av dette har det ikke vært mulig å leie bort elgjaktterreng i Rømskog det siste året.

7.1  Registrerte jegere i Østfold

Av ”Statistikk fra Jegerregistret pr. 01.04.00” framgår det at det i Østfold er 16.707 registrerte jegere av et samlet antall på 346.346 i hele landet. Det var 180.085 som betalte jegeravgiften i 1999, og av disse var det 9.353 østfoldinger.

Fredrikstad ligger på topp med 2.015 registrerte jegere, og de andre store byene følger deretter. Jegerne utgjør likevel en større andel av befolkningen i landkommunene. I Rømskog kommune er det for eksempel 174 registrerte jegere av et samlet innbyggertall på 670. Det vil si at 26% av den samlede befolkningen er registrerte som jegere.

De foreligger ikke fylkesvise tall for hvilken type jakt de enkelte deltar i, men tall fra Rakkestad viser at 601 jegere betalte jegeravgiften i 1999, og ca 550 deltok i elgjakt. Det var imidlertid et ukjent antall av disse som var bosatt i andre kommuner.

Antall rådyrjegere ligger på om lag samme nivå som elgjegere, men andelen av utenbygdsboende er antagelig høyere enn i elgjakten.

7.2  Elg og elgjakt.

Elgen var på det nærmeste borte fra østfoldnaturen fram til ca 1880-tallet, og bestanden lå på et lavmål fram til 2. verdenskrig. Etter krigen fikk vi en markert økning i store deler av landet, og etter at rettet avskyting ble innført omkring 1970 har vi hatt en meget sterk vekst i elgstammen.

Østfold har hatt om lag samme utvikling som resten av Østlandet, men veksten i elgstammen startet tidlig i Østfold. Østfold hadde en topp i elgbestanden i begynnelsen av 1980-tallet, da antallet ble større enn ønsket. Etter den tid er stammen redusert, og det er nå enighet om at den ligger på et gunstig nivå.

I motsetning til rådyret er elgen et mer robust dyr som ikke har noen problemer med å greie seg bra gjennom selv en unormalt streng østfoldvinter. Beitetilgangen er bra også vinterstid, og bestandsstørrelsen har så langt vært helt avhengig av jakttrykket.

Undersøkelser foretatt av Olav Hjeljord viser at elgen vokser raskere i Østfold enn gjennomsnittet i landet, og at de forskjellige aldersgruppene har relativt høy vekt. Tilveksten i bestanden er også god, og tvillingkalver er normalt.

Elgen gjør liten skade på skog i Østfold, men den kan enkelte år påføre bøndene store tap ved beiting på innmark.

Østfold har tett bosetning og til dels sterk bil- og togtrafikk, og elgpåkjørsler er derfor ikke uvanlig. I jaktåret 1997/98 var det til sammen 39 elger som ble påkjørt av bil i Østfold, og selv om kostnadene ikke er kjent, må de antas å være betydelige. Østfold har ingen typiske trekkruter som i andre fylker medfører betydelige skader. Det vi har av tendens til trekk, går fra kulturlandskapet og inn i skogområdene på vinteren og tilbake om våren.

Fram til nå har ønsket elgstamme blitt bestemt som en avveining mellom det som tåles av skader og det utbyttet som jakten gir.

Det er enkelt å drive elgjakt i Østfold, og utviklingen i elgstammen lar seg lett dirigere gjennom jakten. En fornuftig utvikling er imidlertid avhengig av god bestandsestimering og nøye planlegging over lang tid.

Av jaktstatistikken for 1998 framgår det at det ble tildelt 1.305 fellingsretter på elg, og at det ble felt 1.131. Tallene fra hele landet viser at det ble gitt fellingstillatelser på 43.822 dyr, og at det ble felt 37.957.

Tall fra jaktstatistikken viser et jaktutbyttet i 1998 var på ca 160.000 kg elgkjøtt i Østfold. Dette tilsvarer ca. 10 millioner kroner i omsetningsverdi.

Ser vi det siste 10-året under ett kan vi si at det neppe har vært større elgstamme i Norge i historisk tid enn det vi har nå.

Ulvens betydning for en fremtidig elgstamme i Østfold.

For ulven her i Sør-Skandinavia er elgen det viktigste byttedyret, og tall fra Sverige viser at hele 66 % av kjøttinntaket er elg. Med den store rådyrstammen vi har i Østfold kan likevel elgens betydning være noe mindre enn det de svenske undersøkelsene tilsier.

Undersøkelsene viser likevel at en flokk ulver i gjennomsnitt dreper en elg hver femte eller sjette dag, og at dette tilsvarer ca 10 - 12 elger pr. ulv i løpet av et år.

Jakten er sterkest i området rundt hiet, og mindre mot grensene av reviret. Et begrenset antall ulver vil ta en liten del av den totale elgstammen i Norge, men den kan ta om lag hele det høstbare utbyttet i mindre områder.

I ”Sammanhållen rovdjurspolitik, SOU:146 gjøres det følgende vurdering:

Med utgangspunkt i et ulverivir av normal størrelse på 700 – 800 km2, vil en ulvefamilie ta mellom16 og 48% av det mulige jaktuttaket. I Områder med en glissen elgstamme kan andelen komme opp i 80%.

Dersom det i tillegg til ulven også etablerer seg bjørn i området, kan disse til sammen ta hele det mulige jaktuttaket, og jakten vil måtte opphøre.

Høyskolen i Hedmark har gjennom sitt prosjekt, ”elg som næring”, vist at ulven i Storelvdal kommune i Østerdalen  antagelig tar hele det jaktbare overskuddet i elgstamme, og at jakten derfor bør opphøre. Prosjektet er ikke avsluttet, og vi skal være forsiktige med å trekke konklusjoner, men så langt tyder materialet på at ulven tar 150 elger i løpet av året. Om lag halvparten av alle kalver blir tatt.

Vi har en sterk elgstamme i Østfold, men samtidig kan ulverevirene være mindre enn normalt, og vi kan ikke utelukke at de svenske beregningene også kan gjelde for Østfold.

Vi har hatt bjørn i Østfold det siste året, og bjørn har tatt elg i Marker kommune sommeren 2000. Hvordan dette vil utvikle seg er det for tidlig å si noe om, men etablering av en bjørnestamme kan ikke utelukkes.

Av Østfoldkommunene er det Rømskog som har hatt en etablert ulvefamilie lengst. Rømskog skiller seg noe fra kommunene i ytre deler av fylket ved at det er mer skog og utmark og mindre dyrket mark. Erfaringene fra Rømskog må likevel kunne benyttes ved vurdering av ulvens virkning på elgstammen i Østfold.

Rømskog hadde en elgstamme som balanserte ved et uttak på ca 100 dyr pr år, og dette tilsvarte stipulert fødselsrate med fradrag av naturlig dødlighet.

Etter at ulven etablerte revir i kommunen er avskytingen redusert med ca 40%- 50%. Det er meget vanskelig å finne reser etter elgkalver som tas av ulv tidlig på sommeren, men det antas at opp mot 50% av alle kalvene tas av ulv.

Det er likevel noe påfallende at det i områder, der det ikke fantes elgkalver det ene året, kan være om lag normalt med 1 ½ åringer året etter. Dette tyder på at vi har en viss forflytning i elgstammen, og at noe av bestanden trekker ut når ulven etablerer seg, for så å trekke tilbake igjen når ulven i neste omgang velger andre områder.

Noen egentlig trekkelg har vi ikke i Østfold, og det vil derfor ta lang tid å bygge en stamme opp igjen.

7.3  Rådyr og rådyrjakt.

Rådyret lever opp mot yttergrensen av sitt naturlige utbredelsesområde i Norge, og en vinter med streng kulde og mye snø vil normalt desimere bestanden.

Reproduksjonsevnen er imidlertid god, med en tilvekstrate på ca. 30 %, og en fødselsrate som er vesentlig høyere. I Østfold har bestanden normalt tatt seg raskt opp igjen.

Østfold har, med sin beliggenhet, en av de tetteste rådyrstammene i landet, og i 1998 ble det samlet felt ca. 3.800 dyr i fylket. Dette tilsvarer ca. 10 % av tallene for hele landet. Antall fellingsretter i Østfold kan være ca 10.000, og den samlede vinterstammen av rådyr kan anslås til ca 8.000-10.000 dyr i Østfold.

I landssammenheng er det rådyret som er karakteristisk for Østfold, mer enn elgen og noe annet landpattedyr.

Østfold har også en ekspanderende gaupestamme, og den sterke rådyrstammen tilsier at antall gauper nok fortsatt vil øke i Østfold.

Informasjon fra gaupe- og rådyrprosjektet i Hedmark 2000 viser at i prøveområdet ble ca 30% av alle merkede rådyr tatt av gaupe i løpet av året, mens ca. 15 % ble skutt under jakt. Det foreligger ikke tilsvarende tall for Østfold, men i henhold til ”Sammenhållen rovdjurspolitik” SOU 1999:146, utgjør rådyret i Sverige ca. 80 % av næringsinntaket til gaupa, og videre at dette utgjør ca. 70 rådyr pr år.

Ulvens virkning på rådyrstammen i Østfold må ses i sammenheng med forekomsten av gaupe og rødrev, og det er denne samlede virkningen som vil bestemme hvor mye som eventuelt kan tas ut ved jakt.

Det foreligger ikke undersøkelser som viser hva vi kan forvente oss i Østfold, men i ”Sammenhållen rovdjurspolitik” SOU 1999:146 blir det antatt at en etablert familiegruppe av ulv vil ta det meste av produksjonen i den rådyrstammen som lever innen sitt revirområde. Dette forutsetter en normalt sterk rådyrstamme. Dersom vi har en høgere tetthet av rådyr, så blir uttaket mindre, og sannsynligvis ikke over 60 %. De siste må sies å gjelde for det meste av Østfold.

På den annen side vil ulv og gaupe også drepe noe rødrev, og på den måten bevirke at flere rådyrkillinger lever opp til voksen alder.

Rapporter fra de Østfoldkommuner som har hatt ulven lengst viser blant annet at rådyrstammen i Rømskog er meget sterkt redusert, og at rådyret nå kun finnes i et lite antall i kulturlandskapet.

Det finnes ikke statistikk som viser utviklingen i den delen av Halden som ligger innenfor revirområdet, men situasjonen er langt bedre enn i Rømskog.

I Aremark og Marker kommuner blir det rapportert at rådyrbestanden i store trekk befinner seg i kulturlandskapet og i grenseområdet til utmark.

Erfaringene så langt bygger på utviklingen i år med vintre som har vært meget gunstige for rådyrstammen. Med visse mellomrom får vi også i Østfold vinterperioder med mye snø og sterk kulde, og da kan stammen reduseres kraftig, samtidig som predatortrykket opprettholdes.

Det kan reises tvil om stammen da vil ha evnen til å ta seg opp igjen til normalt nivå, eller om situasjonen i Rømskog vil bli vanlig i hele fylket.

Ulvens innvirkning på rådyrjakten i Østfold.

Interessen for rådyrjakt har økt betydelig etter at reveskabben i slutten av 1980-tallet gjorde at rådyrstammen tok seg kraftig opp.

Dette resulterte i at antall rådyrjegere økte betydelig, og en økende andel av jegerene skaffet seg rådyrhunder.

Denne økte interessen fortsetter, selv om revestammen igjen har økt noe, og antall rådyr er redusert.

Rådyrjakten representerer i dag om lag samme inntektspotensiale som elgjakten. I en kommune som Rakkestad deles det årlig ut i overkant av 1.000 fellingsretter på rådyr, og jaktutbyttet tilsvarer om lag 1 kilo rådyrkjøtt pr. voksen innbygger i kommunen.

Omsetningsverdien er vanskelig å fastslå på grunn av lite organisert jaktutleie, men den ligger antagelig på ca. 1.500 kr pr. fellingsrett.

En etablert ulvefamilie vil påvirke jakten på flere måter. Etter en streng vinter kan ulven i kombinasjon med gaupe, holde rådyrstammen nede på et lavmål. Gaupestammen må antas å bli redusert når rådyrene faller bort, mens ulven vil gå over til å jakte elg. Antall ulver er derfor i mindre grad avhengig av rådyrstammen.

Dette gir et direkte tap ved bortfall av jaktutbytte, og en sterkt redusert fellingskvote.

Like vesentlig som kvotene er det at hundejakt på rådyr også vil falle bort. Erfaringen viser at halsende hunder er spesielt utsatt for å bli tatt av ulv. Denne risikoen gjør at rådyrretter blir vanskelig å omsette.

Fra et skjøtselsmessig synspunkt vil det bli betenkelig å tillate noe jakttrykk på rådyrgeiter, og jakten kan i praksis bli begrenset til bukkejakt.

7.4  Småvilt og småviltjakt

Det foreligger ikke nøyaktige tall for antall småviltjegere, hverken i Østfold eller i hele landet. Fra Norges Jeger- og Fiskerforening, avdeling Østfold, får vi opplyst at antallet kan være opp mot 5.000. Det er imidlertid noen småviltjegere som bare jakter på sjøfugl.

I jaktstatistikken for 1998, fra Satistisk sentralbyå, blir det oppgitt at det i Østfold ble felt til sammen ca. 33.800 småvilt. Av dette er det 1.700 skogsharer, 1.400 rødrev, 7.800 ringduer, 2.100 kråker og 3.100 skjærer og nøtteskriker. Antall orrfugl og storfugl er ikke oppgitt.

Disse tallene er bare stipulert, og antas å ligge betydelig høyere enn det som er korrekt.

I Østfold er det rødreven som er den vesentligste predatoren på småviltet i skogområdene. Erfaringer fra 1980-talle, da reveskabben slo ut det meste av revebestanden, viste tydelig hvilken betydning reven har.

Erfaring fra andre steder der ulven har etablert familiegrupper, viser at småviltbestanden antagelig vil øke. Ulven tar noe småvilt, men til gjengjeld beskatter den reven så hardt at dette mer enn oppveier for det den selv fanger. Økningen gjelder i første rekke skogshøns.

Mye av småviltjakten foregår med løse hunder, og hensynet til hundene vil medføre at antall jegere også vil synke.

7.5  Ulven og jakthunder

Ulven lever normalt i flokker som hevder egne revir, og revirområdet blir forsvart mot fremmede ulver som forsøker å trenge inn på flokkens territorium. Dette gjelder både naboflokker og enslige streifdyr. Slike sammenstøt er som regel brutale, og det er ikke uvanlig at ulver blir drept i kamper mot artsfrender.

Det er likevel slik at toleransen er større når det er godt om byttedyr, enn når det er dårlig med mat.

Hunden og ulven er genetisk svært like, og selv om det kan være store forskjeller i utseende, vil en ulv antagelig oppfatte en jakthund som en inntrenger. At en ulv også kan akseptere en hund som seksualpartner, er jo kjent i Østfold.

For ulven vil hundens støyende opptreden antagelig fortone seg som sterkt provoserende. Det er mange eksempler på at en ulveflokk har forflyttet seg over lange avstander for å kunne drepe en jagende hund. I enkelte tilfeller blir hunden drept og etterlatt, og i andre ilfeller kan den bli oppspist.

I Østfold er det flokken i Rømskog og den vest for Glomma som er mest aggressive mot hunder, mens flokken i Halden er meget tolerant.

Rømskogflokken har beviselig drept ca. 25 jakthunder innenfor sitt territorium i Norge og Sverige, mens det er funnet 5 ulvedrepte hunder vest for Glomma. I tillegg er det et ukjent antall som har forsvunnet.

Det kan med sikkerhet fastslås at antall drepte hunder hadde vært langt høyere, dersom tradisjonell jakt med løse hunder var opprettholdt i disse områdene. I dag er det bare et fåtall som slipper hundene sine i et område der det er sannsynlig at det er ulv.

Vi har ikke nøyaktige tall for hundeholdet i Østfold, men med utgangspunkt i registrerte jakthunder og med hjelp fra Norges Jeger- og Fiskerforbund, avdeling Østfold, har vi kommet til følgende anslag:

Antall jakthunder i Østfold i 2000.

            Hundetype                                          Antall

I tillegg kommer alle selskapshunder av forskjellige slag.

Det er ikke urimelig å tro at det er ca 5.000 jakthunder i Østfold, og at det kan være om lag samme antall selskapshunder.

Hunden er i vår tid nesten å betrakte som et familiemedlem, og for mange kan ”verdien” neppe angis i kroner.

Hvilken psykisk belastning det er å finne sin egen hund, revet  i hjel av ulv, skal vi ikke forsøke å spekulere i.

Ulven i Østfold er nå så lite sky at hundene ikke er trygge selv om de står i bånd på gårdstun, og flere hunder er angrepet mens de sto i bånd eller løp løse i nærheten av hus.

7.6  Turisme

Det hevdes fra enkelt hold at ulven kan bli en turistattraksjon, og at bygdenorge kan skape seg inntektsgrunnlag gjennom ulven.

Det er eksempler fra andre land som viser at det kan bygges opp sentra der ulven er trekkplastret. Vi er imidlertid ikke kjent med hvilke økonomiske resultater disse anleggene kan oppvise, og så langt synes mye å være bygget opp på grunnlag av ulv i hegn.

Styret for Reiseliv Indre Østfold har avgitt en uttalelse, datert 1. august 2000. Den siteres:

”Etter flere år med ulv i Østfold, begynner erfaringene og konfliktene å bli svært mange. Med en sterk befolkningskonsentrasjon i ytre del og mindre befolkningskonsentrasjoner over hele indre del av fylket, viser det seg at selv en liten familiegruppe med ulv, dramatisk endrer livsmønster og livskvalitet for store deler av fylkets befolkning. I tillegg kommer de skader som ulven gjør på bufe og hjortevilt.

Naturopplevelser er fyrtårnet i Indre Østfold, og rammen rundt de fleste attraksjoner og aktiviteter som tilbys, og er derfor et svært viktig element i vår markedsføring av området, og viktig for selve næringsutviklingen i vår bransje.”

Det er hovedsakelig den norske naturen som trekker utenlandske turister til Norge, og av de landpattedyrene som vekker interesse er elgen den viktigste. Østfold har en meget sterk elgstamme, og vårt inntrykk er at det her ligger muligheter som kan utvikles videre innenfor turistbransjen.

Vi kan ikke si noe sikkert om de muligheter som ligger i en etablert ulvestamme, men det virker ikke logisk at turister skal komme fra Mellom-Europa for å se på vill ulv i Norge, når de har om lag samme reiseavstand til langt tettere ulveområder i Baltikum og Russland. Prismessig er det også vanskelig å konkurrere med disse landene.

7.7  Ulvesafari og opplevelsesverdi.

Punktet sløyfes dersom vi ikke får noe fra folk som har tro på tiltaket.

Noe er tatt med under punkt 7.6 Turisme.

7.8  Ulvens betydning for sunnheten til ulike byttedyr.

Naturen er et samspill mellom jeger og bytte, og utviklingen innen den ene gruppen påvirker utviklingen i den andre. De byttedyrene som er vanskelig å drepe vil ha størst mulighet for videre forplantning, og arten vil styrkes genetisk

Teoretisk vil det også medfører at gamle og syke dyr, som har mindre verdi i avlen, vil bli tatt av rovdyr, mens unge, friske dyr vil overleve lenger. Samtidig er byttedyrene, som vanligvis er planteetere, være avhengig av en balanse i forhold til planteproduksjonen.

Dette er en av de viktigste økologiske begrunnelser av behovet for predatorer.

I Norge har mennesket overtatt den rollen som de store rovdyrene en gang hadde. Vi har lykkes ganske bra i å balansere mengden byttedyr, som elg og rådyr, og i Østfold er det ingen problemer med fortilgangen. Det hevdes dog at menneskets uttak av byttedyr kan virke negativt på byttedyrenes sunnhetstilstand og utvikling. Fra andre områder har vi eksempler innen elgforvaltningen, som gjør at vi ikke uten videre kan avvise dette.

I Sør-Skandinavia er det de store hjortedyrene som er basisføden for ulv, og normalt er elgen av større betydning enn rådyret, mens rein og hjort foreløpig har liten betydning. Det drepes imidlertid lang flere rådyr enn elg.

Ulven tar også mindre byttedyr som grevling og rev. Begge disse dyreartene har tilpasset seg til det moderne samfunnet, og økt betydelig i antall. Ulven vil antagelig kunne ha positivt innvirkning på reven. Vi tenker da spesielt på reveskabben, som nå er på retur, men som skapte store lidelser i revebestanden for en tid siden. Revebestanden ville holdes på lavt nivå, men dyrene ville antagelig holde seg friske i større grad.

Fritts og Mech påviste ved undersøkelser i Oklahoma i 1995 at ulven normalt foretrekker et mindre byttedyr enn elgen dersom den har tilgang til mindre typer hjortevilt.

I ”Bilagor til den svenske rovdjorsutredningen, SOU 1999:146 blir det opplyst at erfaringen fra Sverige er at ca. halvparten av alle elger som blir tatt er kalver, og av de voksne dyrene er hoveddelen hundyr. Ingen av de ulvedrepte oksene var eldre enn 2 år.

”Man kunne derimot ikke finne støtte for ideen at de ulvedrepte elgene skulle være i dårligere kondisjon, eller på annen måte skadet, sammenligne med elg som var skutt av jegere i samme område.”

Russeren A. Rykovskij studerte ulvens valg av byttedyr i et område i Hviterussland på 1970-tallet. I dette området var hjorten det mest ettertraktede byttedyret, men også elgen ble beskattet så sterkt at tilveksten enkelte år kunne være negativ. Rådyrene greide seg imidlertid bra.

Hjortevilte var sterkt nedsmittet med 3-leddet bendelorm, og materialet til Rykovskij viste ikke at ulven hadde noen sanitær rolle gjennom sin jakt. Intet viste at ulvedrept hjortevilt var svakere eller i sterkere grad smittet med parasitter. Derimot viste det seg at da de lyktes i å utrydde ulven en vinter, sankt andelen smittet hjortevilt til 25–30 %, og intensiteten ble satt til 10 % av det normale.

7.9  Ulvens antatte virkning på sunnhetstilstanden til hjorteviltet i Østfold.

Vi har liten erfaring med hva som tas av rådyr i Østfold. Det eneste vi kan konstatere så langt er at rådyrbestanden er desimert i områder som Rømskog, med mye utmark og lite kulturlandskap.

Det må videre antas at rådyret hittil har vært så lette å drepe at noen egentlig seleksjon neppe kan påregnes.

Ulvens predasjon av elg er bedre undersøkt, og tall fra Sverige viser at ca. 50 % av de som tas er kalver, ca. 25 % er 1 år gamle og resten er eldre dyr. Av alle ulvedrepte elger var 75 % er hunndyr

Det er vanskelig å anslå andelen kalver. Dette på grunn av at de den første tiden blir båret til hiet, eller møteplassen, og spist helt opp..

Resultatet fra elgkjeveundersøkelsene i 1994 – 1996 –1998 viser at vi har en meget ung elgstamme i Østfold, og at det nesten ikke finnes gamle dyr. Det er heller ikke noen tegn på sykdom innen elgstammen.

8.0  Forholdet mellom ulv og befolkningen i Østfold.

Det har pågått en ganske intens debatt om ulv her i Østfold siden den etablerte revir i fylket for 3 – 4 år siden. Vi kan trygt hevde at de kommuner som er sterkest berørte har endret seg på mange vesentlige områder etter at dette skjedde. Resultatet er at befolkningens situasjon er blitt forandret, og vår livskvalitet er redusert.

Fra tja til nei

Vi tør påstå at for eksempel Rømskog, Skiptvet, Våler og Spydeberg er noen av de få norske kommuner som har fått prøve hva det vil si å ha ulv i nærområdene, og som av erfaring vet hva det dreier seg om. Dette har for de aller flestes av innbyggerne ført til en endret holdning til ulven. Spørreundersøkelser i kommuner med ulv her i Østfold viser at 70 – 75 % føler uttrygghet på forskjellig vis, og 90 % ønsker at ulven ikke hadde vært der. Før ulven dukket opp for 3–4 år siden, hadde folk i Rømskog antagelig samme oppfatning som folk i andre kommuner som enda ikke hadde en ulvestamme. Det vil si at i underkant av halvparten var motstandere.

Våre erfaringer viser at ulven er en anakronisme i norsk natur og i vårt moderne samfunn. Tiden og utviklingen har løpt fra ulven i de 100 år den har vært borte. For landbruket og bosetningen i Norge har det vært en redningsplanke å få utnyttet de unike, naturlige beiteressursene. Det er blant annet dette fraværet av ulv som har gjort det mulig å gjenoppbygge hjorteviltet og utvikle et rikt dyreliv. Det samme gjelder det spesielle friluftslivet som Norge er kjent for. Alt dette står nå i fare. Noe av problemet er at vi som har fått praktisk erfaring med ulv, og ulveforkjemperne snakker helt forskjellige språk. Trolig vil utviklingen gå langt, og antagelig for langt, før beslutningstakerne innser problemet.

Det vi i ulveområdene har registrert er følgende:

Ulven opptrer svært nær, eller inne i bebyggelsen. Den virker lite sky og angriper hunder og andre husdyr helt inne på gårdstun.

Naturområder brukes i dag langt mindre en før til friluftsaktiviteter. Selv langs veier er turgåing redusert. Foreldre tør ikke la barna ferdes ute alene slik som tidligere, noe som legger en klar demper på barnas livsutfoldelse.

Ulven tolererer i liten grad hunder. Til nå er 25 hunder tatt av ulv i grensetraktene mot Sverige. Hadde jegere og turfolk sluppet sine hunder slik som før, ville tallet vært langt større. Å forklare folk med en annen livsstil hva dette betyr for oss er vanskelig, men livskvaliteten vår er forringet.

Det er ikke uvanlig at ungdommen har problemer med å skaffe seg meningsfylte fritidsinteresser. Reduserte muligheter til å benytte utmarka på tradisjonell måte, kan få uønskede konsekvenser også på dette området.

I Østfold er hestehold en svært populær fritidsaktivitet for mange ungdommer, og særlig for jenter. Ridning på skogsbilveier har vært alminnelig. Ved flere tilfeller er det registrert at ulven har sporet hesten helt fram i bygda, noe som viser at en meget farlig situasjon kunne ha oppstått. Hesten er et ”fluktdyr”, og har en innebygget redsel for rovdyr. Følgene kan bli dramatiske dersom et barn blir kastet av en hest som løper ut i panikk. Er ulven så viktig at positive fritidssysler hos unge skal ofres?

Kommunene påføres økte kostnader gjennom økt tidsforbruk til forvaltningen, og det kommer krav om ekstra skoleskyss.

Staten er uvillig til å påta seg de reelle kostnader ved forebyggende tiltak, og kostnader til vedlikehold av gjerder synes å falle på husdyreierne.

Hjorteviltstammen er redusert. Hyttetomtene vil antagelig synke i verdi, jaktterreng blir ikke bortleid, og faste avtaler på campingplasser sies opp. Dette betyr at svært tiltrengte inntekter går tapt.

Disse punktene går sterkt utover folks livskvalitet. Det er Stortinget som har påført distriktene et nytt, stort problem, og dette blir gjennomført uten at det er foretatt noen konsekvensutredning, og uten at berøre parter blir hørt. I Østfold har vi svært vanskelig for å akseptere dette.

Vi vet også at ulven ikke er en truet dyreart i global sammenheng. Bare i Russland kan det være 30 – 40.000 ”gråbein”. Ulven vil trolig koste det norske samfunnet og skattebetalerne mange hundre millioner kroner samtidig som det reduserer folks livskvalitet. Det sies at det bare i Rendalen kommune er utbetalt 17 mill. kr til ulike tiltak og erstatninger i 1999. Hvis Stortinget ønsker å bruke så store midler til bevaring av ulv, hadde det vært mer kostnadseffektivt å kanalisere pengene til Russland og Estland. Pengene kunne benyttes som erstatning til folk som sliter for å skaffe seg det daglige brød, i områder der ulveforvaltningen er ute av kontroll.

Ved utforming av en fremtidig ulveforvaltning i Norge må vi bruke erfaringer som finnes i kommuner som ligger inne i etablerte ulverevir. Befolkningen der har også et rettmessig krav på at deres mening blir tillagt spesiell betydning. Ulven representerer et problem som i første rekke gjelder disse menneskene, og i langt mindre grad folk som bor i andre områder.

Angsten som menneskene føler er reell, og staten må ta redusert livskvalitet og glede ved å bo i berørte kommuner på alvor.

Gjeninnføring av ulv er i praksis å undergrave virkningen av en vedtatt distriktspolitikk

Ett av de vesentlige målene i distriktspolitikken har vært å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret i Norge. Det har vært en målsetning å beholde levende bygder, som kan bidra med sin del til felleshusholdningen, og der folk føler at det er trygt å bo.

Vi har så langt greid dette bedre enn andre industriland, som det er naturlig å sammenligne seg med. Landet har igjen for dette ved at vi har en infrastruktur som ligger til rette for turisme basert på utmarka og naturen, og vi har et bygdenorge som bidrar med en vesentlig del av verdiskapingen i landet.

I denne sammenheng er det viktig at sentrale myndigheter ikke skape nye problemer i distriktene. Den fremlagte planen for differensiert forvaltning av ulv i Norge, og det vi så langt har sett av utkast til forvaltningsplan, vil undergrav den positive virkningen av andre tiltak

Når vi vet at både distriktstiltak og ulvesituasjonen koster store penger, og resultatet delvis opphever hverandre, må det være tillatt å hevde at dette er å sløse med skattebetalernes penger.

Hvor kommer nytte - kostfaktoren inn i rovviltforvaltningen?

Det er å håpe at mye beror på mangelende praktisk erfaring, og at dette kan rettes på før problemet blir for stort. Vi i Østfold har levd i nærkontakt med ulven i 3 år. Det er heller ikke så lang tid, men allerede nå kan vi slå fast at dette har ført til en uønsket utvikling i enkelte kommuner. Kommuner som har klart å snu utflyttingsstrømmen, og som har som målsetning å skape et godt bomiljø for ungdom, har plutselig en ny minusfaktor å slåss mot.

For å få et mer eksakt bilde av de konsekvenser gjeninnføring av ulv i vår fauna medfører, er det gjort spørreundersøkelser blant innbyggere i 3 kommuner i Østfold. Undersøkelsene viser at kommunens hovedmålsetting om trygge oppvekstvilkår er truet, og den effekten vi har oppnådd ved å profilere oss som et fylke med store friluftsmuligheter, er i ferd med å forsvinne.

Hovedtallene fra undersøkelsene viser at nær 70 % av innbyggerne føler seg utrygge. Dette er folk som er vant til å leve i nærkontakt med naturen. Utryggheten er av en slik art at man ikke våger å la barna bevege seg ute på samme måte som tidligere, og voksne mennesker reduserer sin egen bruk av naturen.

Et rikt dyreliv i skog og mark har tidligere vært med å gi oss friluftsinteresserte en egen livskvalitet, spesielt hjorteviltet. Nå er disse viltartene sterkt redusert i enkelte kommuner, og kan bli truet på noe lengre sikt.

Rådyrstammen i Rømskog kommune er redusert fra stor til ubetydelig i løpet av en 3-årsperiode. Store menger elg, nær tilvekstpotensialet, er revet i hjel, og mange av disse under svært dramatiske omstendigheter. En tidligere nøye planlagt forvaltning av elgstammen er i ferd med å tape sin verdi, og vi sitter igjen med utrygghet, frustrasjon og økonomisk tap.

Vi stiller oss undrende til en slik politikk, og undersøkelsene viser at 90 % av innbyggerene i ”ulvekommunene” i Østfold ikke ønsker ulv i sitt nærmiljø.

Tilliten til statlig forvaltning

I en demokratisk beslutningsprosess må myndighetene ikke neglisjere de behov og de meninger som gjør seg gjeldende i de områder som blir direkte berørt. Skulle det skje vil lojaliteten og tilliten til statlig forvaltningsregime bli satt på en hard prøve. Vår erfaring er at når aktuelle problemer blir tatt opp til diskusjon med statlige myndigheter, blir dette ofte avfeid ved å henvise til Bernkonvensjonen, der Norge og Sverige har forpliktet seg til å gjenopprette en levedyktig ulvstamme i Sør-Skandinavia. Samtidig vet vi at andre europeiske land har tatt forbehold ved ratifiseringen.

Kan det være riktig å la Bernkonvensjonen være en, til evig tid, opplest sannhet? Denne konvensjonen sluttet Norge seg til i en ”historieløs” tilstand. Vi hadde ingen ulv av betydning på det aktuelle tidspunkt, og ingen ante vel konturene av den utvikling vi ser i dag. Det er beklagelig at rekkevidden av vedtaket ennå ikke er registrert av myndighetene.

Resultatet er nemlig at vi frarøves en vesentlig del av vår kultur og vårt levesett.

8.1  Spørreundersøkelser.

For å klargjøre hva innbyggerne i Østfold mener om ulven er det foretatt flere spørreundersøkelser, og det er samlet inn underskrifter for å markere motstand mot gjeninnføring av ulv. Kvinner for felling av ulv har samlet inn mer enn 10.000 underskrifter til støtte for at det må startes jakt på ulven så snart som mulig.

I Østfold er spørreundersøkelsene er foretatt i kommuner med etablert ulvestamme, og det finnes ikke tilsvarende undersøkelser i kommuner uten ulv. Det er 3 undersøkelser som er gjennomført i kommunal regi, og disse er Rømskog i 1999, Skiptvet i 1999 og Marker i 1999. Disse undersøkelsene viser følgende resultat:

Tabell nr

Undersøkelsene viser en klar holdning, og den gruppen som ikke har tatt et standpunkt er lav. Svar prosenten var høy i alle 3 kommuner, noe som viser stort engasjement.

Det er en tendens at kvinner er mer negative til ulven enn menn, og likeledes er eldre mennesker mer negative enn ungdom.

Den første undersøkelsen ble gjennomført i Rømskog kommune, og det ble sendt spørreskjemaer til alle husstander i kommunen. Ved fristens utløp hadde man fått 330 svar, og det samlede antall husstander er 280.

Svarene var entydig i alle deler av befolkningen, men en kan merke seg at av 105 svar fra personer over 64 år, var det ingen som hadde merket av for positiv virkning av ulven på noen av spørsmålene.

Resultatet fra Marker viser at det er flere som er negative til ulv på grunn av sopp og bær enn på grunn av jakt. Det er 79,6 % som mener at livskvaliteten er redusert på grunn av ulven, mens 5,9 % føler at den er økt.

I Marker er det 11,9 % som mener at ulven er positiv for det biologiske mangfoldet, mens det er 56,8 % som mener det motsatte.

Hele 64,6 % mener at ulven er negativ med omsyn på bygdeturisme, mens 8,8% mener det er positivt.

Spørreundersøkelsen i Skiptvet viser de samme tendenser som i Rømskog og Marker, men i tillegg har denne undersøkelsen fokusert mer på eventuelle forskjeller i befolkningen.

Det viser seg at folk fra bygdesenteret er noe mer positive til ulven enn folk i spredt bosetning. Den største forskjellen gjelder husdyrhold, der 77 % er negative i spredt bebyggelse, og bare 66 % i bygdesentrum.

Det ser ikke ut til at barnefamilier er mer motstandere av ulv enn andre. Den største forskjellen finner vi i forbindelse med jakt, og 94 % av jegerene er mot ulven mens tallet reduseres til 85 % blant dem som ikke jakter.

Det er interessant å merke seg fra spørreundersøkelsen i Skiptvet, at de som har observert ulven er mer negative enn de som ikke har sett den.

I Skiptvet har elever fra NLH laget en spørreundersøkelse for å klarlegge innbyggernes forventninger til kommunens handtering av ulveproblematikken. Undersøkelsen tok utgangspunkt i intervjuer med 57 personer.

Svarene viste at 71 % av de spurte var negative til å ha ulv i kommunen, 12 % var positive og 17 % hadde ikke tatt standpunkt. Det var ingen markert motstand mot å ha ulv i Norge.

Det var 68 % som mente at de hadde problemer relatert til ulven, og de viktigste grunnene var; generell frykt knyttet til friluftsliv, engstelse for barna og problemer knyttet til husdyrhold.

Selv om det skulle bli gjennomført omfattende sikringstiltak i Skiptvet, ville dette ikke endre folks oppfatning om ulven.

Det er også laget en tilsvarende svensk spørreundersøkelse i Årjang – Eda, som er naboer til Østfold.

I denne undersøkelsen viser det seg at 71 % av befolkningen ikke aksepterer ulven i sitt nærområde, mens 28 % sier ja. Det er også interessant å merke seg at hele 64 % er mer negative etter at ulven dukket opp i nærområdet, mens bare 1 % er mer positive.

I motsetning til de norske undersøkelsene er det i den svenske undersøkelsen bedt om svar på hvor mye av livskvaliteten som anses tapt på grunn av ulven.

Gjennomsnittet ligger på 50 % tap. 10 % av de som svarer mener at 100 % av livskvaliteten er forsvunnet. Hur mår man då?

Svarene skiller seg også fra de norske ved at det er liten forskjell på grunn av alder, det er faktisk en større andel av de unge som synes de har mistet livskvalitet.

Det er også foretatt en sammenligning med en større undersøkelse som er foretatt av Naturvårdsverket. Denne undersøkelsen tar utgangspunkt i hele befolkningen, og viser langt mer positiv holdning til ulven. Hele 56 % av befolkningen kan akseptere ulv i sitt nærområde. Det kan nevnes 2 årsaker til den store forskjellen:

Naturvårdsverkets undersøkelse ble foretatt som en intervju-undersøkelse, og den ble foretatt 2 år før undersøkelsen i Årjang/Eda.

Man skal være meget forsiktig med å sammenligne 2 forskjellige spørreundersøkelser, men forskjellene er påfallende store.

I en spørreundersøkelse som ble foretatt av firmaet Omnibus i hele Østfold i perioden 2. og 3. februar 2000, fremgår det at 47,2 % var negative til ulven, 30,5 % var positive og 22,3 % hadde ingen formening om saken.

Undersøkelsen viser at befolkningen i Moss og Fredrikstad hadde en mer positiv holdning enn fylket for øvrig, og at det i disse byene var en andel på 29% som ikke hadde noe standpunkt.

Verken Moss eller Fredrikstad hadde på det tidspunktet noen vesentlig befatning med ulv, mens både Sarpsborg og Halden hadde ulveflokker innen kommunen. Disse byene hadde en mer negativ oppfatning enn gjennomsnittet i fylket.

Indre Østfold, som hadde mest kontakt med ulven, var også mest negativ.

Over halvparten av de spurte hadde ikke tillit til forskerne i deres utsagn om at ulven ikke representerer noen fare for mennesker.

I en rapport fra Senter for Bygdeforskning, ”Rovviltkonflikten” av Blekesaune, Kleppa og Aasetre, blir det påvist at det er de såkalte ”kulturbærere”, de som fører den gamle bygdekulturen videre, som er mest negative til rovdyr. Dette gjelder i første rekke blant ungdommen. Dette er ikke undersøkt i Østfold.

Konklusjon:

8.2  Bosetning.

Det er naturligvis mange årsaken til at noen mennesker bosetter seg på landsbygda, og tilknytning til stedbunden næring er antagelig noe av det viktigste. At man er født og oppvokst på et sted, skaper også en spesiell tilknytning.

En levende, ekspansiv kommune forutsetter likevel at det foregår en viss innflytting. Dette gir grobunn for nye tanker og ideer, og noen ser kanskje muligheter som ellers ikke ble utnyttet.

En liten kommune kan ikke konkurrere med store bykommuner når det gjelder kulturtilbud og annet, men landkommunene har hittil kunne by på muligheter til jakt og fiske, et sikkert og godt bomiljø, og mulighetene til å benytte naturen i fritida. Dette er kan hende den viktigste årsaken til at det fortsatt er attraktivt å bosette seg i bygdenorge.

Man bosetter seg neppe i Rømskog dersom den store lidenskapen er opera, men sjansene stiger dersom elgjakten har 1. prioritet.

Konklusjon.

9.0  Skjøtsel av en ulvestamme

Russeren L. Krusjinski sier ”Provedenie Volka”: ”Siden urminnes tider har ulven vært en fiende for mennesket, og fram for alt dets husdyr.”.

Dette har antagelig vært vanlig oppfatning over hele den nordlige halvkule, og tradisjonell skjøtsel av en ulvestamme bærer preg av dette.

Strengt vern av en ulvestamme er nye tanker som har fått gjennomslag fortrinnsvis i den vestlige, industrialiserte verden.

9.1  Skjøtsel av ulv i Norge

Da høringsbrevet om differensiert forvaltning av ulv i Norge, ble utsendt av Miljøverndepartementet 20. juni 2000, forelå det ingen offisiell plan som redegjør for hva en forvaltningssone egentlig innebærer.

Det som opplyses i høringsbrevet er i store trekk følgende:

”Med bakgrunn i bestandsutviklingen de senere år er det behov for en mer aktiv forvaltningsstrategi. Dette er bakgrunnen for at området der ulv kan etablere seg i par og familiegrupper nå avgrenses for å redusere kontaktflaten mellom ulv og sau på utmarksbeite. Når bestanden av ulv i Sør-Skandinavia har nådd minst 8 – 10 familiegrupper, vil felling bli benyttet som virkemiddel for å hindre etablering av par og familiegrupper utenfor de foreslåtte forvaltningsgrensene. Også innenfor de foreslåtte forvaltningsgrensene kan det bli gitt tillatelse til felling av par og familiegrupper. Det er ved utarbeidingen av forslaget lagt vekt på at det aktuelle området ikke må avgrenses mer enn at det over tid sikres en byrdefordeling mellom ulike områder innenfor forvaltningsområdet. Det foreslåtte området gir også etter departementets vurdering en nødvendig fleksibilitet slik at de mest konfliktfylte par og familiegrupper av ulv kan felles innenforforvaltningsområdet, forutsatt at bestanden samlet holdes over det fastsatte nivå.”

Det blir også sagt, at så snart planen for differensiert forvaltning er vedtatt, skal aktuelle fylkesmenn utarbeide forvaltningsplaner for de store rovdyrene, i henhold til oppdrag gitt av direktoratet for naturforvaltning i brev av 20. mai 1998.

Det er tidligere utarbeidet forslag til forvaltningsplan for ulv i Hedmark, Oslo/Akershus og Østfold, og denne ble oversendt direktoratet for naturforvaltning første halvår 1999. I løpet av en periode på snart 1 ½ år har ikke staten funnet å ville gi tilbakemeldinger som er offentlig kjent.

Dette utkastet til forvaltningsplan er imidlertid det eneste vi har å holde oss til ved vurdering av hva en forvaltningssone for ulv vil innebære. Vi velger derfor å legge dette planutkastet til grunn for utredningen.

I forslaget til forvaltningsplan for Hedmark, Akershus/Oslo og Østfold er det en rekke klargjørende opplysninger, men det sies også:

” Regler og retningslinjer som er nødvendig for å samordne og gjennomføre forvaltning regionalt, nasjonalt og over landegrensen må klargjøres.”

(En er ikke kjent med at det så langt er laget utkast til regelverk.)

I forslaget til forvaltningsplan for Hedmark, Akershus/Oslo og Østfold er det enkelte til dels positive elementer som bør nevnes:

Lisensjakt skal tillates også innenfor sonen for å holde bestanden på et akseptabelt nivå og for å redusere konflikter og belastninger.

Enkeltindivider kan fjernes etter tillatelse gitt av fylkesmannen/direktoratet.

(Dette innebærer antagelig at direktoratet setter en øvre grense, og at fylkesmannen kan gi tillatelser innen denne rammen)

Det sies også at enkeltindivider som har en problematisk adferd (gjerdehoppere, individer som vedvarende oppholder seg i eller inntil bebyggelse) skal snarest fjernes etter tillatelse gitt av direktoratet.

Felling av problemindivider kan bare benyttes når andre forebyggende tiltak har vært vurdert og funnet mindre egnet for å redusere skader og konflikter tilstrekkelig.

Vurdering av hva som anses som problemindivider må foretas av fylkesmannen/direktoratet.

Innenfor sonen skal vurderingen av hva som er betydelig skade på bufe være streng.

Det opplyses også at Bernkonvensjonen ikke setter et absolutt forbud mot bruk av motoriserte kjøretøy ved felling av problemdyr.

I avtalen mellom DN og Naturvårdsverket framgår det av retningslinjenes punkt 3:

”Tillatelse til kvotebegrenset lisensjakt innenfor nærmere angitte områder med formål å regulere bestanden, kan gis ved bestandsnivåer som må fastsettes av myndighetene i hvert av landene ut fra de hensyn som skal ivaretas. Tillatt jakttid bør legges slik at felling kan skje effektivt, men uten å komme i konflikt med yngletidsfredningen.

Det blir anbefalt at det ikke innføres lisensjakt før den Sør-Skandinaviske ulvestammen er på 15–18 familiegrupper. Dette begrunnes delvis med at man trenger et visst slingringsmonn på grunn av problemer med bestandsestimering i områder uten sporsnø.

I forslaget til forvaltningsplan blir det argumentert for opprettelse av forvaltningssoner, og en av begrunnelsene er at dette gir bedre mulighet for oversikt over bestanden og bestandsutviklingen.

Det fastslås at bestandsregistreringer er en vesentlig del av beslutningsgrunnlaget for rovviltforvaltningen.

Sporing er også nødvendig for fastslå om det er stasjonær ulv eller streifdyr man er i kontakt med.

Det anbefales i forslaget til forvaltningsplan at noen enkelte individer blir radiomerket, for lettere å kunne foreta bestandsregistrering.

9.2  Erfaringer med skjøtsel av ulvestammer i andre land.

I Norge har vi ikke hatt noen ulvestamme av betydning de siste 100 årene, og det er behov for å høste lærdom av det som har skjedd i andre land.

En ekspanderende ulvestamme har et stort vekstpotensiale, og i ”Bilagor til den svenske rovdjursutredningen, SOU 1999:146 sies de at 9 langtidsstudier av ulvesammer med god tilgang på hjortevilt viser en gjennomsnittlig vekstrate på mellom 30 og 47 %.

Samme utredning sier at tilveksten i den skandinaviske stammen ligger opp mot 30 %. Det siste er noe usikkert på grunn av liten kontroll med streifende ulv. Utviklingen vil derfor skje meget raskt.

I en publikasjon fra Star Tribune 7. mars 1999 utaler David Mech seg om utviklingen i ulvestammen i Montana.

Han kritiserer en fremlagt plan som innebærer at det ikke skal skytes ulv på 5 år. Ulvestammen i Montana er allerede ute av kontroll, sier han, og i løpe av 5 år vil stammen stige fra et estimert antall 2.445 i 1997 til mer enn 3.500 ved planens utløp (En stipulert tilvekstrate på 5 % årlig). Han tilrår å felle mer enn halvparten av bestanden. Han ser imidlertid ingen praktisk måte som kan benyttes i en slik storstilet nedskyting.

Han begrunner sitt standpunkt med at ulven er i ferd med å spre seg inn i jordbruksområder som i henhold til tidligere planer, ikke skulle være ulveområde.

Det er gjort forsøk med fellefangs av ulv i Montana, og i 50–70 feller ble det i gjennomsnitt fanget 1 ulv pr. uke. Samtidig var det en farmer som skjøt 170 ulver i løpet av en vinter for å beskytte buskapen sin.

Mech opplyser videre at Croatia, som innførte fredning av ulven i 1995, nå har så store kostnader at de er problematiske. Spania har de samme problemene.

9.3  Jakt på ulv

Helt siden menneskene tok i bruk egnede våpen har vi jaktet på ulven, dels som forsvar men også på grunn av pelsen.

I gamle lovverk fra Sverige er det nevnt påbud om å lage og vedlikeholde ulvegraver, og det vanket bøter dersom dette ikke ble fulgt opp.

Fra Norge har vi mange beretninger om hele bygdelag som gikk sammen om ulvejakt, og i enkelte tilfeller ble det benyttet militært personell. I tillegg ble det benyttet gift og alt som tenkes kunne.

I den eldgamle Gulatingsloven står det:

”Bjørn og ulv skal være fredløse over alt; deres verk ingen mand tåle”

I 1971 ble ulven midlertidig fredet i Norge i henhold til naturvernloven, og permanent fredning kom i 1972.

Til tross for denne, til dels sterke jakten, er det vanskelig å påvise tilfeller der jakt har utryddet en ulvestamme. Det er mer sannsynlig at de store svingningene vi hører om, har sin årsak i sykdommer, enten dette gjelder byttedyrene eller ulven selv. Det er ting som tyder på at spesielt valpesyken kan ha hatt avgjørende betydning i enkelte perioder.

I en stabil ulvestamme vil normal jakt neppe ta ut mer enn det som likevel ville dødd i løpet av året.

Mech sier at det i Montana nå fødes ca. 2.000 ulvevalper årlig, og at stammen øker med 125 dyr pr. år. Det er altså ca. 1.875 ulver som skal bort årlig uansett, og jaktuttaket må over dette talle for å ha noen egentlig virkning på stammen. Han ser ingen mulighet til jakt i et slikt omfang at det vil påvirke stammen.

I en ekspanderende stamme, med rikelige mengder av byttedyr, vil imidlertid jakten rask få betydning.

Den naturlige dødligheten er lang lavere i en slik bestand, og det er dette som vil gjelde for Østfold.

Olav Hjeljord beretter fra området Smolensk mellom Moskva og S. Petersburg, at det årlig tas ut ca. 500 ulver, og at det benyttes alt fra vanlig jakt med utlagt line til bruk av gift og sakser. Uttaket er likevel ikke tilstrekkelig til å redusere stammen. I dette området er snøscooter svær effektivt, men det er mangel på bensin.

Ulvejakten er statuspreget i Smolensk-område, og det er stor deltagelse i jakten.

For å vise hvor vanskelig ulvejakten er, tas det med en beretning som A. Rykovskij forteller fra Hviterussland.

Det foregikk sterk jakt i området, og i 1979 oppholdt det seg en valpeflokk innenfor et område på ca. 10.000 daa i 1 ½ - 2 måneder. Det lyktes ikke å skyte noen av valpene, og først seinere ble det konstatert at en enslig hunnulv var leder for flokken.

I dag foregår det omfattende jakt på ulven i tidligere sovjetiske områder, og flere beretninger viser hvor vanskelig det er å skyte ulv selv i de tilfeller den er omringet, og det er satt ut en tett posteringslinje.

Vi har i dag liten erfaring fra ulvejakt i Norge, bortsett fra jakten på hybridvalpene vest for Glomma i Østfold.

Det ble benyttet helikopter og spesialtrente mannskaper, og i tillegg var ett av dyrene i flokken radiomerket.

Erfaringen viste at ulvene raskt lærte å passe seg, og at de utnyttet terreng og vegetasjon meget godt. Flokken viste ingen tegn til panikk, og de trakk seg vekk fra jaktmannskapene slik at de tilsynelatende hadde kontroll hele tiden.

Det ble skutt 2 valper, og kostnaden kom opp i ca. 1.7 millioner kroner i tillegg til arbeidskostnader til faste ansatte.

Det må bemerkes at jakten ble komplisert på grunn av at det skulle tas ut spesielle dyr, men situasjonen vil være om lag den samme når vi skal fjerne ”problemdyr” innenfor en forvaltningssone. Hvordan man vil fjerne problemdyr som ikke er tilknyttet noen flokk, har myndighetene ikke gitt noen uttalelse om.

I 2000 har voktere skutt 2 ulver som har oppsøkt husdyr i Norge, og dette er antagelig en brukbar løsning. Man får fjernet dyr som viser interesse for husdyr, og gjenværende ulver vil lærer av det som skjer.

Fra Russland er det hevdet at streifende ulver er mer tilbøyelig til å angripe husdyr enn revirulvene, og fra et økologisk synspunkt er det riktig å legge sterkeste jakttrykket på disse ulvene. Det blir på en måte en selektiv jakt rettet mot problemdyr. Et annet problemet er at det kan bli meget kostbart.

Russeren Sjubkina, som selv ønsker en viss ulvestamme, mener at aggressiviteten er genetisk betinget, og at man kan få en mindre farlig ulvestamme ved å drive selektiv jakt.

Ved å skyte vekk de ulvene som oppsøker bebyggelse og husdyr, kan vi fjerne individer som har tendenser til uønsket adferdsmønster.

Dersom vi får en ulvestamme som består av 8–10 familiegrupper i Sør-Skandinavia, vil dette årlig gi 40–50 nye valper. På grunn av god tilgang på byttedyr vil dødligheten bli svær liten, og dette medfører at ca 40 ulver må tas ut årlig for å stabilisere stammen.

Når vi vet hvor vanskelig ulvejakten er i praksis, er det sterkt beklagelig at det ikke foreligger noen plan for hvordan dette skal gjøres og hvem som har ansvaret.

Det er en reell fare for at staten vil si seg fri fra ansvaret ved å dele ut et visst antall lisenser, som i praksis kan gi færre fellinger enn ønskelig.

Konklusjon:

9.4  Behov for bestandsestimering og uttak av problemindivider.

Ulven lever normalt i flokker som består av et dominerende alfa-par, årets valper og noen valper fra tidligere kull.

Valpene fra tidligere år synes å ha en mer usikker plass i flokken, og de som kalles streifende ulv kan være mer eller mindre tilknytte en revirhevdende flokk.

A. Filimonov sier i ”Vargens beteende” at i tillegg til voksne ulver, kan også ett år gamle valper ha tilhold nær hiet. Han mener å påvise at tilgangen på byttedyr er avgjørende for alfa-parets toleranse.

N. Ovsianikov sier i samme publikasjon at alfa-parets aggressivitet trenger ut eldre valper, og at aggressiviteten øker når mattilgangen avtar. Han sier videre at hannvalpene gjerne utvandrer frivillig, mens hunnvalpene i større grad blir jaget bort.

Undersøkelser fra Nord-Amerika viser ingen klare forskjeller mellom hann- og hunnvalper når det gjelder utvandring, og videre at det er store forskjeller mellom ulveområdene.

De er relativt enkelt å fastslå hvor mange dyr som finnes i årets valpeflokk, men det er betydelig vanskeligere å anslå hva som finnes av streifende ulv og ikke minst hvor de befinner seg.

Streifende ulver jakter oftest aleine, og de er unge og urutinerte. Dødligheten blant streifende ulver er normalt ganske høy, og dette skyldes både problemer med å ta større byttedyr og kamper med artsfrender.

Det antas at det i første rekke er streifende ulver som angriper husdyr. De kan ha større tilbøyelighet til å ferdes inn mot bosetninger, og det er i denne gruppen vi kan finne individer som viser aggressivitet mot mennesker og annen avvikende adferd.

En fornuftig skjøtsel av en ulvestamme forutsetter altså at vi har god oversikt over hva som finnes av streifdyr.

I forslaget til forvaltningsplan for ulv i Hedmark, Akershus/Oslo og Østfold, er det forutsatt at ulver med avvikende adferd skal tas ut.

Konklusjon

9.5  Snøforhold og sporingsmuligheter.

Sikker bestandsestimering er en forutsetning for riktig skjøtsel av en ulvestamme, og dette er betinget av mulighetene for sporing på snø. Man må fastslå med sikkerhet om det er ulv, og man må knytte sporløypene sammen slik at antallet kan fastslås.

Sporingskontaktene i Østfold har etter hvert erfaring med ulike sporingsforhold, og John Sigmund Moen, som er sporingskontak i Rømskog, sier i et vedlegg til denne rapporten:

”For sikre estimeringer av bestander og adferd bør man i åpent lende med myrer og tjern ha minimum 10 cm med snø over tid (Rømskog og Hedmark). I småkupert, tett skogsterreng med mye overskog, bør helst snømengden overstige 15 cm (Skiptvet og Halden).

I grissgrendte strøk med liten allmenn ferdsel bør stabile snøforhold vedvare i flere døgn, minst 4 til 5 dager. I urbane områder med stor allmen ferdsel er muligheten for lengre sporinger redusert allerede etter ett døgn. Her er snøfall med en til to dagers mellomrom avgjørende for å kunne foreta lengre sporinger. Andre forhold enn snømengde har også avgjørende innvirkning. Temperaturvariasjoner, nysnø, fokksnø og vind kan gjøre sporstempler uleselige selv med tilstrekkelig snømengde.”

På grunnlag av data fra værstasjonene på Prestebakke, Rygge og Bjørkelangen de siste 10 årene er det laget en vurdering av mulighetene for sikker sporing og bestandsestimering av ulv i Østfold.

Det er tatt utgangspunkt i perioden fra 1. oktober til 30. april, altså 7 måneder. Utenom skuddår er dette 212 dager.

Det er lange perioder uten sporsnø som er mest interessant i denne forbindelsen. Med henvisning til uttalelse fra John Sigmund Moen, har vi forutsatt at det trengs minst 15 cm snø i minst 4 dager. Det er likevel ikke sikkert at sporing kan foretas selv om disse forutsetningene holder. Vind og nedbør kan forhindre sporing selv om snødybden er tilstrekkelig.

Det viser seg at det både på Prestebakke og i Bjørkelangen har vært en periode på mer enn 2 år uten tilstrekkelig sporsnø. På Rygge er lengste periode over 3 år.

Ser vi kun på snødybden, og tar forholdene i den 4-årsperioden som har vært vanskeligst, finner vi at Bjørkelangen til sammen har hatt muligheter for sporing i 69 dager, fordelt på 6 perioder. Rygge har hatt 35 dager fordelt på 6 perioder og Prestebakke 20 dager fordelt på 3 perioder. Andre forhold kan ha innskrenket mulighetene ytterligere.

Muligheten for bestandsestimering er ikke bare avhengig av sporingsforholdene, vi er også avhengige av at ulven beveger seg i den tiden det kan spores. John Sigmund Moen sier følgende om dette:

”Ulvens bevegelser er også avgjørende for muligheten til sporsøk. Selv om ulven generelt beveger seg over store områder hvert døgn, hender det særlig ved store mengder snø at den blir liggende og ”trykke” ved et bytte. Ved et elgkadaver kan hele familien oppholde seg på et konsentrert område i flere døgn. Dette vanskeliggjør observasjoner ved ellers gunstige sporforhold. Ellers ser man også en tendens til at ulven liksom andre dyr ligger ”på været” under dårlige forhold. Sannsynligvis fordi forholdene vanskeliggjør næringssøk.”

Ulvestammen består av alfa-par, valper av året og eldre valper som streifer omkring i større eller mindre grad. Noen oppholder seg innenfor revirområdet i flere år, mens andre utvandrer for godt før de er 1 år gamle.

Det er disse streifende ulvene som byr på størst problemer. Det er vanskelig å fastslå hvor mange vi har, og det er like vanskelig å angi hvor de befinner seg. Dette skaper mulighet for etablering av nye alfa-par med yngling, uten at rette myndigheter registrerer det.

Kjente alfa-par og årets valper er det lettere å ha oversikt over, selv om vi kan fastslå at 1. september 2000 vet vi ikke hvor mange valper som ble født i Østfold i år.

Med en tilvekstrate på 40% vil en ulvestamme på 20 dyr ha økt til 39 i løpet av 2 år, og til 64 i løpet av 3 år. Ulvestammen i Østfold vil neppe øke tilsvarende, men det gis likevel rom for solide feilvurderinger, dersom bestandsestimeringen blir mangelfull i en periode på 2 - 3 år.

I utkast til forvaltningsplanen for Hedmark, Akershus/Oslo og Østfold er det sagt at problemdyr skal fjernes, og med problemdyr menes ulv som tar seg gjennom gjerder og ulv som oppsøker bebyggelse i uønsket grad. Fra andre steder i verden vet vi at dette ofte er enslige, streifende ulver.

Hvordan skal slike problemdyr fjernes i et fylke hvor det kan mangle sporsnø i perioder på 2 – 3 år av gangen?

Konklusjon:

Værdataene følger som bilag.

9.6  Kostnader forbundet med forvaltning av en ulvestamme i Østfold.

Det foreligger ikke opplysninger om hvilke kostnader forvaltningen av ulven i Østfold har avstedkommet (Erstatninger på grunn av rovdyrtap og kostnader ved gjerding kommer i tillegg).

Det eneste vi kan fastslå er de samlede kostnadene deles av staten, kommunene og privatpersoner.

Anslagsvis benyttes det ca. 2 årsverk hos Fylkesmannens miljøvernavdeling. I tillegg kan det bli ett årsverk i til, når vi regner med det arbeidet som ulven er årsak til for andre av fylkesmannens ansatte.

Relevante transportkostnader er heller ikke kjent.

Kostnadene kan forsiktig settes til 1.400.000 kroner.

Jakten på hybridvalpene vest for Glomma gjør at inneværende år kan være noe spesielt, men tilsvarende hendelser kan ikke utelukkes i fremtiden.

Kostnadene ved hybridjakten beløp seg til ca 1.700.000 kroner.

Kommunene har heller ikke nøyaktige anslag over kostnadene. Det er foreløpig ikke ansatt personer med spesielle oppgaver innen den kommunale ulveforvaltningen, og kostnaden vil antagelig komme til uttrykk ved at andre arbeidsoppgaver blir nedprioritert. Den generelle viltforvaltningen synes å bli taperen i dette opplegget. Vi kan tenke oss at dersom mangelfull elgforvaltning fører til at det felles 10 % færre elg i Østfold, vil dette tilsvare et tap i størrelsesorden 1.000.000 kroner.

Fra Skiptvet kommune blir det opplyst at administrasjonen anslår tidsforbruk på grunn av ulv til ca 0,4 årsverk. Dette tilsvarer en kostnad på om lag 150.000 kroner. De folkevalgtes arbeide kommer i tillegg.

Hva privatpersoner får av kostnader er enda vanskeligere å anslå. Ekstra ettersyn av husdyr, engstelse og stress er ikke lett å kostnadsberegne. Den psykisk helse kan vanskelig verdsettes i penger.

Konklusjon.

9.7  Faren for nye kull med hybrider.

Innen hundefamilien er det skogsulven og hunden som er mest lik hverandre genetisk. Avkommet etter ulv og hund er fertilt, og planmessig innblanding av ulv i hunderaser har foregått til alle tider.

I løpet av de mer enn 100.000 år som hunden har eksistert som rase, har det sikkert forekommet innblanding av hund også i bestander av vill skogsulv. Arkeologiske undersøkelser i Agate Basin Site i Wyoming viser at hybrider av ulv og hund kan ha oppstått i Amerika for 10.000 år siden.

Butler antok i 1994 at den europeiske ulven i det store og hele var en hybrid med hund. Det er imidlertid gjort svært lite for å klargjøre hvorvidt denne antagelsen er korrekt eller ikke.

I dag er det kjent at særlig den etiopiske ulven er truet av hybridisering med hund.

Carles Vila og Rober K. Wayne (Hybridization between Wolves and Dogs) har på grunnlag av undersøkelser i Middelhavslandene vist at hybridiseringen er mindre vanlig enn tidligere antatt.

Det ser også ut til at hundegenene kan forsvinne ved at hybridene har problemer med å hevde seg i en flokk med ville ulver. Dette gjelder spesielt avkom mellom en hanulv og en hundetispe. Det er mer usikkert hvordan en hybidisering mellom en ulvetispe og en hanhund vil kunne hevde seg.

De opplyser at hybridisering mellom ulv og hund antas å forekomme hyppigst i mer tettbebygde strøk, der hunder er vanlig og bestanden av ulv er glissen.

Hybridiseringen skyldes i hovedsak fraværet av en seksuell partner av samme art i riktig tidsrom.

9.8  Ulvens skyhet og behovet for jakt.

Det er lite som tyder på at ulven har en nedarvet frykt for mennesker, men den har betydelig evne til raskt å tilegne seg kunnskap ut fra erfaringer. Den har relativt stort hjernevolum, og lærer raskt hva som er farlig.

En ulv som aldri har forbundet mennesket med noe ubehagelig, har ingen grunn til å sky mennesker og boligområder.

Dersom den en gang har lært seg en enkel måte å skaffe seg bytte, er dette noe den husker, og gjerne anvender også seinere.

Selv om ulven til alle tider har vært jagd og jaktet på av mennesket, så finnes det eksempler på hva som kan skje dersom en stor ulvestamme ikke blir innprentet at mennesket er en farlig skapning.

Hendelsene som blir beskrevet nedenfor skjedde i områder med begrenset tilgang på byttedyr.

Dr. M.Pavlov beskriver i sin bok ”Ulven” hvordan en sterkt redusert jak på ulv i Kirovdistriktet under 2. verdenskrig, førte til at ulvestammen økte, samtidig som ulven ble mindre sky. Det ble observert at ulven hadde dagleie i en park i Kirov, sier Pavlov.

Ulvene i Kirovdistriktet ble også spesielt aggressive, og Pavlov refererer til drap på et betydelig antall mennesker.

Pavlovs opplysninger i boken ”Ulven” er omstridt, men det kan likevel fastslås at manglende jakt på ulven i krigstidens Russland, førte til en uønsket utvikling av ulvestammen.

Jouko Teperi behandler blant annet ulveperioden i Finland på 1880-tallet. Jakten avtok, og hundeholdet ble sterkt redusert, og ulven ble så mindre sky. Også i Turku-området hadde man flere tilfeller av drap på mennesker i begynnelsen av 1880-tallet.

Det er verdt å merke seg at drap på mennesker skjer når tilgangen på mat avtar, og i Russland skjedde uhellene gjerne på forsommeren, da tispa hadde valper som måtte fores.

En begrense ulvestamme på 100–150 ulver i Sør-Skandinavia, vil neppe komme i den situasjon at matmangelen blir prekær, men vi ser allerede nå at ulven ikke frykter mennesker.

Det er eksempler på at ulver i Østfold ikke viker for en voksen mann, og det er eksempler på at den følger etter mennesker. Det er også eksempel på at en barnehage på tur møtte ulv. Turen ble avbrutt, og angsten for ulven ble neppe mindre.

I Aftensposten 01.09.00 leser vi at reinjegeren Magne Eggen plutselig fant seg omringet av 8 ulver på snaufjellet øst for Atna. Jegeren trakk seg unna. Ett av dyrene virket aggressivt, og viste seg i nærheten også ved et par anledninger etterpå.

Det kan fastslås at med eller uten grunn, er det er mange som frykter ulven, og denne frykten får ny næring når ulver til stadighet observeres i nærheten av boliger.

Konklusjon.

9.9  Faren for at ulvestammen skal dø ut.

En ulvestamme kan teoretisk dø ut av 2 årsaker. Enten demogafiske årsaker, som henspiller på tilfeldige hendelser på individnivå, eller genetiske årsaker som omhandler tap av genetisk variasjon på grunn av innavl.

Faren for innavl synker betraktelig dersom der foregår en viss innvandring.

I utkast til forvaltningsplan for Hedmark, Oslo/Akershus og Østfold legges det til grunn at et antall på 100 ulver i Sør-Skandinavia skal ha gode sjanser for å overleve uansett graden av innavl, og et antall på 200 gir en god sikkerhetsmargin. En stamme som er genetisk isolert, vil antagelig trenge 500 individer.

I den svenske rovdjursutredningen, SOU 1999:146 blir usikkerheten poengtert, men på grunn av ulvens utvandringsmønster, der utvandringen kan bli på mer enn 90 mil, blir en viss innvandring fra øst sannsynliggjort. I vedleggene til rovdjursutredningen sies det at 200 ulver er nok til å klare kriteriet om høyest 5% risiko for utdøing av demografiske årsaker. Med en høy tilvekstrate vil det være tilstrekkelig med 100 ulver. Konklusjonen er likevel at det av demografiske årsaker bør være minst 400 ulver.

For å sikre seg mot risiko for utdøing av genetiske årsaker blir det sagt at 500 ulver er tilstrekkelig.

Anbefalt bestandsnivå er i henhold til ”Den svenske rodjursutredningen” 500 ulver.

Jens Persson, ”Vargars populasjonsdynamik – et svenskt perspektiv. (Eksamensarbeide i skoglig zooekologi, 1996:7. sier side 27:

”I henhold til Fritts & Carbyn (1995) anser de fleste vargforskere at små vargpopulasjoner er mindre kjenslige for innavl enn hva eksisterende teoribildning på området indikerer. Selv om man har påvist negative effekter av innavl hos dyr både i naturen og i fangenskap (Pusy & Wolf 1996) er det ennå ikke påvist at innavlsdepresjon eller redusert genetisk variasjon har forårsaket utdøing eller reduksjon i noen vill pattedyrpopulasjon (Caro & Laurenson 1994).

Den altoverskyggende trussel mot små vargpopulasjoner er økt dødlighet på grunn av menneskelig aktivitet i form av jakt og trafikkuhell.”

Han anser altså menneskenes toleranse overfor ulven som langt viktigere enn genetiske forhold.

Det er for øvrig mange praktiske eksempler på at små ulvepopulasjoner har greid seg bra, og dette samsvarer godt med en tidligere teori. Teorien går ut på at parring mellom nære slektninger har vært så vanlig at skadelige alleler i stor grad er renset ut av populasjonen.

Senere har erfaring fra dyreparker vist at innavlsdepresjoner kan forekomme. Det viser seg også at innvandring av ulv foregår i større omfang enn tidligere antatt (Meier m.fl. 1995).

Konklusjon.

10.0  Forvaltningsregimet og lokaldemokratiet

Professor juris dr. Carl August Fleischer har laget en betenkning, datert 7. april 2000, om juridiske sider ved den informasjonen som har skjedd i ulvesaken. Hans betenkning omhandler situasjonen som oppsto i forbindelse med ”Arbeidsrapport fra rovviltprosjektetet Nr 30”, og konklusjonen er ganske kritisk til statens håndtering av saken.

Noen av merknadene kan også ha generell interesse i en større sammenheng. Det er særlig 2 hovedpunkter som kan bemerkes; plikten til å gi riktig og helhetlig informasjon og hensynet til dem som blir direkte berørt.

Professor dr. C. A. Fleischer skriver blant annet på side 8 om det forhold at opplysningene i rapport 30 ikke ble offentliggjort i tilstrekkelig grad:

”I utgangspunktet må en slik handlemåte anses som rettsstridig, i relasjon til grunnleggende prinsipper for demokratisk meningsdannelse. Offentlige organer har til oppgave å tilrettelegge informasjon – både i relasjon til allmenheten og i relasjon til Stortinget og i det hele politisk bestemmende organer, som har rett og plikt til å treffe beslutninger på basis av en forsvarlig fremstilling av alle sakens sider. Det er prinsipielt ikke rettmessig å ”overstyre” debatten og de politisk kompetente organer ved å servere dem bare opplysninger om sakens ene side, eller bare opplysninger som taler i en bestemt retning.”

Uten å ta stilling til debatten omkring utgivelsen av ”Rapport 30” kan vi fastslå at det er en viss misnøye med statens informasjon i ulvesaken. Dersom en slik misnøye får vedvare i lengre tid vil den lett utvikle seg til mistenksomhet og manglende tillit.

Det er derfor beklagelig at det ikke samtidig med at planen for differensiert forvaltning av ulv i Norge, også ble presentert en skjøtselsplan, som klart viser hva folk innenfor forvaltningssonen kan vente seg av fremtiden.

Sånn som situasjonen nå fortoner ser det ut som staten ber om uttalelse til en sak som ingen kjenner innholdet i.

Det er heller ingen som vet hva et eventuelt regelverk vil inneholde, og hvordan det vil bli praktisert Erfaringen fra forvaltning av andre rovdyrarter i Norge, virker ikke til å dempe den skepsisen som råder.

På side 1 i samme betenkning skriver Professor dr. C. A. Fleisher følgende om hensynet til dem som blir direkte berørt ved at ulven blir gjeninnført i Norge:

”Det er nødvendigvis et spørsmål om kryssende hensyn og interesser, der alle medlemmer av samfunnet i prinsippet er like meningsberettigede – likevel slik at hensynet til personer som blir direkte berørt eller kan bli det, må tillegges særlig vekt.”

Verdikommisjonens styringsgruppen sier i en appell datert 22. februar 2000 blant annet:

”Rovviltforvaltninga bør i framtida også ta omsyn til lokal, erfaringsbasert kunnskap, likeså vel som forskningsbasert kunnskap. Det må arbeidast vidare med å få til og styrke legitimiteten til lokale forvaltningsorgan med partsrepresentasjon”.

Det er laget flere spørreundersøkelser om folks mening om ulven i Østfold, og svarene virker ganske entydige. Folk i Østfold vil ikke ha ulv i sitt nærområde!

Direktoratet for Naturforvaltning, Miljøverndepartementet og ulike regjeringer har fått klare signaler fra lokale politikere, og ved personlige initiativ fra stortingspolitikere fra Østfold.

Det er laget spontane underskriftskampanjer, og folk har vist stort engasjement.

Den generelle oppfatningen synes likevel å være at lokalsamfunnet blir overkjørt i ulvesaken, og at problemene ikke blir tatt på alvor. At det blant annet ikke tas hensyn til folks angst for ulven, og redusert livskvalitet ved å bo i et ulverevir, vekker til dels harme.

Det er i dag en urovekkende mulighet for at folk tyr til sivil ulydighet.

Forvaltningsregimet må ta lokaldemokratiet mer på alvor, og lokale myndigheter må få større mulighet til å delta aktivt ved utarbeidelse av alle utredninger, planer og regelverk som angår ulven.

Det må legges større vekt på å gjenskape tilliten til forvaltningsregimet.

10.1  Erfaringer fra Østfold

Lokale politikere i Østfold har engasjert seg sterkt i ulvedebatten, og det er gjort en rekke henvendelser til statlig forvaltning. Det er en viss misnøye med at svar på henvendelser kommer seint, eller helt uteblir.

Dette er uheldig med henblikk på behovet for framtidig samarbeid, og svekker tilliten til forvaltningsregimet.

Lokale politikere har inntrykk av at de ikke blir tatt på alvor, og at statsforvaltningen har en agenda som ikke lar seg påvirke. Staten, som aktiv part i prosessen, har ansvaret for at tilliten gjenopprettes.

11.0  Rettslige kommentarer

11.1  Viltloven

Forvaltningsplanen er avhengig av at de faktiske tiltak som foreslås er gjennomførbare med de rettslige rammer som foreligger. Et avgjørende punkt er at myndigheten kan gjennomføre de fellinger som kreves utenfor de revirområdene som er foreslått.

Hjemmelen for felling finner vi i viltloven § 12 med tilhørende forvaltningsforskrift og dens § 3. Det har vært strid om rekkevidden av disse bestemmelsene. Et spørsmål har vært om bestemmelsene gir hjemmel for å felle ulv med tanke på den potensielle fare for skade som nyetablering representerer for bufe og eiendom.

De endringer av disse bestemmelsene som er forslått av Miljøverndepartementet slår fast at bestemmelsene kan brukes slik at bestanden reguleres på bakgrunn av faren for skade. Det regelverket som nå foreslås vil med andre ord ikke være til hinder for felling av individer som etablerer seg utenfor et kjerneområde før det har gjort konkret skade.

Det er likevel en forutsetning at fellingen ”ikke vil være skadelig for vedkommende bestands overlevelse” jfr. forslaget til ny § 2 i forvaltningsforskriften. Dette er en henvisning til Bernkonvensjonens grunnleggende krav for felling av dyr som er beskyttet av konvensjonen.

11.2  Dyrevernloven

Ut fra dyrevernloven har de lokale dyrevernnemndene hjemmel til å pålegge dyreeier å slutte å bruke beite dersom det er i ferd med å skje rovdyrskader på bufe som er der. Ulveskader er ofte så dramatiske at det vil kunne utløse slike reaksjoner fra dyrevernnemnda. Videre kan nemnda ut fra bestemmelser i loven om å forebygge skader på dyr, vedta at bufe ikke kan benytte beite dersom sannsynligheten for skader er stor. En har allerede eksempler på dette.

Etter som skadesituasjonen sannsynligvis vil tilta, er det ventet at dyrevernnemnder vil ta i bruk slike virkemidler allerede kommende beitesesong. Forøvrig kan enhver anmelde dyreeier for brudd på dyrevernloven, dersom en eier som ikke har lagt nok vekt på tilsyn og passet på dyrene, får skader på dyr. En rekke dyreeiere har ikke alternativt beite eller anledning til å ha dyra hjemme, og kan dermed måtte avvikle dyreholdet. En forskrift om hold av småfe på beite vil gi myndighetene et sterkere middel for å gripe inn.

11.3  Bernkonvensjonen.

Bernkonvensjonen gir handlingsrom for en styrt utvikling. Bernkonvensjonen inneholder krav til hvilke underliggende målsettinger det enkelte lands rovdyrforvaltning må ha. Bernkonvensjonen setter derimot ikke krav til den faktiske bestand som må finnes i det enkelte land. Bernkonvensjonen er heller ikke til hinder for en styrt utvikling i utbredelse, antall og utviklingstakt.

Felling av individer for å hindre skade på bufe og eiendom er tillatt i følge Bernkonvensjonen artikkel 9. Bestemmelsen som setter vilkår for felling lyder; ”for å avverge alvorlig skade på avling, husdyr, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom”. For at unntaket overhodet skal kunne komme til anvendelse er det imidlertid et krav at fellingen ikke er til skade for vedkommende bestands sin evne til å overleve, og at det ikke finnes noen annen tilfredsstillende løsning.

Norge har et selvstendig forvaltningsansvar i forhold til dette kravet. Den faktiske bestand som forvaltningsansvaret er rettet mot er den felles Sør-Skandinaviske stammen.

Et spørsmål er om kravet ”ikke vil være skadelig for vedkommende bestands overlevelse” er til hinder for bestanden reguleres etter den modell som her foreslås.

Kravet er ikke rettet mot en faktisk tilstand, men mot en forvaltningsplan og politisk målsetting som må ligge til grunn i forvaltningen. Slik er Bernkonvensjonens krav tolket av EU i Habitatdirektivets artikkel 16. EU har forpliktet seg til Bernkonvensjonen, og begrepet i Habitatdirektivet artikkel 16 er ment få tilsvarende anvendelse som Bernkonvensjonens grunnkrav. Terskelen er her: ”Den bevaringsstatus som for tiden gjelder”. Sammenfatningsvis består begrepet i Habitatdirektivets artikkel 16 av tre deler:

Arten bestandsutvikling skal bevares på lang sikt, artens utviklingsområde skal ikke minske og artens område skal være stort nok til at det bevares på lang sikt.

Den svenske Rovdjursutredningen viser til at Sveriges forvaltningspolitikk er bundet av både EU sitt Habitatsdirektiv og Bernkonvensjonen. Disse rammene oppleves likevel slik at en har en rimelig stor grad av handlefrihet. Sverige har gjennom flere år drevet utstrakt såkalt ”skyddsjakt” (lisensjakt) på bjørn og gaupe. I sammenheng med bestandssituasjon og tillatte virkemidler, foreslår utredningen at den svenske regjeringen, gjerne i samarbeid med andre lands regjeringer, tar initiativ til å få unntak både fra konvensjonen og direktivet. Utredningens argument for å søke unntak er at ”Med sådana uttryckliga undantag avseende dessa arter skulle rovdjurspolitiken kunna göras mer förståelig och konsekvent för de människor som i särskilt hög grad berörs.” Selv om dette gjelder Sveriges forhold til bjørn og gaupeforvaltning, er det eksempel på at Bernkonvensjonens rammer ikke kan oppfattes som statisk, men mulig å justere ettersom utvikling og erfaring viser behov for det. Det er åpenbart at Stortinget ved ratifikasjonen av Bernkonvensjonen i 1986 ikke kunne forutse de problemene man kunne få når de store rovdyrene kommer tilbake i levedyktige stammer, i særdeleshet ikke hva angår bjørn og ulv. Det bør derfor ikke være unaturlig at Norge sammen med andre land på prinsipielt grunnlag tar opp spørsmål om lands samarbeidsformer og former for unntak fra konvensjonen.

12.0  Avslutning

Det er neppe noe annet dyr det er skrevet så mange vitenskapelige utredninger og rapporter om som ulven, og i Østfold er det i tillegg et utall med opplevelser og erfaringer. Det har derfor ikke vært tid til å samle på langt nær alt relevant stoff i denne rapporten.

På den annen side er det klarlagt hva folket i Østfold mener om ulv i nærområdet. Et stort flertall mener at livskvaliteten forringes, og man føler frykt på grunn av egen, og sine barn sikkerhet.

Folk er engstelige for hva en forvaltningssone for ulv vil medføre: Får vi en ”halvtam” ulv som like gjerne leter etter mat i boligområder som i utmark? Vil det i fremtiden bli umulig å slippe en hund løs i Østfold? Risikerer vi på lengre sikt å bli smittet med 3-leddet bendelorm, eller endog rabies? Til slutt men ikke minst, Hva vil alt dette koste oss i form av direkte utgifter og ved tap av inntekter?

Folk i Østfold føler at de blir overkjørt av statlige myndigheter, og frustrasjonen stiger

Værdataene viser også at det vil bli vanskelig å foreta tilfredsstillende bestandsestimering på grunn av manglende sporsnø i lange perioder. Folk er i tvil om myndighetene greier å holde bestanden på det nivået som er lovet, og om problemdyr vil bli fjernet som forutsatt..

Et utsnitt fra en avisartikkel etter drapene på sau i Bjørkelangen gir kanskje det beste uttrykket for hva folk føler:

”Vi har bygget kultursamfunn for å finne trygghet, minske fare. Den oppvisningen i blodtørst vi nå har sett, ikke bare som flimmer over TV-skjermen i lissomverdenen, har gjort oss redde. At virkeligheten forstås gjennom tekster, mer enn gjennom levd liv skremmer også, i en kultur der gjerningsmannen nyter større omsorg enn offeret.”