Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk er en landsdekkende organisasjon med formål å få Stortinget til å endre dagens rovdyrpolitikk. Organisasjonen er partipolitisk nøytral og uavhengig.

Store rovdyrbestander gir høyt konfliktnivå og en uakseptabel situasjon i forhold til lokalsamfunn, enkeltmennesker, dyrevern og utmarksnæringer. Dette er ikke bare en konflikt mellom næring og verneinteresser, det handler om folks livskvalitet i hverdagen.

Folkeaksjonens program bygger på 4 hovedkrav til ny rovdyrpolitikk:

• Forvaltningsmodellen med kjerneområder og sonering må bort.
• Lokal forvaltning.
• Effektivt uttak av skadedyr.
• Nei til fast ulvestamme i Norge.

Dagens rovdyrpolitikk begrunnes ofte med undersøkelser som viser at et flertall av befolkningen i Norge er positive til store rovdyr i norsk fauna. Samtidig viser de samme undersøkelser at et like klart flertall ikke ønsker å ha store rovdyr i sitt nærområde. Det er dette som er norsk rovdyrpolitikks store utfordring.

Folkeaksjonen ønsker å bidra til løsninger. Økt kompetanse hos beslutningstakerne og en åpen og inkluderende demokratisk prosess er nøkkelen til en vellykket rovdyrpolitikk. Vi forventer at Miljøverndepartementet følger opp uttalte ambisjoner om en åpen og god kommunikasjon med alle parter.

 

Mandat

Stortinget har gjennom behandlingen av inst. nr. 110 ( 2000-2001) bedt regjeringen om å legge frem en ny Stortingsmelding om rovviltforvaltningen innen utgangen av 2003. I samme innstilling slår Stortinget fast at den nye meldingen skal bygge på internasjonale konvensjoner og hovedlinjene i rovdyrpolitikken.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk vil peke på at Stortinget står fritt til å vedta nye rammer og bestandsmål for rovdyrpolitikken. Vi mener at ny kunnskap om vesentlige sider ved rovdyrforvaltningen skal ha avgjørende betydning for et nytt vedtak om hovedlinjene. Miljøverndepartementet må i Stortingsmeldingen legge til rette for en grundig gjennomgang av alle sider ved rovdyrpolitikken. Tidligere Stortingsvedtak som bygger på forutsetninger som ikke holder, må ikke få avgjørende betydning for nytt vedtak.

 

Hva er galt med dagens rovdyrpolitikk?

Dagens rovdyrpolitikk bygger på Stortingsmelding nr 27( 1991-92) og Stortingsmelding 35 (1996-97). Vedtak som innebærer ambisiøse målsettinger om forvaltning av store rovdyr i Norge har blitt fattet uten at Stortinget har fått seg forelagt god nok kunnskap og oversikt om de konsekvenser dette fører med seg. Vedtatte mål om økte rovdyrbestander har vist seg lett å oppfylle. Men utilstrekkelig kunnskap og oversikt over så vel biologiske som samfunnsmessige konsekvenser av rovdyrpolitikken har ført til at forvaltningsmyndighetene i dag mangler nødvendig tillit i store deler av befolkningen.

Folkeaksjonen vil peke på viktige mangler og negative virkninger av dagens politikk:

• Rovdyrpolitikken reduserer mange folks livskvalitet. Sosiale, psykososiale og kulturelle virkninger på folk og lokalsamfunn i rovdyrområdene er tidligere oversett av myndighetene.
• Feilslåtte resultater av forebyggende og konfliktdempende tiltak som Stortinget har lagt inn som forutsetninger for vedtakene om forvaltning av rovdyr i Norge.
• En rekke sider ved dagens forvaltning strider mot folks allmenne rettsoppfatning. Det gjelder både samlet ressursbruk og det at store belastninger må bæres av enkeltpersoner og lokalsamfunn i rovdyrområdene.
• Rovdyrpolitikken oppfattes av mange som et overgrep der en urban majoritet misbruker demokratiet til å overkjøre et mindretall som er direkte berørt av politikken.
• Forvaltningens manglende involvering, og overstyring av lokale myndigheter og berørte grupper.
• Manglende åpenhet om rovdyrpolitikken. Viktige prosesser i politikkutviklingen har blitt ført i tilnærmet lukkede fora uten balansert deltagelse. Norges selvpålagte strenge tolkning av Bernkonvensjonens føringer for norsk politikk er et direkte resultat av dette.

 

---

 

Folkeaksjonens nye rovdyrpolitikk

 

Det naturgitte landskapet

Landskapet i Norge består av unike naturverdier. Kyst og fjell-landskap med store variasjoner, viktige hav- og polare områder er elementer som betyr et stort ansvar og utfordrende forvaltningsoppgaver. Kystnær barskog i det nordlige barskogbeltets vestkyst er eksempel på et særegent norsk landskap som vi har et spesielt ansvar for å ta vare på. Videre har vi et rikt biologisk mangfold i et kulturlandskap som dekker mesteparten av landet, som et annet eksempel på helt særegne elementer i en internasjonal sammenheng. Av rovdyrartene er det spesielt fjellrev og jerv, og til dels gaupe som vi har et spesielt ansvar for ut ifra artenes globale utbredelse og totale bestandsnivå. Arter som ulv og bjørn er arter som er mer typisk lenger inne i det nordlige barskogbeltet, der de i dag finnes i rikt antall over enorme områder av i Sverige, Finland og Russland. Bjørn og ulv er da selvfølgelig heller ikke oppført i IUCNs globale rødliste over truede arter.

Norge har en særegen og tradisjonsrik kultur for aktiv bruk og høsting av naturressursene og det biologiske mangfoldet til matproduksjon, bærplukking, jakt og fiske. Vi har også spesielt rike tradisjoner for bruk av naturlandskapet til friluftsliv, lek og rekreasjon, En styrt norsk politikk har gitt spredt bosetting og et aktivt landbruk i hele landet som resultat. Det gjør at Norge har mye dårligere forutsetninger for forvaltning av rovdyr enn alle våre naboland i øst. Belastningen som følger av rovdyrpolitikken kommer på toppen av tunge utviklingstrekk som utgjør en trussel mot bygde-Norges økonomiske og kulturelle utvikling.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at Norge har mange krevende ansvarsoppgaver innen miljøvern og bevaring av det biologiske og kulturelle mangfoldet som er mye viktigere enn vårt bidrag til å opprettholde bestander av bjørn og ulv.

 

Det politiske landskapet

Den norske rovdyrkonflikten berører et grunnleggende demokratisk spørsmål. Flertallet i befolkningen, som ønsker flere rovdyr, bor i stor grad langt unna rovdyrområdene. Folk som må leve med rovdyrene og som føler konsekvensene på kroppen, utgjør et klart mindretall. Dette gjør at en ikke er sikret gode løsninger basert på et simpelt i flertall i Stortinget.

I tillegg til befolkningens ønske om forekomst av rovdyr i Norge, er norsk rovdyrpolitikk basert på internasjonale forpliktelser til å ta vare på truede arter.

Ved behandlingen av den forrige Stortingsmeldingen om rovdyrpolitikken i 1997, tolket Stortinget Norges forpliktelser overfor Bernkonvensjonen slik at vi hadde et selvstendig forpliktende ansvar for å bygge opp levedyktige rovdyrbestander i Norge. Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at dette er en tolkning som bygger på feil kunnskap om Bernkonvensjonens innhold og forutsetninger. Bernkonvensjonen har fokus på sammenhengende bestander av de aktuelle truede arter, samme fokus har IUCN, den internasjonale naturvernunionen, som er ansvarlig for den globale rødlisten. Biologisk og genetisk levedyktighet er i følge de samme retningslinjer kun relevant på bestandsnivå. For både jerv, gaupe, bjørn og ulv har Norge deler av sammenhengende bestander som dekker hele Fennoskandia, som består av Norge, Sverige, Finland samt Kola og Karelen i Nordvest-Russland.

Samtidig er det andre internasjonale konvensjoner som står over Bernkonvensjonen og som forplikter Norge på en slik måte at det kan oppstå målkonflikter. Lokalbefolkningens rett til tradisjonell høsting av naturressursene er nedfelt i FNs biodiversitetskonvensjon ( Rio 1992) som et viktig prinsipp i forvaltningen av det biologiske mangfoldet. Rio-konvensjonen legger i tillegg grunnleggende vekt på lokal deltagelse og demokratisk innflytelse i forvaltning av det biologiske mangfoldet.

Et annet vesentlig forhold er at Norske myndigheter, i motsetning til våre naboland Sverige og Finland, har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter. Dette forplikter Norge som nasjon til å beskytte samisk kultur og betyr i klartekst at en rovdyrpolitikk som truer samisk reindrift vil være i strid med denne FN-konvensjonen.

Alt dette vil ha vesentlig betydning for det handlingsrommet Norske myndigheter har i forhold til hvilke forpliktelser Bernkonvensjonen har for Norges ansvar for bevaring av store rovdyr.

Juridiske utredninger ( Ulfstein 2001) og Oslo Namsretts kjennelse i februar 2001 slår fast at Bernkonvensjonen ikke pålegger Norge et nasjonalt ansvar for å ta vare på levedyktige rovdyrbestander innen Norges grenser. Dette er i strid med det Stortingsflertallet la til grunn for behandlingen av rovdyrpolitikken i 1997. Følgelig er det opp til Stortinget å redusere de bestandsmål som er vedtatt på grunnlag av selvpålagte internasjonale forpliktelser.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at Bernkonvensjonen ikke forplikter Norge til å forvalte nasjonale levedyktige bestander av rovdyrene. Dette må legges til grunn i arbeidet med Stortingsmeldingen.

 

Folkeaksjonens hovedkrav til ny politikk

· Forvaltningsmodellen med kjerneområder og sonering må bort.
Kjerneområder og soner for rovdyr er en kunstig geografisk inndeling som gir en urimelig belastning for enkeltpersoner og lokalsamfunn i områdene. Rovdyrbestandenes levedyktighet må vurderes over større områder også gjennom samarbeid med naboland. Bestandene må balanseres mot en aktiv bruk av utmarksressursene.

· Lokal forvaltning.
Rovdyrforvaltningen må underlegges lokal folkevalgt styring og kontroll. Dette er en grunnleggende forutsetning for en vellykket rovdyrpolitikk. Forvaltningen må skje i samsvar med lovverk og internasjonale avtaler som forplikter Norge til å ta hensyn til lokalbefolkningens og urbefolkningens

· Effektivt uttak av skadedyr.
Uttak av rovdyr som gjør skade, viser unormal adferd, eller skaper truende situasjoner må skje raskt og effektivt. Lovverk og forvaltning må tilpasses allmenne verdioppfatninger om dyrevern, ressursforvaltning og respekt for enkeltmennesket. Nødvergeretten må kunne brukes for å forhindre skade.

· Nei til fast ulvestamme i Norge.
Ulven i Skandinavia tilhører den russiske ulvestammen og er ingen truet art. En ulvestamme gir store negative konsekvenser for allsidig bruk av utmarksressursene og i neste omgang bosetting, rekreasjon og næringsliv. Folk føler frykt for ulven der den etablerer seg. Ulven kan i spesielle situasjoner være direkte farlig for mennesker.

 

---

 

Forvaltning av rovdyrene

 

Fra en-arts til helhetlig forvaltning.

Forvaltningen av de store rovdyrene må i langt større grad alminneliggjøres på linje med forvaltningen av alle andre arter. Rovdyrene som symbol for et høyverdig biologisk mangfold tar søkelyset vekk fra en rekke viktige forhold. Det kan være rødlistearter i kulturlandskapet, der vi har flere arter som Norge har et helt spesielt ansvar for. Flere slike arter kan bli direkte truet av økte rovdyrbestander.

Dette har også en økonomisk side. Dagens feilslåtte rovdyrpolitikk krever store ressurser til forskning, forvaltning, skadeerstatninger og informasjonstiltak. Dette vil gå på bekostning av andre viktige tiltak i forvaltningen av det biologiske mangfoldet. Norge har etter vår mening et særlig ansvar for forvaltning av bl.a villrein, fjellrev og jerv. Forvaltning av bjørn og ulv er langt mer kostnadskrevende enn noen andre enkeltarter, og tar dermed både fokus og ressurser vekk fra andre viktige forsknings- og forvaltningsoppgaver.

De store rovdyrene i Norge har et stort biologisk vekstpotensiale. Å øke antallet i seg selv er ikke vanskelig. Dette, sammen med det store antallet rovdyr som finnes i Sverige, tilsier at Norge kan bruke den tid som er nødvendig for å bygge opp rovdyrstammer på en måte som innebærer et minimum av konflikter.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk finner det svært urimelig at artene bjørn og ulv, som Norge ikke har strenge forpliktelser for å ta vare på, skal forvaltes på en måte som krever uforholdsmessige store ressurser og samtidig gir store negative sosiale og økonomiske konsekvenser for enkeltpersoner og svært mange lokalsamfunn i store deler av landet.

 

Lokal konsekvensbasert forvaltning.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at rovdyrpolitikken må bygge på realistiske målsettinger for det antall rovdyr vi kan ha i Norge, sett i forhold til akseptable samfunnsmessige konsekvenser. Vi kan utnytte det handlingsrommet som vi har på grunn av betydelig innvandring av rovdyr fra Sverige og bruke den tid som er nødvendig for å lykkes. En slik modell har vi kalt "Lokal konsekvensbasert forvaltning"

Dette innebærer:

• Antallet rovdyr i Norge balanseres i forhold til akseptert skadenivå og konfliktnivå.
• Lokale og regionale myndigheter får utvidet ansvar og myndighet til å forvalte rovdyrene innenfor nasjonale bestandsmål. Det utarbeides driftsplaner for rovdyrene med vekt på tilgangen på byttedyr, på linje med driftsplaner for annet vilt.
• Rovdyrene forvaltes i forhold til de samlede Fennoskandiske bestandenes levedyktighet.
• Bestandsregulering skjer ved regulær jakt, utover det antall individer av skadegjørere og individer med unormal atferd som felles ellers i sesongen
• Rovdyr som oppfattes som direkte truende, viser unormal atferd eller som gjør stor økonomisk skade felles konsekvent.

 

Gaupe

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at dagens modell for forvaltning av gaupa er god og kan overføres til forvaltning av de andre store rovdyrene. Forutsatt bedre og mer effektive metoder for bestandsregistrering, vil denne modellen med utstrakt regional myndighet og lokal deltagelse i alle deler av forvaltningen være en kostnadseffektiv og ansvarsbyggende metode.

Erfaringene fra de siste års gaupeforvaltning viser at det er mulig å forvalte rovdyr i Norge ved hjelp av utstrakt delegering av myndighet og involvering av lokale interessegrupper. Reindriften bør få utvidede rettigheter i forvaltningen i sine områder.

 

Jerv

Norge operer i dag med to atskilte jervebestander, en i Midt-Norge og nordover og en i Sør-Norge. Målet er at begge disse bestandene hver for seg skal være levedyktige. Dette er et resultat av den unødvendige strenge tolkningen av Bernkonvensjonen Stortinget la til grunn i 1997. Jerven i Nord-Norge har sammenhengende kontakt med jerv på svensk side av grensen. Den sørnorske jerven har kontakt både med jerven i Nord-Norge og østover inn i Sverige. Kart over dokumenterte jerveskader på sau og tamrein i 2002 viser jerv jevnt utover i hele landets bredde i området mellom de Sør-Norske og Nord-Norske jerveområdene, samt østover mot Sverige. Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at all jerv i Fennoskandia utgjør en bestand, og at levedyktighet kun er interessant på dette nivået.

Med tilrettelegging av fortsatt kontakt og utveksling av individer mellom delbestanden i Sør-Norge og resten av bestanden vil det være forsvarlig med en klar reduksjon av antall jerv både i Sør-Norge og i Nord-Norge. Reindriften bør få utvidede rettigheter i forvaltning av jerv i sine områder.

 

Bjørn

Forvaltningen av bjørn i kjerneområder har vist at denne modellen ikke oppfyller Stortingets todelte mål om forvaltning av store rovdyr uten at det går utover mulighetene for et aktivt landbruk basert på beiting i utmark. Utviklingen i Lierne i Nord-Trøndelag er et eksempel på at modellen ikke er forenlig verken med beitebruk eller et normalt liv i lokalmiljøet. Dagens målsetting for bestanden er på kort sikt direkte knyttet opp mot et bestemt antall ynglende binner. Konsekvensen er meget lite fleksibel forvaltning, der det enkelte rovdyrindivid blir så verdifullt at ting kommer helt ut av proporsjoner. Dette er eksempel på en forvaltningsmodell som er ekstremt ressurskrevende og ekstremt konfliktskapende. Løsningen er like selvfølgelig som den er enkel. Hyppig innvandring av bjørn fra Sverige gir Norge et stort handlingsrom til å bruke den tid som trengs for å få ynglende binner til å etablere seg der de skaper minimale konflikter. Samtidig vil effektiv felling av slagbjørner og konsekvent felling av bjørner med unormal adferd i tillegg til ordinær jakt føre til at en unngår å avle videre på dyr med uønsket adferd.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at forvaltning av bjørn skal skje ved at en unngår konsentrasjoner som er til vesentlig ulempe for beitenæring og lokalsamfunn.

 

Ulv

Norske myndigheter har i sin tid forpliktet seg til, sammen med Sverige, å bidra til bevaringen av en særegen sør-skandinavisk ulvestamme på til sammen 100 individer. Nyere resultater fra genetiske undersøkelser har vist at den ulven vi har i Sør-Skandinavia i dag ikke er etterkommere av den gamle bestanden, men derimot stammer direkte fra russisk ulv. Denne bestanden er så tallrik at den delvis utgjør et stort forvaltningsproblem i deler av Russland. Globalt er heller ikke ulven en truet art, men er derimot et av de landpattedyrene med størst utbredelse i hele verden.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at Norge ikke har forpliktelser til å bevare russisk ulv i Skandinavia.

Sverige, på sin side, har senere brutt avtalen med Norge med å vedta et nytt nasjonalt delmål på 200 ulver av den russiske bestanden. Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk ser ingen grunn til at Norge skal ha forpliktelser til å ta del i svensk innenrikspolitikk.

En fast ulvestamme i Norge vil ha store negative konsekvenser for lokalbefolkningens livskvalitet og tradisjonell naturbruk i områdene der den etablerer seg. Miljømessig vil en liten ulvestamme i beste fall ha kun symbolsk verdi som på ingen måte vil stå i forhold til de enorme kostnader en slik forvaltning vil føre med seg.

Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener at Norge har handlingsrom til å si nei til fast ulvestamme. Et slikt vedtak vil spare mange lokalsamfunn og enkeltpersoner for store belastninger og vil samtidig frigjøre betydelige økonomiske og faglige ressurser til bruk i viktigere miljøvernoppgaver i Norge.

En stor svensk ulvebestand vil imidlertid bety at vi til enhver tid må regne med å ha et visst antall ulver innenfor Norges grenser. Disse ulvene må forvaltes ved hjelp av alminnelig jakt, i tillegg til fellinger av skadedyr og individer med unormal adferd.

 

Med hilsen Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk

Ola Stensgård /s/, leder
Åsmund Ystad,/s/ sekretær