Biologisk mangfold?

Ellen Svalheim, Cand. scient i botanikk.

"Kultur-naturen"
Forenklet kan vi snakke om to typer natur. Det ene er "Natur-naturen", det vil si en total villmark, der ingen arter er avhengig av menneskelig forvaltning eller påvirkning. Det andre er "Kultur-naturen", som bærer et preg av menneskets påvirkning på sine omgivelser. Her har vi mange grader, fra intensivt jordbrukslandskap, og til eksempelvis sauens ekstensive beiting i utmark. Gjennom historien har det vært en stor variasjon i kulturbruken av utmarka, med slått, lauving, jernvinning, hogst, jakt/fangst, drifting og så videre. Det som nå er husdyrenes utmarksbeite-arealer, har gjennom generasjonenes bruk utviklet seg til å bli et særpreget landskap, som Norge etter hvert er blitt temmelig alene om å holde i hevd.

Skogsbeiter og stølslandskap:
For i vår tid er Norge faktisk det eneste landet i hele Nord-Europa som fortsatt ivaretar tradisjonen med kulturbruk av utmark. I Sverige og Finland har bruken stort sett opphørt, som en følge av en sentraliserende jordbrukspolitikk. Også hos oss har utmarksslått og tradisjonell stølsdrift stort sett opphørt, men fortsatt brukes områdene som sauebeite. Sauenes beiting er i dag den viktigste måten å holde disse landskapstypene vedlike på. Sauene trekker naturlig mot åpne grasmarker, som for eksempel de gamle stølsvollene. Dermed holder sauen fortsatt stølslandskapet delvis åpent, selv om stølsdriften i tradisjonell form har opphørt.

Beiting gir mangfold.
I "Kultur-naturen" har det gjennom tusenårene utviklet seg spesielt tilpassede arter, som trues dersom gjengroing skjer. Faktisk inneholder landskap påvirket av utmarksbeiting, mange arter som er mer truet av utryddelse enn det ulven er. Her kan nevnes planter som hvitkurle, svartkurle (orkideer), solblom, forskjellige arter av søter, og dvergmarinøkkel (en bregne). Videre kan nevnes truede sopp: Ulike typer av beitemarkssopper, med arter fra gruppene vokssopper, små rødskivesopper, jordtunger og fingersopp/køllesopp. Videre finnes det spesielle sommerfugler, gresshopper, biller osv. Felles for alle disse er at de befinner seg på vår nasjonale rødliste, som er listen over truede arter. Nærmere 30 prosent av artene på denne rødlisten er knyttet til kulturlandskapet. Flere av dem har Norge som eneste utbredelsesområde. Disse artene er Norge forpliktet til å verne, ifølge Bern-konvensjonen.

Ulven ikke truet.
Blant andre Lars Korslund ved Biologisk Institutt, UiO, påpeker at globalt sett er ulven ingen truet dyreart. Den norske ulven er genetisk sett lite forskjellig fra de øvrige ulvene i Nord Europa, nordvestrussland inkludert. Det faktum at ulven lever som "langpendler" mellom Norge, Sverige, Finland og Russland, er nok til å innse at vår ulvestamme ikke er noe genetisk unikum som av den grunn bør påkalle spesielle fredningstiltak. Dette hevder professor i biologi, Klaus Høiland, UiO. I følge Bern-Konvensjonen skal Norge ivareta sitt biologiske mangfold definert ved gen, arter og naturtyper. Denne konvensjonen sier også at de landene som sammen har bestander av arter som står oppført på ei definert liste av truede arter, samlet skal ta ansvar for å bevare bærekraftige bestander av disse.

Minst like forpliktet.
Ulveforkjemperne har skuffet meg, fordi de røper en begrenset evne til å se sammenhengene bak artsmangfoldet knyttet til den kulturpregete delen av vår utmark. Jeg er redd for at en ensidig fokusering på vern av en art, nemlig ulven, kan bli en "bjørnetjeneste" mot det totale biologiske mangfoldet. Hvis nå konsekvensen av ulveforvaltningen blir at bonden gir opp og beitedyra taper, har vi samtidig møtt oss selv i døra. For vi er minst like forpliktet til å bevare dette artsmangfoldet ifølge Bernkonvensjonen, som ulven.

Press fra mange kanter.
Om utmarksbaserte næringer sto sterkt, ville ikke ulven vært noen trussel. Men nå kommer økningen i ulvebestanden i en situasjon der utmarksbasert landbruk som for eksempel sauenæring, er marginalisert, og mange bønder opplever stadig dårligere økonomi i sin næring. Om da ulven blir "dråpen som får begeret til å renne over", slik at sauebøndene gir opp, vil det få tragiske konsekvenser for det meget særegne og verdifulle artsmangfoldet man kan finne i for eksempel stølsområdene og skogsbeitene. I tillegg kan tap av kulturminner, kulturhistorie, tradisjoner, identitet og bosettingsmønster bli en tragisk konsekvens av at utmarksbeiting avtar eller stedvis opphører.

Feil ressursbruk?
Vi ser at Direktoratet for Naturforvaltning (DN) bruker millioner av kroner på ulven, som er èn art, og relativt sett få individer. Samtidig pålegger DN alle kommunene i landet å registrere det biologiske mangfoldet innenfor sine kommunegrenser - den såkalte Naturtypekartleggingen. Til dette bidrar DN med gjennomsnittlig kun 50.000 kroner til hver kommune. Dette er en altfor liten sum til å få utført tilfredsstillende registrering. Dermed kan oversikten over det biologiske mangfoldet knyttet til skog, fjell, myr, vassdrag, kulturlandskap, kyst mm, utebli. I arbeidet med naturtypekartleggingen kan man trygt regne med at man vil finne arter som krever et særskilt vern - hvis man bare hadde ressurser til en grundig undersøkelse fra ulike fagpersoner.

Ulven må beskattes.
Vi må ikke velge mellom ulven og beitedyrene. Men vi må holde klart for oss hvilke økologiske konsekvenser det har for særegne kulturdannede naturtyper i utmarka, om ulveforvaltningen utarter til ensidig vern. Her mener jeg det er opplagt at ulven må beskattes - gjerne ved å la elgjegerne utføre jobben. Dette vil være mindre kostnadskrevende, og langt mindre spektakulært for pressen.