Folkemøte på Lillehammer Maihaugsalen torsdag 13. februar 2003 kl 18.30
Ny rovdyrmelding til Stortinget står for døren.
ROVDYRPOLITIKKEN
- erfaringer og forventninger
Skal rovdyrpolitikken fortsette i samme spor?
Åsmund Ystad, Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk
Erfaringar med rovdyrforvaltninga
- forventningar til ny rovdyrmelding
Kort om Folkeaksjonen. Startet i Namdalen i Nord-Trøndelag i 1999, kort tid etter at Stortingsmelding 35/ 1996-97, Rovviltmeldingen, var vedtatt i Stortinget. Initiativet kom fra folk utenfor rovdyrområdene og fra folk uten tilknytning til tradisjonelle bygdenæringer, en folkeaksjonen i sympati med de som ble hardest rammet av rovdyrpolitikken.
Hovedkravet var full gjennomgang av rovdyrpolitikken på nytt i Stortinget. Rovdyrmeldingen var for dårlig og gav en politikk med sterkt press på beitenæringen og total overkjøring når det gjaldt virkningen på folkes livskvalitet i hverdagen.
Etter innsats fra mange aktører vedtok Stortinget i 2001 at det skulle legges fram en ny rovdyrmelding for Stortinget innen utgangen av 2003. Viktige mål skulle være redusert konfliktnivå, bedre presisjon i forvaltningen og fokus på å redusere frykt og tapt livskvalitet.
Miljøverndepartementet tolker mandatet for dette oppdraget som en evaluering innenfor rammene av Stortingsvedtaket i 1997, slik at f.eks vedtatte bestandsmål ligger fast.
Stortinget vedtok altså i 1997 en rovdyrpolitikk på sviktende forutsetninger. Jeg vil kalle det til dels grove feilvurderinger, eller i beste fall en overdreven naiv optimisme. Vi i Folkeaksjonen spør oss hvorfor det er slik at enkeltpersoner, lokalsamfunn, beitenæring og utmarksinteresser skal ta alle kostnadene ved feilvurderingen? Vi mener at Stortinget bør ta tak i hele problematikken når det foreligger ny kunnskap, også spørsmål om bestandsmål.
Et eksempel på noe som oppfattes som meget urimelig er at Dyrevernloven var uaktuell i forhold til rovdyrpolitikken i 1997. Nå i 2003 er den meget sentral og kan bevege store deler av saken. Dette bør få konsekvenser for hele rovdyrpolitikken, også når det gjelder bestandsmål. Noe annet vil oppfattes som en snikinnføring av rovdyrpolitikken bit for bit, og øke den grunnleggende mistilliten som er mellom myndigheter og lokalsamfunn i rovdyrområdene, stikk i strid med Stortingets intensjoner.
I diskusjonen før Stortingsvedtaket om rovdyrpolitikken i 1997 var det klare fronter når det gjaldt tolkningen av Bernkonvensjonen. Senterpartiet og Høyre gikk i spissen for en tolkning som en samlet Stortingskomite sto bak i 1992, at vurderingen av hva som var levedyktige bestander måtte sees i sammenheng med situasjonen i tilstøtende bestander i nabolandene. Flertallet i 1997, AP, SV og KRF, la imidlertid til grunn at Norge skulle ha levedyktige bestander av rovdyrene på norsk jord.
Dette flertallet presset gjennom en forvaltning som jeg vil påstå bygger på politisk biologi.
Flertallets behandling av norsk rovdyrpolitikk og forholdet til Bernkonvensjonen handler mye om geografi og politikk, og i mye mindre grad om biologi og økologi.
Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at det er uinteressant å se på nasjonale bestander når det gjelder et bestands levedyktighet. Bestandene av alle 4 store rovdyr er mer eller mindre sammenhengende i Norge, Sverige, Finland og inn i Russland. Miljøverndepartementet må gjerne argumenter for at Norge skal ha levedyktige bestander av rovdyrene, men det holder ikke lenger faglig mål å skyve Bernkonvensjonen foran seg i en slik tolkning.
Konsekvensen av dette blir at når Stortinget våren 2004 skal vedta framtidas rovdyrmelding , må Stortinget bestemme hvor mange rovdyr Norge skal ha, og selv ta ansvaret for vedtaket på nasjonalt grunnlag. Bestandsmålene blir et politisk moralsk spørsmål, i mindre et grad juridisk eller biologisk spørsmål.
Hvis dere Stortingsrepresentanter velger en politikk som tømmer store områder for tradisjonell utmarksnæring, jakt og aktivt friluftsliv i f. eks. Hedmark, Oppland eller Nord-Trøndelag, eller pålegger folk i disse områdene å leve med rovdyr nært innpå seg i hverdagen, kan dere glemme å dekke dere bak Bernkonvensjonens krav. Dere må i tilfelle ønske det og ville det selv!
Men hvis dere ikke vil sette til side menneskeverdet for å tilfredsstille rovdyrvernets ambisiøse krav, har Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk en mye bedre løsning. Selv om det er mange som hevder det, vi er ikke en organisasjon for rovdyrhatere. Folkeaksjonen er en organisasjon som vil synliggjøre vanlige folks interesser og hjelpe til med å inkludere lokalsamfunnenes interesser i framtidas norske politikk for en allsidig bruk og forvaltning av biologisk mangfold og naturressurser.
Folkeaksjonens syn på rovdyrpolitikken er følgende:
Store rovdyrbestander gir høyt konfliktnivå og en uakseptabel situasjon i forhold til lokalsamfunn, enkeltmennesker, dyrevern og utmarksnæringer. Det er ikke bare en konflikt mellom næring og verneinteresser, det handler om folks hverdag. Livskvalitet knyttet til en trygg bruk av naturen er en grunnleggende verdi som mange opplever er i ferd med å bli borte. Folkeaksjonens hovedkrav for en ny politikk er:
· Forvaltningsmodellen med kjerneområder og soner må bort
Kjerneområder og soner for rovdyr er en kunstig geografisk inndeling som gir en urimelig belastning for enkelt-personer og lokalsamfunn i områdene. Rovdyrbestandenes levedyktighet må vurderes over større områder også gjennom samarbeid med naboland. Bestandene må balanseres mot en aktiv bruk av utmarksressursene.
· Lokal forvaltning
Rovdyrforvaltningen må underlegges lokal folkevalgt styring og kontroll. Dette er en grunnleggende forutsetning for en vellykket rovdyrpolitikk. Forvaltningen må skje i samsvar med lovverk og internasjonale avtaler som forplikter Norge til å ta hensyn til lokalbefolkningens og urbefolkningens nærings- og kulturtradisjoner.
· Effektivt uttak av skadedyr
Uttak av rovdyr som gjør skade, viser unormal adferd, eller skaper truende situasjoner må skje raskt og effektivt. Lovverk og forvaltning må tilpasses allmenne verdioppfatninger om dyrevern, ressursforvaltning og respekt for enkeltmennesket. Nødvergeretten må kunne brukes for å forhindre skade.
· Nei til fast ulvestamme i Norge
Ulven i Skandinavia tilhører den russiske ulvestammen og er ingen truet art. En ulvestamme gir store negative konsekvenser for allsidig bruk av utmarksressursene og i neste omgang bosetting og næringsliv. Folk føler frykt for ulven der den etablerer seg. Ulven kan i spesielle situasjoner være direkte farlig for mennesker.
Men det som uansett er viktig i den kommende prosessen er at Miljøverndepartementet og Stortinget stiller klare krav til forvaltning og forskning slik at den samlede kompetansen for å vedta en realistisk rovdyrpolitikk øker betraktelig.
Prosessen med selve rovdyrmeldingen er viktig for å minske konfliktene og øke den lokale aksepten.
Hittil har tolkningen av Bernkonvensjonens betydning vært avhengig av partiboka. Dette er lite tillitsvekkende. Vi i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk føler oss trygg på at neste runde i Norge vil får et annet utfall mht dette. Ikke minst på bakgrunn av at "informasjonsmonopolet" i norsk rovdyrpolitikk er brutt. Avsløringer om nært samarbeid og i mine ord, samrøre mellom Miljøverndepartementet og miljøorganisasjonene har avdekket en ukultur.
Et tidsbilde fra slutten 1980-årene, en viktig periode for grunnlaget for norsk rovdyrpolitikk, sier oss noe viktig om manglende demokrati. Den gang sendte departementsråden i Miljøverndepartementet en oppfordring til alle ansatte i Direktoratet for Naturforvaltning med oppfordring om å melde seg inn i Norges Naturvernforbund da sistenevnte organisasjon slet med synkende medlemstall.
Slik var det da. I dag ville dette vært en politisk skandale.
Og til dere Stortingsrepresentanter: Dere vet bedre nå. Neste vår, når lobbyister fra Miljøorganisajsonene tropper opp i komitehøringer i Stortinget for å argumentere for økte rovdyrbestander, så skal dere vite at lobbyistene i stor grad er betalt av Miljøverndepartementet. Det vil være helt på sin plass å still et grunnleggende spørsmål om hvem de egentlig representerer?
Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har selv bidratt til en bedre prosess med utviklingen av norsk rovdyrpolitikk. Gjennom internettsiden www.rovdyr.org har vi satt en helt ny standard for informasjonsbehandling om rovdyrproblematikken. Vi trenger ikke å gå lenger enn 2-3 år tilbake for å finne eksempler på informasjonstiltak fra Miljøverndepartementet som ikke ville tåle dagens lys.
F.eks:
I 2000 fikk WWF Norge minimum kr. 750.000 for å kjøre omkring med en plakatutstilling på sentrale Østlandet, der budskapet var at rovdyrene er snille og ufarlige, mens mennesket, de 5 rovdyret, er roten til alt ondt. Videre kan vi ta som eksempel en avisartikkel i Aftenposten i november 1999. ( Overhead) Her kommer det fram at Miljøverndepartementet vil starte en propagandakrig rettet mot barnehager og småskoler slik at de kunne få tilgang på miljøpolitisk korrekt litteratur. Videre skulle NRKs barneredaksjon påvirkes til å gjøre plass til barneprogrammer som fremstilte ulven i et positivt lys.
I dag har ikke myndighetene lenger noe valg. Hvis de fortsetter å ikke ta folk på alvor oppnår en ikke lokal aksept. Resultatet vil garantert bli en mislykket rovdyrpolitikk.