Sammendrag fra Estlandsturen Fire glade gutter fra Glommen Skogeierforening (Torstein Solberg, Harald Nordthun, Jon Kristian Høye og Lars Rundfloen) vendte nesen mot Estland i usluttet orden tidlig i februar 00. Målet for turen var å få en bredere bakgrunn for å mene noe i vår egen rovviltdebatt ved å besøke et land som har erfaring med å huse et stort antall av de store rovdyra. Vi vil her gi et kortfattet referat fra turens faglige innhold.

Universitetet i Tartu – Harri Valdmann, mandag 7. februar
Mandag morgen la vi av gårde fra vårt hotell i Tallin retning Tartu. Med på reisen var Nils Solberg (Solberg Reiser – vår tilrettelegger) og Aksel G Skjervheim, skribent i Jakt Hund & Våpen. Målet for reisen var Universitetet i Tartu der vi skulle møte Estlands utgave av Petter Wabakken, Harri Valdmann.

Tartu er universitetsbyen i Estland, og universitetet har lang historie. Det ble bygd på 1600-tallet (da svenskene hadde herredømmet). Universitetet ble bygd som det andre universitetet i Sverige (Uppsala var det første). Tartu ligger ca 20 mil sør-øst for Tallin.

Harri Valdmann arbeider ved institutt for Zoologi og hydrobiologi, og er den forskeren i Estland som for tiden arbeider mest med de store rovdyrene. Han er i ferd med å ferdigstille en forvaltningsplan for ulv, bjørn og gaupe. Valdmann gikk bl.a igjennom bestandsestimater, bestandsutvikling, tellemetodikk og kom i tillegg med noen betraktninger i forhold til den situasjonen vi står over for.

For øyeblikket opererer Valdmann med følgende bestandstall:

• Ulv ca 150
• Bjørn ca 230-250
• Gaupe ca 500-600

Ulvetettheten over landet er for tiden ujevn. Tettheten er høyest i midtre- og vestre deler av landet. Dette samsvarer også med tettheten av byttedyr.

Når det gjelder ulv har det vært to markerte bestandstopper etter annen verdenskrig, den ene i de første årene etter krigen og den andre midt på 90-tallet. Valdmann relaterer dette til menneskelig aktivitet. Når det er dårlig struktur på samfunnssystemet får ulven i større grad gå i fred, noe som igjen starter bestandsvekst. Krigen og skifte av styresett får altså mye av skylda for bestandstoppene. Under slike forhold mener Valdmann at stammen har vært opp mot 1000 individer. Det er også stor innvandring av ulv fra Russland og Latvia.

Det er fri jakt på ulv i Estland. Eneste muligheten for å kunne drive noenlunde effektiv jakt, er under stabile vinterforhold med sporsnø. Valdmann mener at en vinterstamme på ca.100 individer vil kunne være akseptabel, men det byr på store problemer å skyte stammen ned til et slikt nivå.

I matfatet foretrekker ulven villsvin, og da ung-gris. Som nr. to kommer rådyr. Elgen utgjør en liten del av matfatet til ulven.

Det var reveskabb på ulv sist stammen var på topp. I følge Valdmann har det ikke vært rabies på ulv i Estland, men på russisk side av grensen har det vært flere tilfeller. I Pskov-regionen ble 11 mennesker bitt av rabiessmittet ulv i 1997.

På spørsmål om hvordan Valdmann så på situasjonen i Norge, kommenterte han at vi kom til å få svært store problemer med å holde bestandsnivået på det nivået rovviltmeldingen antyder. Han begrunnet dette med størrelsen på matfatet (elgtetthet) og svært vanskelig jakt (han antok at jakta ville være ennå vanskeligere i Norge med vår topografi).

Harri Valdmann uttalte at gjennomsnittlig flokkstørrelse på ulv i Estland var 1,7 individer. Dette synes å være en helt annen situasjon enn den vi har i Norge og han mente en forklaring kunne være at ulven i Estland ble jaktet på. Vi spurte han om ulven i Estland og Norge var av samme genetiske art. Dette mente han var tilfelle og han refererte til en større genetisk undersøkelse som Landbruksuniversitet i Uppsala nå holdt på med.

Vi forklarte Valdmann om forslaget til å opprette en ulvesone i Norge. Dette stilte han seg uforstående til. Han mente det var urealistisk å klare å holde ulven til et bestemt område. Når det etter hvert ble mindre med mat inne i ulvesonen ville ulven vandre ut. I tillegg ville en hele tiden ha utvandring av ungulv på jakt etter nye revirområder. Han antydet at tilveksten, dvs den årlige bestandsøkningen, på ulvebestanden i Norge ville ligge mellom 30 og 50% hvis ulven ikke ble regulert gjennom jakt.

Jegerforbundet i Estland – Anti Levandi m.fl., tirsdag 8.februar
Friske og opplagte stilte vi til avtalt tid tirsdag morgen for besøk i jegerforbundet i Estland. Jegerforbundet har hovedsete i Tallin. Her ble vi møtt av lederen og to øvrige ansatte. Den ene hadde ansvar for forbundets tidsskrift, han kjørte båndopptaker hele veien, noe som i alle fall ikke påvirket engelsken i positiv retning. Etter hvert ble det svært åpen og god dialog på styrerommet. Styrerommet var verdt et syn alene, med sine mange jakttrofeer.

For i det hele tatt å få jaktlisens i Estland, må en estlender kunne vise til at han har, eller har avtale om å bruke et areal på min. 50000daa. Har du 45000daa har du altså ingen jaktrett. Jakten innenfor hvert område er som regel organisert gjennom jaktklubber/jegerforeninger. Jegerforbundet organiserer medlemmene i disse jaktklubbene. Jegerne teller selv alt jaktbart vilt innenfor jaktområdet, og får tildelt lisenser/kvoter fra myndighetene på grunnlag av disse tellingene. Her luktet vi både litt bukk og litt havresekk, og vi fikk vel bekreftet at tellingene kunne tøyes noe for å oppnå den avskytning jegerne ønsket. Det var likevel et kontrollsystem gjennom viltansvarlig hos lokale myndigheter, så strikken kunne ikke tøyes for langt.

Jegerforbundets syn på rovvilt- og rovviltforvaltningen. Forbundet ønsket ulvestammen ned til 60 dyr. Med en slik bestand mente de at det ville oppstå en gunstigere balanse mellom rovvilt og annet jaktbart vilt. Spesielt nevnes at ulven da ikke vil kunne ta ut villsvinproduksjonen i store områder slik den gjør i dag. Bjørnen oppfattes ikke som noe stort problem, mens gaupestammen etter forbundets mening bør kunne reduseres betraktelig. Ellers er det også stor bekymring i forhold til mindre rovvilt som rev, mårhund, mår og mink. De klarer ikke å få opp skogsfuglbestanden selv om f.eks orrfugl har vært fredet i lang tid. Pelsprisene er så lave (ikkeeksisterende marked) at det er svært laber innsats for å regulere de mindre rovdyrene.

Vi blir igjen møtt med hoderistning når vi presenterer hovedpunktene i vår egen rovviltmelding. Jegerforbundet kan ikke forstå hvordan vi mener at ulvestammen skal kunne holdes nede. Vi antyder at vi ikke har samme innvandring som i Estland, men dette blir avfeid med at ulven hos oss er ny-introdusert i et stort matfat. Vi aner også en viss skepsis til våre tradisjoner som ulvejegere.

Miljøministeriet/Skogsministeriet – Karel Roht, tirsdag 8. februar
Fortsatt friske og opplagte. Turen gikk videre til skogsministeriet. Der traff vi Karel Roht, som er leder for viltseksjonen i departementet.

Organisering og forvaltning
Ministeriene i Estland er under omorganisering og det foreligger forslag om at Skogsministeriet skal organiseres under Miljøministeriet. Skogsministeriet vil da ikke lenger være et selvstendig ministerium. Skogsministeriet er øverste statlige fagmyndighet for skog og viltforvaltning. Skogsministeriet forvalter også den statlige eiendommen. Estlands utmarksområder/jaktareal er på 4 mill ha og av dette er ca halvparten skogareal.

Estland er inndelt i 15 forvaltningsområder for vilt og jakt og i hvert av disse områdene har Skogministeriet ansatt en jaktspesialist. Jaktspesialisten har ansvaret for bestandsovervåking og forvaltningen av viltet i sitt distrikt. Bestandsregistreringene foregår som sporregistreringer i perioden januar til mars. For hver av disse artene er det et generelt registreringssystem. Forvaltningen er konsentrert om Bjørn, elg, rådyr, svin, hjort, ulv, gaupe og bever. Jaktretten tilhører grunneieren. For å kunne jakte på noen av disse 8 viltartene må en ha et jaktområde som minimum er på 50.000 daa. Hvis eiendommen ikke er stor nok eller ikke har fått organisert opp store nok jaktområder, kan en ikke utøve jakt på noen av disse 8 dyreartene.

Ulveforvaltningen
Det er uenighet mellom myndigheter, jegere og forskningsmiljøer om hvor mye ulv som finnes og hvor mye ulv som en kan ha. Harri Valdmann, ved Universitetet i Tartu, mente bestanden av ulv våren 1999 var på 150 dyr. Det estiske Jegerforbundet mente bestanden var på 300 ulver mens Skogsministeriet mente bestandsnivået lå en plass mellom disse to anslagene. Bestandsanslagene gjelder for senvinteren/vårparten og er således det antall dyr som kan danne basisen for kommende sesongs yngling. Det vil si bestanden etter jakt men før yngling. Ulvejakta foregår på sporsnø. Skogsministeriet hadde som mål å skyte 150 ulver denne sesongen. Det synes som om man ønsker en avskytning som omtrent tilsvarer bestandsanslaget fra forrige vinters registreringer. Det er stor innvandring av ulv fra Russland og Latvia.

Myndighetene forvalter ulv som en del av den ordinære viltforvaltningen, men det legges opp til en mer liberal avskytning for ulv enn for de andre viltartene. Ulv har jakttid hele året og det er ingen kvotebegrensninger. Dette skyldes at det er en art med høy reproduksjonsevne og at det er svært vanskelig å jakte på ulv. I tillegg vil det også være mye innvandring til Estland fra nabolandene.

Myndigheten mener at dagens ulvebestand er for høy. Ønsket bestandsnivå er 40 til 50 dyr. Dette vil gi en riktig balanse mellom ulv og byttedyr. Gaupebestanden er på ca 1200 dyr mens ønsket bestandsnivå er 500 dyr. Bjørnebestanden er på ca 600 dyr mens ønsket bestandsnivå er 400 dyr.

Årsaken til at myndighetene ønsker å redusere ulvebestanden til et lavere nivå synes først og fremst å være knyttet til å få en bedre utnyttelse av villsvinbestanden. I følge Harri Valdmann, ved Universitetet i Tartu, er villsvin det viktigste byttedyret for ulv og det byttedyret som ulven foretrekker. Elg er derimot ikke noen preferert byttedyrart mens rådyr kommer mellom villsvin og elg i preferanse. Vi ble forelagt beskrivelse av et område på 400.000 daa der det var 4 – 6 ulver. I dette området var det ikke lenger grunnlag for å drive jakt på villsvin. Når det gjaldt elgstammen så var det et klart mål å holde denne på et lavt nivå grunnet skogskader. Elgen hadde en klar tendens til å gnage bark på gran. Dette forårsaket råteskader og stor økonomisk forringelse av tømmerstokken. Ønsket bestandsnivå på elg er

8 – 10.000 dyr. Dette tilsvarer omtrent 250 dyr per 1000km².

Vormsø – Ants Varblane, onsdag 9.februar
Onsdagen var viet besøk til øya Vormsø. Vår vert var kommunalråd Ants Varblane, som er høyeste administrative myndighet på øya. Varblane er jägmestare og var tidligere ansatt i skogministeriet, hvor han bl.a. arbeidet mye med tilbakeføring av eiendom til opprinnelige eiere/slektninger av opprinnelige eiere.

Temaet for dagen var historie, kultur, jakt, skogbruk.

Om Vormsø:

Vormsø er den 4. største øya i Estland med 93 kv.km. Korteste avstand til fastlandet er ca 3 km og avstanden til Sverige er ca 250 km mot vest, mens Finland ligger ca 90 km mot nord. Øya har fergeforbindelse med fastlandet to ganger for dagen (ut om morgenen og tilbake om kvelden eller omvendt).

Øya er flat, det høyeste punktet er 12,8 m. Mer enn halve arealet er skogkledt, dominert av tilnærmet rene furubestand eller gran, bjørk og furu i blanding. Vi så også noen rene edelløvskogbestand. Drøye 10% av øya er dyrka.

Fra det 13. århundre har øya vært befolket av svensker. Kalt svensk-estere eller kyst-svensker. Det har vært mye dramatikk i denne 700-års perioden, men svenskene har holdt stand hele tiden. Jordbruk og fiske var hovednæringsvei. I folketellingen i 1922 var Vormsø en av de tettest befolkede områdene i Estland. Det bodde da 2395 svensker og 161 estere på øya. I 1944 emigrerte svenskene til Sverige med berettiget frykt i forhold til hva Stalin kunne finne på. I dag er det igjen to gamle damer som fortsatt snakker svensk av en svensktalende befolkning på 2800 i 1939. Da russerne tok over øya gikk denne inn i det strengt bevoktede grenseområdet mot Østersjøen. Det er fortsatt flere vakttårn, med lyskasteranordninger osv, langs stranda. I russerperioden ble jordbruket og fisket kollektivisert. Kollektivbruket framstår i dag som en moderne ruin over denne tida.

I dag er befolkningen ca 330, hovedsakelig estere. I våre øyne et typisk utkantstrøk, som virkelig kjemper for tilværelsen (skole, post, butikk, egen kommune etc) Noe av håpet ligger i å kunne starte småskala industri basert på øyas egne produkter innen jordbruk og fiske. Videre er det forhåpninger til turisme og sommeraktivitet nå når svenskene får sine eiendommer tilbake. Det er ønsket at svenskene kommer tilbake, om ikke annet med sommerhus.

Varblane har gått i bresjen for å stifte en skogeierforening på øya, nå som svenskene får sine eiendommer tilbake. Den første virkeskontrakten var nå skrevet. Skogeierforeningen skulle levere 1200 m3 massevirke på kai. Det vil nok ta noe tid før det blir leveranser av spesialsortimenter. Vårt inntrykk var at det så langt bare hadde lykkes å få salg på massevirke ut av øya. Varblane antydet at et årlig hogstkvantum på 10000 m3 burde være innen rekkevidde. Varblane hadde selv fått kjøpt ca 500 mål skog på øya. Prisen på dette var ca. 500000 kr, hvilket må være dyrt estiske lønninger tatt i betraktning. Dette skulle betales til staten over 50 år.

Jakta på øya var organisert i en jaktforening, og det var noe usikkert hvordan dette skulle ivaretas i forhold til de "nye" skogeierne. De var så langt ikke interessert i å selge jakta. Estlenderne har andre tradisjoner enn oss når det gjelder å dele jakta i forhold til arter og arealer. Foruten jegerforeningen besøkte vi også det lokale statskogkontoret.

Jakt, torsdag 10 – lørdag 12. februar
Under oppholdet i Estland fikk vi også anledning til å være med på ulvejakt. Onsdag kveld reiste vi fra Tallin og østover til Rakvere. En biltur på ca 15 mil. Hovedformålet med jakta vår å se og lære hvordan ulvejakta foregikk. Foruten ulv hadde vi også mulighet til å jakte på villsvin og gaupe. Vi var totalt 12 tilreisende jegere pluss tre lokale yrkesjegere. Vi ble innkvartert på en gård, som etter Estlandsk standard antagelig var veldig bra.

Ulvejakta foregikk ved at yrkesjegerne reiste ut i grålysningen for å lokalisere ulv. I Estland er det et tett og systematisk skogsbilveinett og dette veinettet benyttes flittig under jakta. Lokaliseringen av ulven foregår derfor hovedsakelig ved bruk av bil. Drivstoffutgiftene til denne kjøringen blir i mange områder subsidiert av de lokale myndighetene. Når ulven er lokalisert til et forholdsvis lite område, 2 – 5000 daa, settes det ut poster rundt området før en mann går inn og begynner å spore ulven. Et spesielt atferdsmønster ved ulven i er at den aldri får panikk. Den ruser aldri ukontrollert fram i terrenget, men tar seg den tiden den trenger for å bevege seg sikkert. Det ble ikke brukt lappegjerder under jakta som vi var med på, men denne formen for jakt forekommer også. Ulven viser imidlertid varierende adferd i forhold til gjerder og ofte kan dem passere gjerdene med en gang. Hvis ulven ikke krysser gjerdet kan jakta foregå i ukesvis i det samme området uten at en klarer å få ulven fram til en post. Denne jaktformen krever en intensiv innsats for å passe på gjerdene. Plutselig er gjerdet tråkket ned av en elg og da vil ulven smette ut med en gang.

Det mest slående inntrykket fra jakta var hvor utrolig viltfattig dette området var. Det var omtrent ikke spor å se av noen dyrearter. Det vi så mest av var elgspor, men sammenlignet med norske forhold var det lite tråkk å se etter elg. Vi så heller ikke spor etter en eneste elgkalv. Ulven var det andre dyret vi så mest spor etter. Våre inntrykk av vilttettheten i området ble også bekreftet av statens ansvarlige forvalter for dette området. På grunn av ulven hadde det ikke vokst opp villsvinunger i dette området de siste tre årene. Rådyrbestanden var også svært liten. På alle de milene med skogsbilveier som vi kjørte så vi kun spor etter en håndfull rådyr. Etter vår vurdering burde dette imidlertid være glimrende rådyrbiotoper. Ikke bare ulven, men også gaupa er nok en viktig årsak til denne situasjonen for rådyrbestanden. Sammenlignet med Hedmark burde det være en helt annen vilttetthet i disse områdene. Dette er langt mer produktive områder med et langt mer gjestmildt klima enn det vi har.

• I Estland er ikke hovedmålet å øke ulvebestanden. Forskere, myndigheter og jegere ønsker en kraftig reduksjon av stammen. Dette gjelder også for gaupe. Hovedbegrunnelsen er å få en større høstbar stamme av andre viltarter (villsvin og rådyr). En bjørnestamme på dagens nivå ble ikke betraktet å være noe problem.

• Predasjonstrykket er meget stort. Ulven tar ut hele villsvinproduksjonen over store områder. Rovdyrene tar også ut store deler av rådyrproduksjonen. Overført til norske forhold er det en svært liten del av rådyrproduksjonen som kan tas ut i form av jakt.

• Lav elgstamme har lite med rovdyrbestanden å gjøre. Den holdes kunstig lav, blant annet med høy kuavskytning, for å unngå skogskader. (Det er et problem med barkgnag på gran, hkl 3-4)

Overført til norske forhold:

• Vi har fått mindre tro på at det går an å holde ulvestammen nede på det nivået rovviltmeldingen forutsetter (8-10 familiegrupper i Skandinavia).

• Vi har fått mindre tro på at det går an å holde ulven innenfor bestemte soner.

Villsvin er ulvens viktigste byttedyr i Estland. Hele villsvinproduksjonen er borte i ulveområdene. I Norge vil rådyr og elg være hovedbyttedyr. (en må forvente at villrein kan havne i denne gruppen) Der det ikke er tette rådyrbestand, slik situasjonen er i Hedmark, vil elgen være det viktigste byttedyret. Som undersøkelsen fra Evenstad viser, vil ulven i elg-områder kunne ta ut hele produksjonen og på sikt redusere bestanden.