Ola Stensgård
Vi har nettopp lagt bak oss et år der resultatet av rovdyrforvaltningen ser ut til å bli det verste noensinne. Daglig har vi blitt gjort kjent med dyretragedier forårsaket av rovdyr. Hvilken lidelser må ikke disse dyrene som blir rammet gjennomgå, og hvilken psykisk påkjenning er det ikke for eierene? Uansett hvor groteske historiene er, så finner både forvaltere og rovdyrtilhengere unnskyldninger for det som skjer. Ansvaret blir som oftest plassert et annet sted enn der det hører hjemme. Hvordan og hvorfor må dette skje? Hvor ille må det bli før noe blir gjort? Spørsmålene er mange, men reaksjonene fra de som har makt og myndighet uteblir. Nå må Stortinget gripe fatt i problemene og rydde opp.

Historikk
Opprinnelig norsk levemåte gjorde det nødvendig å utnytte naturen og dens ressurser for å overleve. Folk bosatte seg gjerne fra kysten og innover i landet, og dette medførte en bosetning preget av de forutsetningene som naturen ga. Historisk bosetningsmønster preger også dagens samfunn, og det er en overordnet målsetning at vi fortsatt skal ha spredt bebyggelse og bosetning i dette landet.

Fra førhistorisk tid kjenner vi til at rovdyrene gjorde det svært vanskelig, og ikke minst farlig å hente sitt levebrød fra naturen. Historien forteller imidlertid at det ble gradvis lettere å skaffe utkomme fra naturen fra midten av 17-hundretallet da det ble innført skuddpremie på ulv og bjørn. Tilsvarende ordning kom noe senere for annet rovvilt. Rovdyrproblemet var blitt så stort at noe måtte gjøres. Det ble innført skuddpremie som virkemiddel. Dette tiltaket ble innført av en statsforvaltning som den gang lå i København. Dette sier oss at det var ikke var avstand til problemet som var utslagsgivende, men viljen og evnen til å forstå.

Fra forrige hundreårsskiftet og fram til 1980-90-tallet, må en kunne si at rovdyrproblematikken har vært til å leve med her i landet. Det var få eller ingen dyr av de store rovdyrartene, og følgelig var skadene tilsvarende. Det minimale skadeverket blir likevel jevnlig påpekt og brukt som argument av rovdyrtilhengerne. Logisk sett er dette så enkelt at der det ikke finnes rovdyr, gjør rovdyrene heller ingen skade.

Natur- og miljø som isme
Samfunnet har vært preget av ulike ismer opp gjennom tidene. Det som kjennetegner mange av disse, er at de har vært svært ytterliggående. Dette må også kunne sies når det gjelder natur- og miljø. I Norge fikk natur- og miljøaktiviteten grobunn på 60- og 7o-tallet. Opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972, og senere Direktoratet for naturforvaltning med et etter hvert håndplukket og tilpasset mannskap, fikk bevegelsen til å akselerere. Med god hjelp av rovdyrfantaster og andre miljøvernforkjempere, har disse i fellesskap preget retningen i stor grad. En gjeninnføring av store rovdyr uten den aller minste vurdering av konsekvenser, sier noe om den ekstreme linjen som har vært fulgt. Ordningen har fått liten eller ingen forståelse ute i distriktene, og dette er den direkte årsak til konflikten som har oppstått mellom myndighetene og befolkningen i de utsatte områdene. Departement og direktorat har i stor grad fått leve et fritt og selvstendig liv for overordnet myndighet, dvs. Stortinget. Dette er for så vidt ikke så merkelig når de forskjellige partier har latt seg rive med, og nærmest konkurrert om å være de mest ”miljøvennlige”. Det farlige ved slik konkurranse er at en mister perspektivet over konsekvensene.

Styringsredskaper i forvaltningen
Forvaltningen av store rovdyr i Norge i dag bygger på Stortingsmelding nr. 35, Om rovdyrforvaltning fra 1997. Dette var en oppfølging av en behandling fra 1992. Ansvaret for at meldingen fikk flertall i Stortinget ligger hos Venstre, SV, Ap og Krf. I dag, 3 år etter, ser vi at flere av representantene som den gang stemte for meldingen nå har skiftet standpunkt. Det er derfor usikkert om det faktisk er flertall i Stortinget for dagens rovdyrpolitikk.

Videre reguleres forvaltningen av Viltloven fra 1981. Denne skal sikre at samtlige viltarter som naturlig hører hjemme i norsk fauna overlever. Spørsmålet blir således hvilke av de store rovdyrene som naturlig hører hjemme i vårt land?

Av internasjonale avtaler som har betydning for rovdyrforvaltningen, er Bernkonvensjonen fra 1986. Dette er en avtale om vern av Europeiske planter og dyr og deres leveområder. Konvensjonen om biologisk mangfold er en annen internasjonal avtale som Norge har arbeidet aktivt for å få i stand. Den ble undertegnet i 1993, og sier noe om vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Den inneholder ingen spesifikke plikter med hensyn til store rovdyr.

Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES) er også en konvensjon som Norge har ratifisert. Denne tilsier at all inn- og utførsel av produkter fra ulv, gaupe og bjørn er underlagt lisensplikt.

I tillegg til de som er nevnt foran, har Norge undertegnet flere andre konvensjoner som er relevante for rovdyrpolitikken. En av disse er Europarådskonvensjonen om vern av produksjonsdyr (1980). Konvensjonen regulerer dyrehold generelt der det bl.a. er påpekt hvilket ansvar som påligger den som vil drive sauehold for å redusere skader gjort av rovdyr.

Konvensjonen om urfolk og stammefolk i selvstendige stater forplikter staten til å ivareta den samiske kulturen. Myndighetene må komme i et dilemma idet store rovdyr igjen innføres i de samme områdene som det drives med rein. Det oppstår her en interessekonflikt der spørsmålet blir hvem en skal ta hensyn til. Det er ikke alternativ til samenes reindrift. Derfor må Stortinget gripe inn og rydde opp.

I alle konvensjoner, avtaler og lovverk, ligger det til rette for fortolkninger. Slik er det også med de som er nevnt foran. For et direktorat som har fått i oppdrag å drive naturforvaltning, må dette være en ønskeliste av rammevilkår. Disse sikrer en bortimot fri utfoldelse i norsk natur der ansvaret er plassert hos de som nytter naturen, og ikke hos forvalteren.

Rødliste
En Rødliste er en nasjonal liste over truede og sårbare dyre- og plantearter. I den siste Rødlisten fra Direktoratet for naturforvaltning (1998) er ulven listet opp som direkte truet, bjørnen som sårbar, jerven som sjelden og gaupa som bør overvåkes. Definisjonene er det Direktoratet selv som har stått for.

Konfliktsituasjonen
Å innføre store rovdyr igjen i norsk fauna, kan ikke føre til annet enn konflikt. De som vil ta lærdom av historien, vet at rovdyrene neppe har forandret seg særlig mye i løpet av et hundreår. Det er derfor med engstelse og usikkerhet for bosetning og næringsliv at folk i distriktene nå registrerer det som skjer. Neppe noe annet Departement kunne ha iverksatt noe lignende uten skikkelige utredninger om konsekvenser m.v. Det hele fortoner seg som et eksperiment der Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning har hatt regien. Ivrige pådrivere for å få dette til, har vært sterke organisasjoner som Naturvernforbundet, Våre Rovdyr, Natur og Ungdom, Fremtiden i våre hender m.fl. Organisasjoner på den andre siden, har på langt nær vært like flinke til fremme sine synspunkter.

Folks holdning til natur er i endring. Blant annet skyldes dette det faktum at samfunnet er inne i en trend med urbanisering og sentralisering. Dette er ikke bare et norsk fenomen, men i like stor grad en utvikling i den vestlige verden. Store deler av befolkningen mener at natur brukt til matproduksjon ikke lenger er så viktig. Dette fortoner seg som et paradoks sett fra et globalt synspunkt der store deler av verdens befolkning lider av underernæring og sult. Det må aldri bli verken synd, skam eller kriminelt å produsere mat. Slik rovdyrforvaltningen praktiseres i dag, må mange føle at de er i nærheten av dette.

Erstatning for rovdyrskader
Det finnes ca. 2 400 000 sauer på utmarksbeite her i landet om sommeren. Sauer drept av rovdyr, ble i 1998 erstattet med 45 mill. kroner. Jerv og gaupe tok de fleste av 29 700 dyr. I tillegg betalte Staten ut ca. 20 mill. kroner til forebyggende tiltak. Resultatet etter dette året imøteses med spenning.

De viktigste skadedyrene for reindrifta er jerv, gaupe og ørn. Ulven kan i tillegg gjøre store skader. I 1997-98 fantes det ca. 195 000 tamrein i Norge. Det samlede tapet var på ca. 71 000 dyr. Det ble søkt om erstatning for tap av 38 808 dyr, men Staten erstattet kun 14 824 dyr til en verdi av 25 mill. kroner. Vi registrerer nå at mange reindriftseiere er i ferd med å gi opp på grunn av rovdyrenes herjinger. De økonomiske problemene er en side av saken. De psykiske problemene for de som blir rammet er en annen. Ansvarlige myndigheter synes å ta dette med skandaløs stor ro.
I tillegg til tap av rein og sau, kommer tap av hunder, hjort, elg, rådyr m.v. Lidelse, sorg og psykiske problemer på grunn av rovdyrenes herjinger snakkes det lite om. Erstatning for tap blir ofte fremhevet og brukt som argument av rovdyrtilhengere, men problemet er for komplisert og sammensatt til at det kan løses ved hjelp av erstatning. Samfunnsøkonomisk er ordningen helt forkastelig. Staten kan kort og godt ikke erstatte seg ut av rovdyrproblemet.

Stortingsvalget i 2001
Til høsten er det igjen Stortingsvalg. De ulike partiene må fram til da ta standpunkt til rovdyrproblematikken. Arbeidet med Stortingsvalgprogrammene framover vil avsløre holdninger partiene har til problemet. De er nødt til å mene noe om det fordi dette angår distriktsnorge, bosetning og levekår for store deler av befolkningen. Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk vil derfor anbefale at de som er for en ny rovdyrpolitikk leser valgprogrammene nøye før de avgir sin stemme ved dette valget.