Av styreleder Anders Kiær og adm.direktør Arne Rørå, NORSKOG

Hvert år påføres grunneiere økonomiske tap som følge av at ulven reduserer jaktinntektene. Erstatning for tapte inntekter i utmarksnæring er allikevel avvist i rovviltmeldingen. Problemet forsterkes ved at de som lider de økonomiske tapene også er fratatt innflytelse over forvaltningen av ulven. Dersom Stortinget ikke vurderer erstatning for tapte inntekter fra jakt, vil meldingen være et kraftig stimuli til illegal avskyting av ulv.

Fulltreffer på næringslivet

I en tid med drastisk reduserte tømmerpriser har jaktbasert utmarksturisme vært redningen for mange grunneiere. Elgjakten er i en særstilling og rommer vesentlige verdier, både i form av kjøtt og jaktopplevelse. Når nyere forskning viser at et alfapar av ulv alene legger ned 150 - 200 elg i året, og når bare den rene kjøttverdien av en elg ligger på rundt 10.000 kroner er det allerede her duket for en ressurskonflikt. Men dette er bare noe av problemet. Inntekten fra selve jakten med bevertning, overnatting osv. overstiger i mange tilfeller kjøttverdien, og i tillegg forsvinner småviltjegerne som ikke lenger tør slippe hund i området. For lokalmiljøet betyr dette færre besøkende, redusert mulighet for videreforedling og tapte arbeidsplasser. Nå vil Regjeringen gjøre området øst for Glomma til en ulvesone, og vi vil måtte se enda flere arbeidsplasser forsvinne i denne pressede regionen. Med dette undermineres en næring dette distriktet virkelig har naturgitte forutsetninger for å lykkes med, og som ikke krever en eneste krone i tilskudd.

Feier problemene under teppet

Rovviltmeldingen avviser denne problemstillingen, til tross for at det ligger en fyldig rapport om temaet på meldingens referanseliste, et arbeid utført av Professor Normann Aanesland ved NLH. Årsaken er sannsynligvis at det kan øke kostnadene for rovdyrene ytterligere. Den offisielle begrunnelsen er at "ingen eier viltet", og slik søker man å feie kostnadene under teppet ved å la enkeltpersoner i distriktene betale regningen, istedenfor det fellesskapet som vil gjeninnføre ulven i Norge. At en høyredominert regjering står bak dette røvertoktet, kan ikke aksepteres. Vi som representerer distriktene, kan ikke godta at distriktsbefolkningens rettssikkerhet skal avgjøres av kostnadshensyn eller juridisk flisespikkeri som strider med folks rettsoppfatning. Situasjonen er at distriktene påføres store tap som følge av rovviltpolitikken uten at miljømyndighetene synes å være villige til å forholde seg til problemet.

Politisk ansvarsfølelse

Offentlige rapporter og landbrukspolitiske retningslinjer har over lang tid gitt klare signaler om at jaktpotensialet bør utnyttes for å øke aktiviteten og styrke økonomien i bygdene. En rekke landbruksministere har på det sterkeste oppfordret grunneierne om å investere i utmarksnæring. Hvis rovviltmeldingen blir vedtatt slik den foreligger, er det derfor mange med oss som forundres over fraværet av politiske ansvarsfølelse.

Lovgivningen er uklar når det gjelder erstatning, men det oppfattes klart å være i strid med viktige moralske prinsipper hvis tapte jaktinntekter ikke erstattes, særlig tatt i betraktning at staten har spilt en skiftende rolle i rovviltforvaltningen. I 1845 fikk Norge eksempelvis en jaktlov med klart formål å utrydde rovdyrene. Samtidig stimulerte den offentlige forvaltning til økt intensitet i jakten gjennom bruk av skuddpremier. Rovdyrene er altså bevisst fjernet ved offentlig hjelp, gjennom skuddpremie og lover. Nå skyves regningen for gjeninnføring av ulven over på enkeltmennesker.

Staten eier ikke viltet

Jaktloven fra 1899 ga grunneieren enerett til all jakt og fangst på egen eiendom. Selv om retten til rovdyrene synes noe uklar, er det uansett lovfestet at det ikke er anledning til jakt eller avliving av rovdyr uten grunneiers tillatelse. Derfor er det grunn til å hevde at Staten heller ikke har rett til å gjeninnføre rovdyr uten tillatelse, i hvert fall ikke uten at grunneierne får erstatning for de økonomiske skader gjeninnføringen forvolder. For øvrig er det mange som glemmer at viltet er en ressurs som legges til grunn for verdiberegningen hvis du kjøper en skogeiendom og som legges til grunn for søknaden til landbruksmyndighetene om konsesjon for å drive eiendommen. Altså vurderer landbruksmyndighetene denne inntekten fra skog og utmark som en fast inntekt, mens miljømyndighetene på sin side tviholder på at dette er verdier som ikke tilhører skogeier. Skogeieren har altså betalt for jaktverdiene da han kjøpte eiendommen, og staten godkjente verdien da de ga kjøperen konsesjon. Kjøperen har derfor et rettmessig krav på å beholde ressursene slik de er kjøpt på lovlig måte.

Erstatning eller illegal forvaltning?

Over tid kan en ikke akseptere en konflikt mellom rovdyrinteressene og bygdebefolkningen lik den vi har i dag. En forvaltning av en naturressurs der en gruppe privatpersoner må betale regningen for et "fellesgode" og der de som må bære de negative effektene holdes utenfor forvaltningen, må nødvendigvis mislykkes. Hvis ikke grunneiere, jegere og lokalbefolkning har reell innflytelse og føler ansvar for forvaltningen av ulven, er det stor fare for illegal avskyting. Så er det da opp til myndighetene å bestemme seg for om de vil bruke penger på å etterforske tjuvjakt, eller om de vil legge forholdene til rette for rovdyrpolitikken og samtidig redusere ressursbruken. Ved å erstatte skadene ulven påfører grunneier, kan det siste være mulig.

Nei til ynglende ulv i Norge!

Rovviltmeldingen skal avveie hensynet til biologisk mangfold, livskvalitet, husdyrhold, annen naturbasert næring og dyrevern. Forskerne har dokumentert at den Sør-Skandinaviske ulvestammen for lengst er utdødd. Det vi nå opplever er et laboratorieprosjekt i full skala hvor det forsøkes å skape en ny ulvestamme basert på gener som er fremmede i Norge. Disse genene kommer østfra hvor populasjonene er så store at arten og genressursene ikke er truet. NORSKOG ønsker ikke at det skal bygges bestander av ulv i Norge basert på fremmede gener. Vi ber derfor Stortinget si nei til ynglende ulv i Norge. Vi ber også Stortinget støtte kravet om at grunneiere som lider økonomiske tap som følge av rovdyr skal ha full erstatning for sine tap, inklusive tapt beiterett og tapte jaktinntekter. NORSKOG mener også at nødvergeretten må utvides i samsvar med Bernkonvensjonen til å gjelde alle husdyr inklusive hund. Skal vi få en rovdyrforvaltning som fungerer i Norge så må grunneiere og lokalbefolkning få innflytelse i forvaltningen av rovdyrene.