[utskriftsvennlig format av: http://www.rovdyr.org/rovdyr/arkiv/skogli.html]

Vokterhund-prosjektet på Skogli i Trysil 2001

En vurdering fra Heidi, Turid og Thorbjørn Bakken

Da vi vinteren 2000/2001 fikk en forespørsel fra Planteforsk Tjøtta fagsenter om vi var villige til å gå inn i et forskningsprosjekt med bruk av vokterhunder som forebyggende tiltak mot rovviltskader, stilte vi oss straks positive. Vi hadde da allerede anskaffet Pyreneerhunden Cassie, som ville bli litt over ett år gammel ved beitesesongens begynnelse i 2001. Denne anskaffelsen var for øvrig foranledningen til at man ved Planteforsk fattet interesse for vår besetning, vår rovdyrsituasjon og vår nye driftsform med innmarksbeite. Når det fra vår side ble svart JA, var det av flere grunner. For det ene, så mener vi at alle tiltak må prøves i et håp om å få til ordninger som kan være tapsreduserende. For det andre ble vi stilt i utsikt å få en voksen vokterhund fra Italia, en Maremma som hadde vært i bruk og i konfrontasjon med rovdyr. Den skulle være i full tjeneste fra første dag, og sikre at forsøket fikk det innhold som vi alle var ute etter. For det tredje, så vi det som svært nyttig å kunne bli tilført verdifull kompetanse fra det vi oppfattet som erfarne hundeeiere og et forskningssenter som har spesialisert seg på dette felt.

Slik ble det ikke.

Etter hvert ble forutsetningene vesentlig endret, og vi fikk snart et inntrykk av at vi selv hadde mer kunnskap om både sauer og hunder enn de som vi skulle tilegne oss økt lærdom ifra.

Vi er imidlertid glad for den kontakten som er opprettet, og håper at den kan utvikles videre.

At tapene ble redusert til nesten det halve i forhold til tidligere år, får oss inntil videre til å betrakte prosjektet som vellykket og interessant. Vi trenger nok imidlertid noen flere sesonger før vi kan trekke endelige konklusjoner i så måte.

Her følger våre vurderinger av prosjektet, og av forhold som knytter seg til innmarks-beite, oppdrett og bruk av vokterhunder.

BAKGRUNN

Garden Skogli i Trysil eies av Heidi Bakken (31), og drives av oss foreldre, som har forpaktningskontrakt. Besetningen har de siste årene vært på om lag 60 - 70 vinterforet sauer. Tapstallene har i flere år ligget på mellom 20 og 30 dyr, noen flere lam enn voksne. Tapstallet i 2000 var 13 prosent. I 1999 gikk man over fra utmarksbeite i nærområdet rundt garden til innmarksbeite. Beitingen har siden da foregått på et nabobruk, Bergli, samt hjemme på garden Skogli. På Bergli er arealet ca. 65 dekar. På Skogli er det nå ca. 200 dekar inngjerdet mark, om lag halvparten er fulldyrket eng, resten overflatedyrket beite eller inngjerdet skogsmark.

Det er gaupa (eventuelt også reven) som er problemet i den første tiden etter beiteslipp om våren. På flere lam som er funnet drept, er det dokumentert gaupeskade. Det har også skjedd at gaupa har tatt voksne sauer. Senere utover i beitesesongen er det bjørnen som gjør skade. Bjørnens atferdsmønster har vært ganske likt i flere år, noe som nok skyldes at det har vært de samme bjørnene flere ganger.

VOKTERHUND TIL GARDS

Siden vi flyttet til Skogli sist på 1970-tallet, har det vært hund på garden. På det meste over 20. Vi har hatt Grønlandshund, Husky, Collie, Labrador og Berner Sennen, for å nevne noen raser. I 2001 hadde vi i alt åtte hunder, hvorav en Collie til gjeterbruk. Tanken på hund i kampen mot rovvilt har derfor ikke vært fremmed for oss. Interessen ble ytterligere skjerpet gjennom samtaler med folk i miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Hedmark, og gjennom Internett-sidene til Astrid Brenne Moe og hennes kennel. Henne hadde vi for øvrig også flere telefonsamtaler med. Beretningene om Pyreneerhundene som jaget bjørn i Pasvik, fascinerte oss veldig.

Dette førte til at vi på sensommeren 2000 gikk til anskaffelse av en Pyreneerhund-valp fra en oppdretter i Oppland. Valpen Cassie var fem måneder gammel i august det året, og egentlig for gammel til å bli preget etter "læreboka". Valpen virket særdeles fin i gemyttet, og var tydelig preget av godt og riktig stell i dens første leveuker. Den var sosial i forhold til dyr og mennesker, og hadde stor sinnsro.

På garden hos oss startet tilpassingen og treningen umiddelbart. Vi jobbet med den i flere timer pr. dag, og passet nøye på så den ikke ble stresset eller overbelastet. Interessen for å leke med sauene avtok etter hvert. Snart erstattet vi leiebandet med et 30 meter langt nylontau. Da fikk Cassie større bevegelsesfrihet, samtidig som vi fortsatt hadde muligheten til å ta henne inn hvis hun gjorde utfall mot sauene. Etter noen få timer, fjernet vi tauet fra halsbåndet hennes. Hun var fri til å gjøre hva hun ville, - og det oppsto ikke en eneste uheldig situasjon!

Hun var sauenes venn fra første stund, og fulgte dem i grove trekk der de gikk. Om nettene var hun stadig på farten rundt om i den parsellen på garden som til enhver tid ble brukt til beite. Etter det vi kunne registrere, jaget hun rev. Muligens reagerte hun også på elg som befant seg på utsiden av gjerdet fra tid til annen.

Vi hadde ikke Cassie ute blant sauene hele tiden. Vi lot henne få hvile i fjøset eller i hundegarden. Noen ganger tok vi henne inn i våningshuset for at hun skulle lære seg "alminnelig folkeskikk", og ikke minst for at hun skulle lære å godta at det kom fremmede folk til gards. En viktig forutsetning for en god vokterhund er etter vår mening at den har evnen til klart å skille mellom sine egne arbeidsoppgaver og virksomheten ellers på garden hvor den er.

PROSJEKT - OG VOKTERHUND NUMMER TO

Anskaffelsen av valpen Cassie, og vårt spede forsøk på å bruke vokterhund som et tiltak for å redusere rovviltskadene hos oss, vakte stor interesse så vel hos lokalbefolkningen som i media. Den førte også til kontakt med Inger Hansen ved Planteforsk Tjøtta fagsenter. Der var man interessert i å samarbeide med oss i et forsøk sommeren 2001. Vi stilte oss straks positive til det. Vi var da stilt i utsikt å få en fullvoksen og rutinert vokterhund av rasen Maremmano Abruzzese, direkte importert fra Italia. Vi mente at vi helt opplagt måtte gripe den sjansen. Vi forventet at vi da ville bli tilført mye verdifull kompetanse, i tillegg til at en voksen og rutinert hun hadde forutsetninger for å være i full jobb fra første dag.

Hunden skulle formidles via en oppdretter i Lierne med gode forbindelser til Maremma-miljøet i Italia. Det var ikke lett å oppnå kontakt med formidleren, for han var stadig på farten. Det forundret oss at en oppdretter kunne være så mye borte. Det var sjelden noen andre som tok telefonen hos ham. Etter hvert som vi fikk kontakt med mannen, og stilte spørsmål som det for oss var viktig å få besvart, gikk det opp for oss at det neppe ble noen stor tilgang av nyttig kompetanse. Tvert imot fikk vi ulike beretninger om blant annet hvordan hundene kunne slåss seg imellom, hvor arge de kunne være på andre hunder i beiteområdets nærhet, hvor vanskelig det kunne være å forene de importerte hundene med de som allerede var på garden o.s.v.

Etter at vi overfor Planteforsk hadde ytret både undring og usikkerhet i forhold til slike signaler, endte det hele med at man gikk vekk fra importtanken. Det ble sagt at man hadde vært i kontakt med italienske Maremma-oppdrettere, som hadde frarådet å slippe en fullvoksen importert hund sammen med vår Cassie. Planteforsk tilbød nå i stedet en valp fra oppdretteren i Lierne. Da var vi kommet så langt ut på våren 2001 at noen annen løsning ikke var aktuell uansett. Vi ville ikke hatt muligheten til å ta oss skikkelig av en fullvoksen importert hund samtidig med travelheten i saufjøset.

Slik kom vokterhund nummer to til gards, den 6. mai 2001. En hanhund av rasen Maremmano Abruzzese. Den fikk navnet Silias, oppkalt etter den radiomerkede slagbjørnen som året før var skutt i Flendalen i Trysil. Det ble sagt at valpen var født i begynnelsen av desember året før, og at den altså var fem måneder gammel da den kom til oss. Fødselsdatoen har vi imidlertid aldri fått bekreftet, til tross for gjentatte anmodninger om at oppdretter må gi oss de opplysninger som er vanlige å gi fra oppdretter til ny eier.

TVILSOM OMSETNING AV VOKTERHUNDER?

Silias var en praktfull ny venn å få til gards, men det var forhold knyttet til valpen som fikk oss til å reagere. I et brev til Planteforsk, til oppdretter og til Direktoratet for naturforvaltning noen uker etter overtagelsen, tok vi opp dette i sin fulle bredde. (Merk: Verken oppdretter eller Direktoratet har tatt bryet med å svare oss!).

I brevet slår vi innledningsvis fast at valpen har et særdeles godt lynne, og at den i løpet av den korte tiden var blitt en trivelig hund som vi allerede var svært glad i. Så til det negative, slik vi formulerte det i brevet:

Da vi mottok hunden, merket vi oss straks at den var pjuskete å se på, med livløs pels og matte øyne. Den fem måneder gamle valpen veide så vidt over 10 kilo. Den bar tydelig preg av å være underernært, kuet og stresset. Vi vurderte en stund å varsle dyrevernet i kommunen hvor den kom fra, men fant at det var noe drastisk.

Valpen var nysgjerrig på sauene, men samtidig livredd dem. Forsøk på å la ham oppholde seg i saubingen, måtte oppgis fordi han da ble fryktelig stresset. Alle forsøk på rømming ble prøvd, eller valpen la seg flat i et hjørne, med hodet gjemt mellom framlabbene. På den annen side, viste valpen stor glede over å oppholde seg i selve fjøsrommet - særlig på fórbrett og mellom krybber - og fremdeles er det slik at den meget velvillig løper ned i fjøset for å spise eller sove.

Det første vi tok fatt på, var selve fóringen av valpen. Den har hele tiden etter at den kom til oss, fått Eukanuba Junior, for det meste bløtlagt i varmt vann, noen ganger med tilskudd av lite grann kalvegodt for variasjonens og næringens skyld. Etter tre dager hos oss veide valpen 14 kilo, altså en økning på over tre kilo, og øynene begynte å få "liv" og glans. Vi var nøye med porsjoneringen, og passet på at valpen fikk spise i fred for andre hunder. På den måten fikk den bedre utbytte av maten, og den fikk en klar forståelse av hva som var dens egen porsjon.

Å prege den på sau har vært vanskelig, - og er det fortsatt. Men sakte, men sikkert vekkes trolig vokterinstinktet etter hvert som hunden får et naturlig forhold til sauene i stedet for å være redd dem. Å ha den sammen med den litt over året gamle Pyreneerhunden vår, er - ikke uventet - svært uheldig. Den ene er valp, den andre unghund, og sammen stimulerer de valpeegenskaper hos begge. Det blir mye leking, som fører til uro i saueflokken. I blant ender det med jaging. Dette er ikke noen oppsiktsvekkende erfaring, men tvert imot ganske vanlig. Noe annet hadde det vært om valpen var vant med sau. Men den er livredd sauene, særlig hvis de er mange. Dersom en voksen sau kommer for nær, har den hatt en tendens til å underkaste seg (altså legge seg på rygg), eller den tar mot til seg og begynner å bjeffe. Begge deler er feil adferd.

Vi har skilt de to hundene nå, og jobber spesielt med valpen. Den andre greier seg meget bra på egenhand. Denne tilvennings-prosessen helt nødvendig, men burde i stor grad vært unngått. Vi håper og tror at vi skal få skikk på valpen, selv om den på flere måter viser et problematisk forhold til sau. Vi har grunn til å tro at dette først og fremst skyldes dårlig arbeid fra oppdretters side.

Vi mener at Planteforsk bør få tilbake pengene sine fra oppdretter, selv om vi under ingen omstendighet leverer fra oss valpen. Den har det godt hos oss, og det skal den få ha også heretter.

Så tilbake til utgangspunktet for dette brevet, nemlig oppdrett og omsetning av disse vokterhundene:

Vi har med noe undring merket oss at oppdretteren i Lierne så å si aldri er å treffe. Hvordan et slikt fravær kan forenes med tid- og arbeidskrevende hundehold og -oppdrett, er vanskelig å forstå. Jeg har for min egen del dessuten merket meg at det har vært vanskelig å få faglige svar på spørsmål som jeg har stilt vedrørende vokterhunder og hundehold. Jeg har ikke fått inntrykk av at andre på garden har noe spesielt ansvar for disse hundene, heller ikke at noen er spesielt kvalifisert for det.

Når det så gjelder forhold omkring den valpen som vi har fått derfra, så har jeg skaffet meg noen opplysninger:

Valpen er aldri blitt individuelt fóret. Man blander sammen mat "til alle", uten at man vet noe som helst om hvilken mengde det enkelte dyret får. Dette er en dårlig rutine, da man dermed ikke har noen som helst mulighet til å sikre at hver enkelt valp får riktig ernæring. Valpene blir dessuten tvunget til å spise i en svært stresset situasjon.

Videre har vi fått vite at valpen aldri er blitt skikkelig mosjonert. Dette til tross for at dette er en rase som trenger mye mosjon fordi valpene skal utvikle god muskelmasse og ekstremt god kondisjon. "Den har vært en del i hundegard", ble det sagt til meg i en telefonsamtale. Det er selvsagt ikke tilstrekkelig.

Valpen hadde aldri gått i band. Det burde den vært ferdig utlært til, ettersom den var tiltenkt å bli benyttet i forbindelse med vokting og oppsyn.

I tillegg til dette er vi også blitt fortalt at valpen bare i svært liten grad har oppholdt seg i en binge med sauer. Derimot har den hele tiden vært i fjøs og på fórbrett (!). Det siste tror vi så gjerne, for den har utvist en påfallende dragning mot nettopp fjøs og fórganger.

Når jeg skriver dette brevet, er det fordi jeg føler behov for rope et varsku for å sikre at hunder som avles og/eller formidles som vokterhunder til saueiere, blir behandlet på en faglig og etisk forsvarlig måte. Jeg har en mistanke om at den økende interessen for vokterhunder kan få noen til å øyne lett-tjente penger på avl og formidling.

Oppdretteren i Lierne tar 10.000 kroner for en valp, har jeg fått vite. Det er en rå pris! Det er nesten 50 prosent høyere pris enn man tar for en Pyreneerhund-valp i Norge fra oppdrettere som har førsteklasses avlsmateriale og som legger ned enormt mye arbeid med så vel avlsdyrene som valpene. Fra oppdretteren i Lierne har vi ennå ikke mottatt så mye som en stamtavle. Seriøse oppdrettere sender slike papirer omgående, og det er ganske vanlig at de også i en viss grad følger opp de valpene som de selger.

Vi har også merket oss at ingen var tilstede da veterinær var hos oppdretteren og foretok vaksinering. Valpen var på det tidspunkt ikke registrert med noen form for navn. Oppdretter var heller ikke tilstede da vår valp ble hentet. Vår valp ble, etter det vi har forstått, valgt ut som den fineste. Det sier kanskje noe om tilstanden til de øvrige.

I vårt brev frarådet vi sterkt at det blir brukt offentlige midler til slik oppdretter- og formidlingsvirksomhet uten at man følger opp bedre enn tilfelle synes å ha vært til nå. Det bør etter vår mening foretas en streng kvalitetskontroll, med klare regler som ivaretar så vel vokterhundfaglige som dyrevernmessige hensyn.

For øvrig er vi noe forundret over at man ikke i større grad støtter opp om - og videreutvikler - den kompetanse og det avlsmateriale som allerede finnes når det gjelder Pyreneerhund i Norge før man uten faglige forutsetninger eksperimenterer med utvikling av nye miljøer.

På prinsipielt grunnlag vil vi også advare mot den utviklingen som vi aner en tendens til, nemlig at vokterhunder blir fordelt rundt om i ulike besetninger uten at det synes å være noe program for hvordan disse hundene rent faglig blir fulgt opp når det gjelder trening, tilpassing og overvåking. Å overlate dette til tilfeldighetene, er vi redd kan føre til uheldige konsekvenser, som blant annet kan gi vokterhunder generelt et dårlig rykte. I noen tilfeller har vi mistanke om at vokterhundene får et så dårlig stell at det grenser til dyremishandling satt i system. I andre tilfeller oppfattes vokterhundene som en trussel mot fremmede mennesker og andres dyr. Likeså bør det være avklart hva som skal skje dersom et vokterhundforsøk, der hunden(e) er kjøpt for offentlige tilskuddsmidler, mislykkes eller vedkommende for eksempel slutter med sau.

BRUKEN AV VÅRE HUNDER

Prøveprosjektet i vår besetning startet i mai 2001 med de to hundene Cassie og Silias. Cassie var ennå bare en unghund, og Silias en valp med ekstremt dårlig bakgrunn. Silias ble kastrert i august. Kastrering av vokterhunder bør være obligatorisk og påkrevd, etter vår mening.

I all faktainformasjon om de to hunderasene det her dreier seg om, står det klart presisert at de modnes svært sent; at det går både to og tre år før de kan regnes som fullvoksne. Det hører også til elementær kunnskap om hunder at de ikke skal utsettes for alvorlig trening på valpestadiet, men utvikles i takt med alder og modenhet. På en slik bakgrunn, er vi noe forundret over at man fra Planteforsk sin side valgte å starte forsøket hos oss i 2001 UTEN den voksne hunden som i utgangspunktet var selve forutsetningen og foranledningen til prosjektet. Dette vet man - eller bør vite - ved Planteforsk. Valpers og unge hunders begrensninger er blant annet påpekt i noen av deres egne rapporter.

Vi har hele tiden sett med positive øyne på prosjektet som er gjennomført i 2001, men vi har vært til dels uenig i metoder, forutsetninger og målsettinger. Vi har for eksempel ment at det har vært feil å vurdere hundenes innsats som om de var voksne og rutinerte. Det har likeså vært feil å vurdere deres resultater ut fra antall rovviltdrepte sauer. Vi mener at verken unghunden eller valpen har hatt forutsetninger for å kunne jage en pågående "fastboende" bjørn så tidlig som sommeren 2001. Dessuten er det faktisk slik at vi i perioder har holdt hundene fra hverandre, fordi de utviklet en sterk lyst til å leke med hverandre og delvis med sauene, når de var sammen. Dette har med alderen deres å gjøre, og samsvarer godt med beskrivelsen av Pyreneerhundenes og Maremmaenes normale atferd i oppvekstfasen. Det har vært et minus ved forsøksprosjektet at det ikke har vært innrettet etter hundenes alder og forutsetninger. Vi har hatt inntrykk av at man har laget faciten først, og så vurdert innsats og resultater der etter. Vi mener at man i stedet skulle gått mye mer fordomsfritt inn i forsøket, og benyttet anledningen til å registrere det som ha skjedd, og laget konklusjonene ut fra det.

JAGET BJØRN

Den bjørnen som tok sau i vår besetning i 2001, var der også i året før og trolig året før det igjen. Den er svært nærgående og uredd, og er observert flere ganger. En av gangene i år 2000 kom den bare 20 - 30 meter fra verandaen på våningshuset. Da hadde den saueflokken foran seg. Sommeren 2001 ble den oppdaget på et nyslått saukadaver på innmarksbeitet på Bergli. To gjetere kom gående, og så ikke bjørnen i det lange graset før de var på bare 10 - 12 meters avstand. Bjørnen flyttet seg ikke før Pyreneerhunden hadde gjort flere utfall mot den. Begge hundene har gjennom sommeren etter all sannsynlighet jaget bjørn flere ganger, og alle gangene - etter det vi har grunn til å tro - har de rømt over gjerdet og løpt flere kilometer gjennom skogen. De er også sett mens de har jaget rev. Det blir en oppgave til sommeren å dressere dem til å holde seg innenfor gjerdene uansett hva som skjer og hvilke utfordringer de opplever.

Begge hundene ser ut til å være mest aktive om natta. I hvert fall er det om natta de høres best. De foretrekker å bruke dagen til hvile, og hvile må de. Særlig når de er så unge som våre. Dette med døgnrytme kan rent teoretisk være et problem. Vi har nemlig ikke belegg for å hevde at en eneste av våre sauer er drept av bjørn om natta. Vi kan bare anta det i noen få tilfeller. Derimot kjenner vi til flere konkrete tilfeller hvor angrepene har skjedd når sauene har forlatt sin nattlige hvileplass og går ut på beitet grytidlig om morgenen - eller når de vender tilbake til overnattingsplassen sin om ettermiddagen og kvelden. Disse "nattkveene" som rovdyrtilhengerne er så opptatt av at saueierne må skaffe til veie, har aldri hatt noen åpenbar aktualitet hos oss i hvert fall. Det vil for øvrig være ytterligere en stressfaktor om man skulle hindre sauen i å følge sin naturlige døgnrytme.

Noe vi derimot har merket oss, er at bjørnen er flink til å utnytte regnvær til sin fordel. Om det er støyen av regn og eventuelt torden som gjør den tryggere, eller det at sauene søker ly under busker og trær, vet vi ikke.

Når det gjelder hundene i forhold til bjørnens atferd, så tror vi nok at de er som hunder flest, nemlig at de reagerer når de skal reagere, enten det er natt eller dag. Begge hundene var utstyrt med peileutstyr, som vi fikk låne fra Planteforsk. Slikt utstyr er helt nødvendig å bruke.

Cassie ble etter hvert lei av å jobbe på nabogarden. Hun oppholdt seg mer og mer ved grinda, og studerte trafikken på fylkesveien utenfor. Vi tok henne hjem for en kort periode, og fant raskt ut at hun var meget sliten. De første to døgnene lå hun for det meste og hvilte. Dette var et godt bevis på hvor viktig det er å ta hensyn til unge vokterhunders svært begrensede kapasitet.

UTDRAG FRA LOGGBOK

For å gi et bedre inntrykk av aktivitetene sommeren 2001, gjengir vi her noen notater fra vår loggbok for beitesesongen, supplert med noen kommentarer fra oss i ettertid:

6/6: Studentene * dro hjem. Vi tror ikke at hundene er blitt veiledet/tilsnakket nok.

(*: To studenter fra utmarkslinjen på Evenstad var hos oss i to omganger, første gang like etter beitesesongens begynnelse. Hyggelig bekjentskap. Positive jenter. De hadde som oppgave fra Planteforsk å føre nøyaktige registreringer av hundenes og sauenes atferd. Vi mener det hadde vært bedre anvendelse av studentenes kapasitet om de hadde hatt i oppgave å jobbe med de to unge hundene, og nøye registrere hundenes utvikling samt hundenes og sauenes reaksjoner overfor hverandre.)

19/6: Vi tok Silias hjem. Det var ikke vellykket med valp og unghund sammen. Han skal nå jobbe sammen med de sauene som er hjemme.
(Blant annet i en omfattende amerikansk rapport, slås det tydelig fast at valper og helt unge hunder ikke er modne for selvstendig jobbing som vokterhunder, men trenger mye trening og oppmerksomhet. Valper og unghunder vil heller ikke fungere bra sammen, fordi de lett tenner lekelysten hos hverandre).

25/6: En bjørnedrept tikke funnet utenfor gjerdet på nabogarden Bergli. Det var Cassie som viste veien til kadaveret. Hun fant sporet meget raskt. Var først litt skeptisk da hun plutselig fikk se den døde sauen. Etterpå ble hun svært så interessert i kadaveret.

Vår "gardsbjørn" er en stor hanbjørn med 14 cm brede spor etter forbeina. Vi har grunn til å tro at vi har hatt den samme bjørnen hos oss i minst tre år. Samme dag slo Silias til mot en rev, og varslet kraftig. Flink gutt!

26/6: Thorbjørn sov på Bergli denne natta og flere påfølgende netter.

27/6: Cassie patruljerte regelmessig ved gjerdet der bjørnen hadde dratt med seg den drepte sauen.

6/7: Ei tikke drept nederst på jordet, 10 meter fra gjerdet. Dette jordet er ca. 400 meter langt, om lag 65 dekar i alt, og har ulike høydenivåer, slik at det er umulig å se fra ende til annen. Det var stedvis meget høyt gras, særlig langsmed gjerdene. Cassie og to gjetere gikk rett på bjørn og kadaver like etter at sauen var tatt. Det var kun juret som da var spist. Klokka var ca. 18.00. Bjørnen ble minst like overrasket som de øvrige, men viste ingen tegn til å ville flytte seg. Heller ikke da en av gjeterne tok opp sin mobiltelefon og ringte til oss for å fortelle om hendelsen. Den vendte seg mot Cassie og snerret. Etter hvert som hun ble modigere, ga den etter, forlot kadaveret og klatret tilbake over gjerdet. Cassie gjorde ifølge gjeterne flere utfall mot bjørnen, akkurat slik som vi har sett beskrevet at vokterhunder skal gjøre. En times tid senere, prøvde bjørnen å komme tilbake litt høyere opp i området, men ble da forstyrret av Cassie. Senere satt Cassie vakt ved kadaveret, og spiste også litt av det, de neste to - tre døgnene. Bjørnen kom ikke tilbake til dette kadaver.

13/7: Bjørnen kom tilbake. Ble skremt av Cassie, slik at den kun fikk tatt et jafs av låret på sauen som den angrep. Sauen måtte avlives.

14/7: Sauene ble tatt hjem til garden. Vi hadde avslutningsfest på Bergli, med vafler som ble spandert av nærmeste nabo.

19/7: En gammel Jan Kampi (radiomerket bjørn som vi har hatt besøk av tidligere år), ble meldt i området. Han går regelmessig svært lange turer fra Sverige inn i Norge og tilbake til grensetraktene. Vi satte inn vakthold og brente bål. Utpå kvelden ble Silias og Cassie svært aggressive mot skogen like sør for garden, og ca. klokka 22.30 kom to naboer og fortalte at de hadde sett spor etter bjørnen på en vei som går et par hundre meter fra garden der hundene var da de reagerte. Deres egen hund hadde også reagert voldsomt.

20/7: Silias jobbet alene med saueflokken på den ene delen av jordet i natt. Utpå morgenen krøp han under gjerdet ved en bekk for å hjelpe Cassie med de sauene som hun hadde fått ansvaret for. Dette var første gangen som de to hundene jobbet hver for seg. Med to bjørner i området, var det nesten utrolig at vi ikke mistet noen sau denne natta!

23/7: Jan Kampi var tilbake i Sverige.

26/7: Stor uro i flokken. Begge hundene ble funnet igjen på Bergli (naboeiendommen). Trolig hadde de jaget bjørn fra garden og dit.

3/8: Bikuber tatt av bjørn natt til i dag, 5 - 6 kilometer sør for garden.

4/8: Begge hundene forsvant i retning bikubene. Kom tilbake av seg selv. Vi hadde kontakt via peileutstyret.

12/8: Stor uro. Silias og Cassie var utenfor peileområdet det meste av natta.

13/8: Fem tikker funnet drept. Tre ble funnet utenfor gjerdet. Den ene av dem satt fast i nettingen på utsiden. Ei søye ble funnet på innmark. Den var drept midt på dagen, umiddelbart etter at Turid hadde sett den, og notert nummeret i sin gjeterbok. Vi hadde mobiltelefonkontakt med hverandre under letingen. Cassie fant samtlige fire kadaver. Det femte ble aldri funnet, og i forståelse med miljøvernavdelingens folk, ble det heller aldri brukt mye ressurser på utstrakt leting etter det, da saken syntes ganske opplagt. Det var et forferdelig vær med torden og regn da de fire ble tatt (se avsnitt om dette på side 7).

14/8: Begge hundene forsvant om morgenen, og var borte til 18.30 om kvelden. De ble observert 5 kilometer sør for garden midt på dagen. De var da trolig i ferd med å jage bjørn, for samme natt ble det drept en sau på innmark i et område litt lenger sør, mens det var rolig hjemme hos oss.

21/8: Cassie var meget urolig i natt. Om morgenen fant vi mye bjørnemøkk på fylkesveien som går langsmed deler av gjerdet vårt. Vi har for øvrig registrert sportegn etter bjørn nesten daglig gjennom hele sommeren.

Gjennom hele sommeren og høsten ble det brent hauger av kvist i beiteområdene. Vi tror at ild og røyk kan få bjørnen til å holde seg på avstand. Vi har naboer som stiller opp og hjelper oss med dette arbeidet, delvis på dugnad og delvis mot betaling. Vi har ingen klare holdepunkter for å hevde at det hjelper. Men det skaper i hvert fall en viss uro i området.

DRESSUR

I arbeidet med å dressere og trene hundene, er det sommeren 2001 benyttet dressurhalsbånd som gir en fin og støyende dusj med vann/trykkluft. Dette har vært effektivt. Vi brukte det på Silias for å få ham til å slutte å leke med sauene. Silias var flink gutt etter bare et par - tre forsøk. Vi har også brukt dressurhalsbåndet for å få hundene til å skjønne hvor grensene går. Dette skal vi fortsette med, samtidig som vi til sommeren skal utbedre gjerdene våre ved å sette en topptråd over nettingen, og delvis også nederst. Vi mener at det er VI som skal tilrettelegge for hundene, ikke omvendt. Samtidig har vi det klare hovedmålet at det primære er å gi sauene best mulige beiteforhold.

SAUENES FORHOLD

Dette at sauene skal ha best mulige forhold er viktig å ha som siktemål hele tiden. Hvs ikke, kan en lett falle for fristelsen til å tilpasse sauene etter hundenes behov, - eller etter forskeres behov for å få faciten til å stemme. Eksempel: Fra Planteforsk sin side er det antydet at vi opererer med for store beiteparseller. Kanskje gjør vi det. Men hensynet til sauen tilsier at den må få utfolde seg også fysisk, ikke utelukkende gå ved siden av hverandre og spise. Dessuten: Jo mindre parseller, jo større problem med innvollssnyltere. En annen innvending fra Planteforsk har vært at hundene våre ikke følger "flokken". Her har vi dette med å lage facit på forhånd, - for hva menes med "flokk"? Sauene våre går ikke i flokk på den måten. To hunder kan aldri være nøyaktig der hvor sauene / "flokken" er, fordi sauene går spredt. For øvrig er det vel ikke bevist at vokterhunder vokter bedre om de går i flokk med sauene enn de ellers gjør når de er fristilt og får være observante ut fra egne vurderinger. Det er en teori. Kanskje er den rett, kanskje ikke. Vi ønsker å bruke forsøket til å finne ut mer om dette, framfor å bestemme på forhånd hva vi skal mene, og deretter fastslå at hundene ikke har gjort det slik de skal. Det er imidlertid neppe tvil om at våre hunder må bli langt flinkere til å være patruljerende i det området der sauene ferdes.

Slaktevektene hos oss gikk ytterligere ned i 2001. Det har de gjort hvert år siden vi gikk over til utelukkende innmarksbeite. I rapporten fra Planteforsk heter det at "med dårlige slaktevekter og såpass store tapstall er det klart at forsøket ikke har vært noen økonomisk suksess så langt". Til dette vil vi bemerke at nedgang eller oppgang i slaktevekter uansett ikke kan tilskrives vokterhundene i særlig stor grad. Hovedårsaken til dårlige slaktevekter hos oss er direkte knyttet til ordningen med innmarksbeite. Det er nemlig innvollssnyltere som følge av den intensive beitingen på små arealer som er hovedårsaken. Dette er alminnelig kjent. I tillegg kommer at noen lam blir morløse tidlig på sommeren på grunn av rovvilt. Generelt fører rovviltproblemene til stress i flokken, og som en følge av stresset vil vektene på lam kunne bli redusert. I så fall vil vokterhunder kunne ha en viss innflytelse, men ingen avgjørende betydning for slaktevekter. Dårlig vær virker nok også inn på vektene, men ikke i samme grad som parasittene. Dårlig vekt på slaktelam er en pris man må betale for ikke å kunne nyttiggjøre seg det fremragende utmarksbeitet som vi har så mye av, men som er ubrukelig så lenge rovdyrene får være der. I stedet for en god økologisk utnyttelse av naturgrunnlaget, må vi nå bruke kunstgjødsel på innmarksbeite for å sikre sauen mat. Vinterfóret må vi til dels kjøpe og til dels skaffe til veie på nabobruk hvor gardsdriften har opphørt.

Når det gjelder slaktevektene hos oss høsten 2001, så er det nødvendig å opplyse at vi ikke leverte lam som var sortert etter vekt. Vi leverte bukklammene, som ikke kan gå på oppforing lenge utover høsten på grunn av faren for dårlig smak på kjøttet. Blant de øvrige lammene, de som ble igjen, er det mange som har gode vekter og er av fin kvalitet. I en konklusjon må også disse tas med for å gi det korrekte bilde.

VOKTERHUNDER ER IKKE NOE FOR "LATE" FOLK

Den som tror at vokterhunder løser alle problemer, og skaffer saueieren den avkobling og fritid som han så gjerne skulle hatt, tar nok skammelig feil. Vokterhunder er ikke noe for "late" folk. Det blir mer arbeid i stedet for mindre. Nødvendigheten av oppsyn med beitedyrene vil jo være det samme. Det er ikke avhengig verken av hunder eller rovdyr. Skal en ha vokterhunder i utmark må en enten gå med dem, eller bruke mye tid og krefter på hele tiden å ha dem under kontroll. På innmark greier de seg selvsagt bedre selv, men de skal uansett ha mat og regelmessig stell. De har en pels som skal pleies, klør som skal klippes o.s.v. Særlig er det mye arbeid med valpene og de unge vokterhundene (som det er med de fleste andre raser). Pyreneerhunden og Maremmaen har en pels som krever mye stell, særlig i de første månedene. Så skal de læres en del elementære ting når det gjelder atferd, og fram til de kan slippes sammen med beitedyra om sommeren, skal de ha mosjon og arbeidsoppgaver.

Vi blir ganske forskrekket når vi hører om vokterhunder som det er satt ut foringsautomater til ute i skogen, og eieren ikke har kontakt med hunden i lange perioder. I et annet tilfelle sto en unghund bundet på en setervoll en hel sommer på grunn av atferdsvansker, i stedet for at eieren selvsagt skulle ha jobbet med den og gitt den en god utvikling. Forskrekket blir vi også når vi hører om vokterhunder som er ute døgnet rundt i 30 kuldegrader uten hus og tørt liggeunderlag. Et tredje skrekk-eksempel er vokterhunder som representerer en fare for andre hunder og smådyr - og som kanskje også blir oppfattet som en trussel mot mennesker. Slike tilstander kan vi ikke ha. Det vil skade vårt rykte som dyreeiere, og sette vokterhundene i ufortjent vanry. Det er viktig - og nødvendig - at man fra offentlige myndigheters side tar dette langt mer på alvor enn tilfelle synes å være i dag når det vurderes søknader om tilskudd til vokterhundformål. Samtidig må utøverne innen næringen selv ta ansvar og rydde opp i forhold som måtte være uverdige.

KONKLUSJON

Vokterhunder som supplerende tiltak mot rovdyr, har tapsreduserende effekt. Hos oss på garden Skogli i Trysil ble tapstallet i 2001 nesten halvert i forhold til de seneste år, enda vi hadde umodne hunder uten erfaring. Dersom det virkelig er slik, at en valp og en unghund har bevirket en så stor reduksjon i tapstallene, mener vi at forsøket hos oss isolert sett har vært en suksess. Men lammevektene går ned. Sauens livskvalitet forringes. Vi understreker derfor at vi ser på dette med vokterhunder som en siste utvei. Vi mener fortsatt at sauen hører hjemme på utmarksbeite, i et trygt miljø.

Å hindre enhver rovdyrskade, er ikke realistisk. Bruk av vokterhunder er meget ressurskrevende både målt i tidsforbruk og penger. For at dette skal være økonomisk forsvarlig, forutsetter det at myndighetene går inn med tilskudd både til anskaffelse og den årlige drift. Hvis ikke, vil vokterhunder påføre husdyreieren en utgift som er større enn ved tap av sau som blir dokumentert rovdyrdrept og dermed erstattet. Bare tørrfóret til våre to hunder beløper seg til over 10.000 kroner i året. Anskaffelsen og driften hittil er i vårt tilfelle finansiert ved tilskudd fra det offentlige som en forsøksordning. At vokterhunder vil kunne spare sau for lidelser, er imidlertid en annen og viktig side ved saken. Men saueieren kan ikke bære dette ansvaret alene.

Skal bruken av vokterhunder bli vellykket, er det også en del andre forutsetninger som må være tilstede, først og fremst at hundene er sosiale i forhold til mennesker og andre dyr enn gardens sauer. Eieren må videre kunne sikre at hundene får god opplæring, riktig kosthold og regelmessig stell av pels og klør. Med andre ord: Den som anskaffer vokterhund, må være forberedt på - og innstilt på - å ta det merarbeid som følger med. Dette handler om dyrevern og etikk.

Totalt ble tapet i vår sauebesetning redusert til 13 mot 24 i 1999 og 27 i 1998. Kun to av dyrene som ble drept i 2001 var lam. Tidligere har dette tallet vært vesentlig høyere. Vi tror nedgangen skyldes at hundene har holdt gaupe og rev vekk fra beitemarkene. Gaupeskader kan være problematiske på den måten at sauen ikke alltid blir avlivet, men får luftrøret punktert. Slik kan en skadd sau leve i flere timer, ja, dager etterpå. Punkterte luftrør er umulig å se uten at dyret blir flådd. Altså må en avlive sauen for å se om den er skadet.

Det ble registrert to gauper i vårt nærområde i 2001. Dersom det virkelig er slik, at en valp og en unghund har bevirket en så stor reduksjon i tapstallene, mener vi at forsøket hos oss på Skogli i 2001 har vært en suksess. Men hva den endelige konklusjonen blir, kan ingen vite før hundene er blitt voksne og ordningen er praktisert i to - tre år framover, minst. Nytt av året var at to av de voksne søyene kun var skadet, og måtte avlives av den grunn. Vi ser ikke bort fra at det var hundene som forstyrret bjørnen så mye at den ikke fikk fullført det den var i gang med. En radiomerket bjørn som var på vei til beiteområdet, snudde som nevnt like ved garden etter at våre hunder og en nabohund reagerte voldsomt.

Vokterhunder er unntatt fra båndtvang-bestemmelsene. Men det fritar ikke fra ansvar. Å ha vokterhunder - enten de er på innmark eller utmark - betyr at en må ta mange hensyn overfor andre hunder i området, overfor naboer, folk som ferdes til fots eller på sykkel forbi eiendommen o.s.v. Vokterhunder skal IKKE være kamphunder! Våre hunder har vist en utpreget vennligsinnet atferd, og blir nærmest sett på som maskoter i nabolaget. Vi har naboer som er helt fantastiske overfor alle våre dyr. Uten en slik innstilling i nærmiljøet, ville vokterhundforsøket ikke vært mulig å gjennomføre. Dersom slik atferd hos hundene ikke er forenlig med gode vokterhund-egenskaper, så vil ikke vokterhunder ha noe for seg. I tillegg til å rose våre naboer, vil vi også gjerne gi ros til Fylkesmannens miljøvernavdeling i Hedmark, som vi har hatt en meget god og nyttig dialog med i omstillingsprosessen på garden.

Vi er glad for forsøket, og for samarbeidet med Planteforsk, selv om vi må innrømme at vi aldri helt har forstått metodene. Vi mener at utvekslingen av tanker, teorier og erfaringer har vært sunn. Vi beklager at man derfra ikke hadde anledning til å være tilstede på garden mer enn noen få døgn i løpet av hele sommeren. Opplegget var dessuten slik at de to studentene fra Høgskolen på Evenstad første gangen var hos oss så tidlig i sesongen at det var for tidlig til noe bjørneangrep, andre gangen så sent på året at det heller ikke da var grunn til å forvente noe angrep. Men de registreringer som er gjort av forsker Inger Hansen og de to studentene utgjør sammen med våre egne inntrykk og notater et spennende erfaringsgrunnlag som vi nå kan bygge videre på i beitesesongene som kommer.

Vi hadde på denne bakgrunn håpet at forsøksprosjektet kunne fortsette i 2002, kanskje med fordel i 2003 også. Dette dreier seg om et langsiktig arbeid. Men dessverre. Når denne konklusjonen skrives, får vi beskjed fra Planteforsk om at de ikke vil engasjere seg i noe prosjekt hos oss i 2002. "Etter nøye diskusjon med ledelsen har vi kommet til at vi ikke søker DN om oppfølging av prosjektet i år. Dette fordi vi gjerne vil se hvordan hundene utvikler seg til sommeren. Fungerer tiltaket godt, kan vi gjerne tenke oss å søke DN for å dokumentere bruksmåte og tapsreduserende effekt sommeren 2003", heter det i meldingen som vi mottok den 17. januar i år. I stedet blir vi tilbudt å være med som en av 13 besetninger i et oppfølgingsprosjekt som de kaller "Tilpasset bruk av vokterhund - erfaringer fra enkeltbesetninger". Målet er å vise litt av mangfoldet i vokterhundarbeidet, samt ut fra erfaringene og tallmaterialet å si noe om sosialiseringsmetoder i forhold til bruksmåte, hvilken tapsreduserende effekt man kan forvente ved de ulike bruksmåter, og tapsreduserende effekt sett i forhold til kostnadene ved tiltaket. Vi har umiddelbart takket ja til dette tilbudet, men beklager at det prosjektet som ble igangsatt hos oss i fjor, ikke blir fulgt opp i samme grad i 2002.

Vi synes det er lite heldig at det brukes offentlige midler til å sette i gang prosjekter som man på en måte avslutter før de er kommet skikkelig i gang. Vi synes videre det er uheldig at man støtter anskaffelse av hunder, som det forskes på før de er modne, og så hopper man av når hundene kan begynne å gjøre nytte for seg. Ikke minst for hundenes skyld, bør det være klare retningslinjer for hvordan man både starter opp og eventuelt avvikler prosjekter av dette slaget. I vårt tilfelle er ikke dette med hundene noe problem. Vi skal bruke vokterhundene videre, og med store forventninger med tanke på at de er ett år eldre når kommende beitesesong starter. Vi vil sørge for at våre erfaringer blir formidlet til offentligheten. Vi gleder oss. Vi er blitt så inspirert av vokterhundene og prosjektet at vi har gått til en økning av sauebesetningen. I driftsbygningen utføres restaureringsarbeider. I vinter og til sommeren vil vi ha flere dyr enn vi noen gang før har hatt her på Skogli!

Skogli den 18. januar 2002

Thorbjørn Bakken