13.10.2000
Miljøverndepartementet
Postboks 8013 Dep
0300 OSLO
DIFFERENSIERT FORVALTNING AV ULV I NORGE - HØRINGSUTTALELSE
Miljøverndepartementet har sendt forslag om differensiert forvaltning av ulv på høring med høringsfrist for organisasjoner 13. oktober 2000. Folkeaksjonen for en ny Rovdyrpolitikk har i brev av 04.08.2000 fra Miljøverndepartementet blitt godkjent som høringspart i denne saken.
Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk er en landsomfattede organisasjon med medlemmer i alle fylker. Organisasjonen er partipolitisk nøytral og uavhengig og har som formål å få Stortinget til å endre dagens rovdyrpolitikk.
Landsstyret i Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk har i styremøte 10.10.2000 vedtatt følgende uttalelse:
Vi har en rekke innsigelser på Regjeringens forslag til differensiert forvaltning av ulv i Norge.
Grunnlaget for forvaltningsplanen er Stortingsmelding 35(1996-97) og innst. S. nr. 301 (1996-97). Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk mener at Stortingsmelding 35 (1996-97) er vedtatt på sviktende grunnlag. Vi mener at erfaringene allerede etter 3 år, viser at deler av kunnskapen som Stortingsflertallet la til grunn for sitt vedtak, var mangelfull.
Bern-konvensjonen
Det er berettiget tvil om Norges forpliktelser overfor Bern-konvensjonen når det gjelder ulven.
Forvaltningsansvaret for den sørskandinaviske ulvestammen ligger selvstendig på Norge og Sverige, men stammen som skal forvaltes er felles. Konvensjonen setter ikke krav til den faktiske bestand som må finnes i det enkelte land.
Norge har også forpliktet seg overfor andre internasjonale konvensjoner som i enkelte tilfeller pålegger oss forpliktelser som kan stå i direkte motsetning til Bern-konvensjonens forpliktelser.
Bern-konvensjonen pålegger landene spesifikke plikter med hensyn til vern av enkeltarter, med særlig vekt på arter som er truet eller sårbare. Rio-konvensjonen (Biodiversitetskonvensjonen 1993) er utformet som en global avtale som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk materiale. Rio-konvensjonen forplikter Norge til å ta hensyn til, og legge til rette for, bevaring av lokalbefolkningens tradisjonelle bruk av de lokale utmarksressursene. Resultatet av den foreslåtte ulveforvaltningen kommer dermed i konflikt med denne målsettingen i Rio-konvensjonen.
Bernkonvensjonens rammer kan ikke oppfattes som statisk, men mulig å justere ettersom utvikling og erfaring viser behov for dette. Det er åpenbart at Stortinget ved ratifiseringen av Bern-konvensjonen i 1986, ikke forutså problemene med de store rovdyrene når disse kom tilbake i levedyktige stammer. Det vil derfor være naturlig at Norge sammen med andre land på prinsipielt grunnlag tar opp spørsmålet om lands samarbeidsformer og former for unntak fra konvensjonen. Om nødvendig mener styret i Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk, at Norge må si opp eller reforhandle sin del av Bern-konvensjonen.
Vi mener også at norske myndigheters tolkning av Bern-konvensjonen overser Rio-konvensjonens artikkel 9 som gir adgang til bevaring av arter gjennom ex-situ-bevaring (kunstige bevaringstiltak), eksempelvis i inngjerdede områder.
Trussel mot mennesker og livskvalitet.
Stortingsmelding nr. 35 (1996-97) legger til grunn at ulven ikke utgjør noen trussel mot mennesker. Erfaringsgrunnlaget for en slik påstand er spinkelt i Norden av den enkle årsak at vi ikke har hatt ulv på lang tid. Imidlertid kan Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk vise til dokumentasjon, både historisk og av nyere dato, som viser at ulven er farlig for mennesker.
Foreliggende materiale tyder på at ulven neppe har noen genetisk betinget frykt for mennesker, og at dens naturlige opptreden er å vise nysgjerrighet. Ulvens reaksjon overfor mennesker er avhengig av genetisk disponering av aggressivitet, tidligere erfaring, og menneskers oppførsel ved møtet. Ulvene viser stor variasjon i lynne, og det er ingen som kan si hvordan en ukjent ulv vil opptre i en gitt situasjon.
Selv om myndighetene mener at ulven ikke er farlig for mennesker, ser vi helt klart at en undervurderer at frykt er en realitet som mange erfarer. Frykten har selvsagt grunnlag i flere forhold enn en eventuell risiko for å bli drept. Det vesentlige er at frykten for ulv er reell, og dette kan neppe endres ved opplæring. Vedvarende opplevelse av frykt, og at frykt og redsel ikke blir tatt på alvor av storsamfunnet, kan gi økte psykiske problemer.
Spørreundersøkelser gjennomført i Rømskog og Skiptvedt kommuner i Østfold, viser at største delen av befolkningen ikke ønsker ulv. I andre kommuner med regelmessige besøk av ulv, er befolkningen meget negative til gjeninnføring av rovdyret. Ulv betyr nedsatt livskvalitet for mange. Retten til å ferdes fritt i skog og mark, retten til og tradisjonene med jakt, bærplukking osv. er en viktig del av vår kultur. Dette sammen med naturbasert næringsliv er distriktsnorges aktivum og fortrinn nummer en. En undergraving av dette, som er en naturlig konsekvens av rovviltpolitikken, er en trussel mot bosetting, nyetablering, og næringsliv i de berørte områdene. De fleste landkommuner sliter med å opprettholde folketall og bosetting. Dersom en kommune blir liggende innenfor en forvaltningssone for ulv, vil den tape i konkurransen med andre som har tryggere omgivelser. Det tap av livskvalitet som folk føler, vil derfor få store negative økonomiske, sosiale og kulturelle konsekvenser.
Hensynet til rettsvern og respekt for menneskeverdet er et ufraviklelig fundament i vårt politiske system. Det må også ligge til grunn for rovdyrpolitikkens mål og virkemidler.
Gjeninnføring av ulv i Norge kan legge til rette for økt utbredelse av smittsomme sykdommer. Zoonoser er sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker. Dette er et område med stor internasjonal oppmerksomhet i dag. Treleddet bendelorm og rabies er to viktige og svært farlige zoonoser i forbindelse med ulven. Det er ikke brakt klarhet i hvor stor risiko det er for at ulv kan spre zoonoser i Norge, men med de usikre konsekvensene dette kan få, er det betenkelig at myndighetene gjennomfører tiltak som kan øke faren.
Ulv og hjortevilt
Ulvens virkning på hjorteviltet ble av Stortingsflertallet i 1997 antatt å være marginale. Siden Stortinget behandlet Rovviltmeldingen har en fått ny kunnskap og erfaring om ulvens predasjon på hjortevilt. Data som lå til grunn for drøftinger i meldingen, var i hovedsak hentet fra amerikansk forskning. Selv om en ennå er i tidlig fase i forskning på bestandsutviklingen av hjortevilt i den sørskandinaviske ulvens revirområder, tyder foreløpige data på at en har undervurdert omfanget av predasjonen. De erfaringene vi har med ”Koppangsflokken” tyder på at den tar hele produksjonen av elg. (Rapport utarbeidet av Høgskolen i Hedmark).
I områder med større bestand av rådyr viser erfaringer at vi kan vente alvorlig reduksjon i bestanden innefor revirområder for ulv.
Ulven er en stor trussel mot jakthunder. De erfaringene vi har sett tyder på at en særnorsk tradisjonsrik jaktkultur er truet.
Gjennom andre vedtak har myndighetene sagt at bedre økonomisk utnytting av utmarka skal være en viktig del av inntektsgrunnlaget i framtida. Politiske signaler og økonomiske virkemidler er innrettet slik at grunneiere og bygdelag skal utnytte utmarka mer kommersielt gjennom salg av jakt, fiske, utleie av hytter m.m. Vi ser allerede at gjeninnføring av ulv i Norge fullstendig ødelegger det økonomiske grunnlaget for slike aktiviteter i berørte områder.
Skader på bufe:.
Under Stortingets behandling av meldingen i juni 1997 ble det lagt vekt på det ansvaret en hadde overfor beitebruken og næringsvirksomheten basert på bruken av utmarksressursene. Et enstemmig Storting fattet derfor følgende vedtak: "Det må så langt som mulig unngås at forebyggende tiltak fører til innskrenkinger i beiteretten. Forebyggende tiltak som fører til nedlegging av bruk eller avvikling av næring er uaktuelle"
Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk slår fast at det ikke er dokumentert at det finnes kostnadseffektive tiltak for å hindre skader av ulv på bufe.
Den utstrakte bruken av skog og utmark som beite for bufe betyr at gjeninnføring av ulv i Norge vil gi mange og store dyretragedier. Det er allerede nå en klar tendens til at ulvepolitikken har som konsekvens at beitebruken avvikles i ulveområdene, og det er helt klart brudd på Stortingets forutsetninger.
Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk er videre svært bekymret for de konsekvenser dette kan ha for kulturlandskapet. I ulveområdene vil skog og utmark tømmes for småfe og andre beitedyr. Det vil i løpet av få år føre til en omfattende gjengroing av det åpne kulturlandskapet.
Folkeaksjonen mener også at det er feilslått politikk å bruke millioner av skattebetalernes penger på ulv som verken er eller har vært utrydningstruet, all den tid vår egen fjellrev som har vært i Norge helt siden innlandsisen trakk seg tilbake er i ferd med å dø ut.
Konklusjon: Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk finner at en rekke av de forutsetningene Stortinget i 1997 la til grunn for sitt vedtak om gjeninnføring av ulv i Norge, var urealistiske og bygde på mangelfull kunnskap og informasjon.
Forslaget om forvaltningsplan som er på høring har videre møtt en sterk og så godt som unison motstand fra befolkningen og lokale myndigheter, både i de berørte områdene og fra resten av landet.
Vi ser i dag at vedtaket om levedyktig ulvestamme i store deler av Sør-Norge kan gi store negative konsekvenser for enkeltmenneskers livskvalitet, lokalt næringsliv og kan true eksistensen til mange lokalsamfunn i ulveområdene. Dette kommer på toppen av tunge sentraliseringskrefter som fra før truer bosettingen og levekår i distriktene.
På bakgrunn av dette, krever Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk at Regjeringen ber Stortinget behandle spørsmålet om norsk ulveforvaltning på nytt.
Styret i Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk vil understreke at vi synes at det utsendte høringsbrevet er et dårlig grunnlag for å få en god og seriøs prosess. Dette er svært beklagelig og bygger opp under inntrykket av at rovviltpolitikken er ment gjennomført uavhengig av de innsigelser som måtte komme til departementet.
Med hilsen Folkeaksjonen for en ny Rovdyrpolitikk
Ola Stensgård/s/, leder
Åsmund Ystad, sekr.