Trysil, 21 mai 1997
Bjørn Skåret
Vern av truede arter av planter og dyr og deres leveområder er en av våre aller viktigste oppgaver i en tid da tusenvis av arter årlig blir utryddet fra jorden for alltid på grunn av menneskers grådighet og ufornuft. Det er i denne sammenheng Bernkonvensjonen først og fremst skulle ha sin plass - som ett av flere redskaper til forsvar for den levende natur og vårt eget livsmiljø.
Vi vet at det ikke er dette som er situasjonen i vårt land. Hos oss blir Bernkonvensjonen stort sett bare nevnt i forbindelse med de store rovdyra. Det er symptomatisk at Miljøverndepartementet nå igjen har skjøvet den sterkt i forgrunnen i forbindelse med den nye rovviltmeldinga. Fra snevert naturvernhold er konvensjonen med hell blitt benyttet som selve trumfesset i enhver debatt om norsk rovviltforvaltning, mens den for forsvarere av tradisjonell utmarksvirksomhet nærmest har framstått som et hinder for fornuftige løsninger.
Det er særlig artiklene 4, 6 og 9 som har blitt trukket fram, ikke minst i forbindelse med den plan for felles nordisk forvaltning av de store rovdyra, som nordiske bondeorganisasjoner i sin tid stilte seg bak. Denne planen legger ikke til grunn at hvert land har ansvar for å bygge opp levedyktige stammer av alle de store rovdyra innenfor egne nasjonale grenser og er derfor av talsmenn for flere naturvernorganisasjoner blitt omtalt som "den nordiske utrydningsplanen".
Selve innholdet i Bernkommisjonen er etter hvert blitt ganske godt kjent. Det er imidlertid en del andre meget vesentlige spørsmål som har blitt stående ubesvart. Det er spørsmål som går på hvorfor dette dokumentet fikk nettopp den utforming det fikk, og hvordan det var mulig å lose det gjennom alle instanser fram til endelig vedtak i Stortinget - enstemmig og uten reservasjoner.
Det er dette som er tema for denne studien.
Europarådets ministerkomité satte i juni 1976 ned en egen komité med det oppdrag å utarbeide en konvensjon om vern av ville europeiske planter og dyr og deres leveområder, med særlig vekt på vern av trekkende og truede arter. Det opprinnelige initiativet var kommet fra Norge, med Gro Harlem Brundtland som miljøvernminister.
Norske representanter i ad hoc-komitéen var ekspedisjonssjefene Erik Lykke og Gunnar Germeten og naturverninspektør Magnar Norderhaug fra Miljøverndepartementet og viltforskningsleder Svein Myrberget fra Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. Norderhaug deltok ikke direkte i forhandlingene i komitéen, men var den som saken sorterte under i departementet. Han skrev også det første tekstutkastet fra norsk side.
I hvilken utstrekning dette utkastet går igjen i det endelige dokumentet, er ett av de spørsmål som denne studien gjerne skulle ha gitt svar på. Videre skulle det ha vært av stor interesse å få klarlagt hvilke andre initiativ som ble tatt fra norsk side underveis og i hvilken grad disse fikk gjennomslag i den endelige konvensjonsteksten. Dessverre har det ikke vært mulig å skaffe seg grunnlag for å si noe om dette. Det har sammenheng med at Miljødepartementet ennå ikke har tatt stilling til hvilke dokumenter i saken som er offentlige og hvilke som er unntatt fra offentlighet. I mellomtiden praktiserer de så den regel at man ikke gir tilgang til noe.
Ett interessant spørsmål i denne forbindelse er på hvilket tidspunkt naturvernorganisasjonene ble orientert om det arbeid som var satt i gang og i hvilken grad de fikk anledning til å påvirke innholdet. Det faktum at en representant for Norsk Naturvernforbund var medlem av den norske delegasjon ved undertegnelsen i 1979, kunne tyde på at de også hadde hatt noe å bidra med underveis. Dette blir imidlertid avvist både av vedkommende representant og av et norsk medlem av komitéen.
En vel så interessant organisasjon er Verdens Naturfond (WWF), både ved det spesielle samarbeidet den har med nasjonale miljøorganisasjoner og ved de meget betydelige økonomiske ressurser den rår over. Det følgende eksempel vil i det minste si noe om hvilke forventninger som arbeidet med den framtidige Bernkonvensjonen skapte blant nordiske rovdyrtilhengere på slutten av syttitallet.
Først på 70-tallet satte det svenske naturvernforbundet, med støtte fra Verdens naturfond (WWF) i gang et prosjekt som innebar at en skulle utplante nye ville ulvestammer i Sverige, basert på den bestand av ulv som befant seg i svenske dyreparker.
Av en rapport om prosjektet fra juni 1976 framgår det at
".. en naturlig tilväxt av varg i Sverige är inte tänkbar (...) För att återfå en livskraftig svensk vargstam återstår ändast återinplantering av varg."
Det som gjenstår før planen kan settes ut i livet, er en beslutning om i hvilket område ulven skal plasseres og et mellomstadium med utplassering av ulv i innhegning i det aktuelle område for å oppnå en gradvis tilvenning til vill tilstand. Som aktuelle områder for utplassering nevnes nordre Svealand og det sørlige Norrland, hvor befolkningstettheten er liten og husdyrholdet i store deler "av ringa omfattning".
Innenfor dette området kan det vises til tette elgstammer i nordre Västmanland, søndre Dalarna og Värmland. "Någonstans i dessa delar av Sverige torde det ur de fleste synvinklarna vara lämpligast att hysa en vargstam."
På denne bakgrunn konkluderer prosjektlederne med at prosjektet bør fortsette. Og så er det tilsynelatende det stikk motsatte som skjer: Hele denne ambisiøse planen, som det allerede er investert så mye i av både arbeid, penger og prestisje, synes i løpet av relativt kort tid å bli lagt på is. Grunnene kunne vel være flere, men fra vårt synspunkt er det spesielt interessant å registrere én av de begrunnelser som fra norsk naturvernhold har vært ført i marken for å forklare at "Projekt Varg" er dødt og ute av verden: Det blir vist til det arbeid som nå var satt i gang i regi av Europarådet med henblikk på en egen konvensjon, et arbeid som hadde gjort "Projekt Varg" overflødig.
Det skulle i så fall tyde på at det på slutten av syttitallet må ha eksistert temmelig håndfaste garantier om hva dette arbeidet ville føre fram til.
Hva som konkret lå til grunn for disse vurderingene, er ikke mulig å fastslå før en får tilgang til de arbeidsdokumenter som ad hoc-komitéen arbeidet med til enhver tid. Men det vil være av stor interesse å etterspore forarbeidene til artikkel 11,pkt.2a hvor det heter: "Fremme gjeninnføringen av opprinnelige arter av vill flora og fauna der dette kan bidra til bevaring av en truet art.."
Det er trolig grunnlag for å hevde at arbeidet med den nye konvensjonen i betydelig grad bidro til at de nordiske naturvernorganisasjonene fikk inn nye arbeidsformer med sikte på å få sine synspunkter ført mer direkte inn i de møterom hvor avgjørelser ble tatt. Det hadde ikke minst den fordel at man kunne fremme sine interesser i det stille, uten å øde sine krefter i kamp med ulike næringsinteresser i de offentlige rom. Det ble tiden for det stille diplomati, basert på et nettverk av nyutdannede, ambisiøse biologer som etter hvert rykket inn i nye stillinger i et raskt voksende departement - og et direktorat som i den nye tids ånd ble frigjort fra tyngende utmarksinteresser i Landbruksdepartementet og underlagt "miljøet".
Konvensjonsteksten forelå ferdig fra komitéens hånd og ble overlevert sekretariatet til Europarådets ministerkomité den 19.desember 1978. Ministerkomitéen skulle møtes i juni 1979 for å gi sin endelige godkjenning.
På dette tidspunkt var arbeidet lite kjent utenfor departementet, direktoratet og naturvernorganisasjonene.Et internt notat i Norges Bondelag, datert 27.11.1978, viser at man der vet om at det foregår et arbeid, men er lite kjent med substansen. Derfor tas det til orde for at man må sørge for å få slike saker til behandling og uttalelse .
Og den 11.01.1979 går det et formelt brev fra Norges Bondelag til Miljøverndepartementet med anmodning om å få den nye konvensjonen til uttalelse når den tid kommer.
Den 3.mai 1979 sendte så Miljøverndepartementet ut et høringsnotat vedrørende to konvensjonstekster, nemlig en i FN-regi om vern av trekkende arter (Bonn-konvensjonen) og den i regi av Europarådet, som på dette tidspunkt ble omtalt som "Wildlife-konvensjonen". Videre ønsket en uttalelser til en rapport fra Nordisk Ministerråd om truede plante- og dyrearter. Høringslista inneholdt 15 navn og omfattet næringsorganisasjoner, naturorganisasjoner, vitenskapelige institusjoner, to departementer og Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk.
I følge notatet skulle Bonn-konvensjonen sluttdrøftes i juni, slik at uttalelser til den måtte være inne senest 1.juni. Når det gjaldt uttalelser til "Wildlife-konvensjonen" og den nordiske rapporten, var fristen for uttalelser satt til 1.august.
Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund avga en felles uttalelse om "wildlife-konvensjonen" hvor de innledet med å si at de "..stiller seg positivt til at det legges opp til et internasjonalt samarbeid vedrørende vern av truede plante- og dyrearter. Samtidig vil vi gi uttrykk for at vi er noe engstelige for at Norge gjennom internasjonale konvensjoner skal binde seg til et forvaltningsopplegg som ikke er passende for vårt land fordi slike avtaler lett blir for stivbente og lite fleksible, og fordi vårt lands naturforhold er så forskjellig fra de øvrige europeiske land.." Det heter videre i denne uttalelsen: "Når det gjelder listen over dyrearter som landene forplikter seg til å totalfrede, Appendix II, så vil vi sterkt beklage det innhold denne listen har fått.."
Og konklusjonen er som følger:
"Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund kan gå inn for undertegning av denne konvensjonen under den helt klare forut-setning at Norge følger Danmarks eksempel og helt reserverer seg for Appendix II.."
Uttalelsene fra de berørte landbruksorganisasjoner fikk ingen virkning på utformingen av Bern-konvensjonen av den enkle grunn at denne ble forelagt Europarådets ministerkomité allerede den 18.juni og vedtatt der. Landbruksdepartementet viser i sin uttalelse, datert 28.aug. 1979, til MD's brev av 4.mai, ikke 3.mai som MD's brev til Bondelaget er datert. Om dette bare er en feilskriving, eller om det dreier seg om ulike sendinger, er det foreløpig ikke mulig å si noe om. LD's uttalelse kommer i hvert fall tidsnok til å bli referert i forbindelse med den kongelige resolusjon av 14.september 1979. Ved undertegnelsen i Bern den 19.september 1979 tok Norge forbehold om at det i forbindelse med ratifikasjonen kunne bli nødvendig å ta reservasjon vedrørende fredningsbestemmelsene for visse arter som var omfattet av konvensjonen. Det hadde sammenheng med Svalbardtraktatens bestemmelser om fangst av polarrev og isbjørn, men også med uttalelsen fra LD, hvor det bl.a. heter: "Ut fra småfeinteresser synes det å være meget uheldig å iverksette fredning av jerv. LD forutsetter at en ved eventuell norsk tilslutning til Wildlife-konvensjonen fortsatt får anledning til å holde jervebestanden nede på et forsvarlig nivå, og at det gis adgang til å hindre at det etableres jervebestand i viktige småfeområder, der jerv for tiden ikke er etablert."
Hvorvidt LD har vært informert om at det på dette tidspunkt fantes en ny bestand av ulv i grenseområdene mellom Hedmark og Värmland er foreløpig usikkert. Det har i hvert fall ikke nedfelt seg i uttalelsen. For øvrig synes det ikke som LD har hatt noe behov for å innhente synspunkter fra sin "ytre etat", verken på fylkes- eller kommunenivå. Ellers ber LD om å bli trukket inn i det videre arbeid med ratifiseringen.
I Miljøverndepartementet har man ikke vært glad for det forbehold som Norge tok ved undertegnelsen og har bevisst arbeidet for å få spørsmålet om reservasjoner ryddet vekk. Enkelt har det imidlertid ikke vært. Det går tydelig fram av det faktum at det gikk hele 6 1/2 år fra undertegnelsen i Bern fram til Stortingets ratifikasjon. Et innlegg fra statsråd Surlien i stortingsdebatten kaster et forklarelsens skjær over det hele. Hun uttalte bl.a: "Jeg er enig med representanten Kirsti Kolle Grøndahl i at det har tatt noe lang tid før konvensjonen kunne ratifiseres. Men grunnen til dette er at vi - i motsetning til en rekke andre land - har arbeidet bevisst for å unngå reservasjoner."
Hvordan kunne det så ha seg at Miljøverndepartementet lyktes så godt som tilfelle var i sitt forsett nettopp i disse årene da rovdyrangrepene i hvert fall ikke ble mindre, samtidig som den nye ulvebestanden på Finnskogen så ut til å konsolidere stillingen? En meget viktig forutsetning har utvilsomt vært at Landbruksdepartementet ikke har hatt vesentlige innvendinger.
Veien fram til ratifikasjon skulle likevel vise seg å bli lang. I mellomtiden, i 1981 fikk Norge en ny viltlov som innførte det såkalte "speilvendingsprinsipp": Mens alt vilt tidligere var jaktbart dersom ikke noe annet var sagt, ble alt vilt nå i utgangspunktet totalfredet. All lovlig jakt skulle være avhengig av vedtatt jakttid for arten. D
en 25.mars 1983 fikk LD oversendt et forslag til norsk ratifikasjon av Bernkonvensjonen. Daværende byråsjef Peter Johan Schei, skrev som følger: "De merknader LD hadde, jfr. brev av 28.august 1979, ansees ivaretatt gjennom den utforming som konvensjonen har fått og det fremlegg til ratifikasjon som følger vedlagt."
Det skulle bety at Norge hadde sikret seg retten til å hindre videre utbredelse av de norske jerveforekomstene. Hvor aktuell denne problemstillingen har vært for norske viltmyndigheter i ettertid, er imidlertid et annet spørsmål. For øvrig var LD's svar forbilledlig klart og konsist: "Landbruksdepartementet har ingen merknader til de to ratifikasjonsframleggene."
Antagelig har landbruksministeren vært ukjent med at Finland på dette tidspunkt var i ferd med å reservere seg mot fredning av bjørn, ulv og hønsehauk, slik at en har latt muligheten til å argumentere for "harmonisering" gå seg forbi, noe som ellers vel burde ha framstått som aktuelt. I hvert fall avga den da avgåtte statsråd foran stortingsvalget to år senere en skriftlig erklæring om at han i den kommende stortingsperiode ville være med og motarbeide at det skulle etableres en ulvestamme på Finnskogen. Lignende løfter ble gitt av to andre representanter og to vararepesentanter fra samme fylke, Hedmark.
Ratifikasjonsproposisjonen ble gitt sin endelige utforming i Utenriksdepartementet. Tilrådingen av 25.okt. 1985 ble godkjent i statsråd samme dag og oversendt Stortinget som St.prp. nr 12. Innstillingen fra utenriks- og konstitusjonskomiteen bærer navnet Innst.S.nr.92. og er undertegnet av komitéens leder, Jan Petersen, sakens ordfører, Harald U.Lied og sekretæren, Harald Synnes. Det framgår at 13 land samt EF har ratifisert avtalen, men ikke om det forekommer reservasjoner. Videre vises det til at alle dyrearter som i følge konvensjonen er omfattet av spesielle vernebestemmelser, allerede er total-fredet i medhold av Viltloven av 1981. Et interessant punkt er påpekningen av at det i forbindelse med ratifikasjonen vil bli avgitt en erklæring om at eksisterende internasjonale avtaler går foran konvensjonen. I komitéens merknader heter det bl.a:
Komitéen peker på at det ved undertegningen ble tatt forbehold fra norsk side i forbindelse med ratifiseringen med tanke på spesielle norske forhold., og at Konvensjonen gir rom for tilpassingen til særlige forhold i det det enkelte land. For Norges del er bruken av utmarksbeite mer vanlig enn i de fleste andre europeiske land. K o m i t é e n vil peke på at dette berører fredning og leveområder for blant annet større rovdyr som ulv, jerv og bjørn. Leveområdene for disse artene strekker seg delvis over grensen til Sverige og Finland. Dette gjelder i særlig grad for ulv, men også i noen grad for jerv og bjørn. Etter k o m i t é e n s mening nødvendiggjør dette et samarbeide mellom disse nordiske land om viltforvaltningen. Konvensjonens artikkel 9 oppfatter komitéen slik at norske myndigheter kan følge utviklingen av de ulike rovdyrstammene og vurdere det nivå og den vitalitet som er nødvendig og ønskelig for at stammene skal kunne overleve. Videre viser komitéen til forskrifter av 24.02.1983, der formålet er å "holde skadene på bufe og tamrein på et rimelig nivå og samtidig sikre levedyktige bestand(er) av bjørn, jerv og ulv i Norge."
Saken kom opp i Stortinget den 13.februar 1986. Det foregikk i all stillhet. En gjennomlesing av Aftenposten, Arbeiderbladet, Nationen og Verdens Gang for dagene 12. - 14.februar viser at saken over hodet ikke er nevnt der. En våken sekretær i en av landbruksorganisasjonene hadde imidlertid fått et nyss om hva som var i ferd med å skje og varslet noen av sine lokallag. Disse satte i gang en ringerunde til sine stortingsrepresentanter for å få dem på banen. Det var spilt møye. En av dem, senere statsråd og fylkesmann, kunne berolige med at det som Stortinget skulle behandle den påfølgende dag, var et forslag til fredning av ville planter. Under stortingsdebatten var få til stede, og færre deltok. Fra rovdyrfylket Hedmark, hvor alle de fire rovdyrartene hadde sine bestander, hadde ingen ordet. Vedtaket var enstemmig.
Flere av de daværende representanter kunne etterpå forsvare sin stemmegivning med at Norge ikke kunne stille seg utenfor en internasjonal avtale. Og for øvrig var vedtaket egentlig ikke så viktig. Norsk rovdyrpolitikk kunne fortsette nærmest som før. At en reservasjonsløs tilslutning til konvensjonen skulle bety noen trussel mot lokal næringsutøvelse, ble uten videre avvist. Da var det mer hold i gledesytringene fra rovdyrtilhengerne, som nå endelig kunne slippes løs:
"Bernkonvensjonens fredningsbestemmelser er bindende for Norge fordi vi ikke har tatt reservasjoner," skrev lederen av WWF Norge og lederen av Foreningen Våre Rovdyr i en felles kronikk om saken.
Nei, vi gjorde ikke det. Vi ble lurt.
Som nevnt i forbindelse med komitéinnstillingen til Stortinget vedrørende ratifikasjonen, ble det her påpekt at flere av de aktuelle rovdyrbestandene i Norge hadde leveområder som strekte seg over grensen til Sverige og Finland, og at dette gjorde det nødvendig med et samarbeid mellom de nordiske land om viltforvaltningen. Denne hansken ble tatt opp av Norges Bondelag, som henvendte seg til sine søsterorganisasjoner i Sverige og Finland om saken. På et møte i presidiet i NBC den 28.april 1987 ble det så gjort vedtak om sette i gang arbeidet med en felles utredning. Utredningsarbeidet ble lagt til utmarksavdelingen i Norges Bondelag som ble ledet av Bjørnulf Kristiansen, og med Morten Muus Falk som ansatt viltbiolog. De engasjerte så rovdyrforskeren Ivar Mysterud ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, til prosjektet. Mandatet for arbeidet var å utarbeide en alternativ forvaltningsplan innenfor rammen av Bernkonvensjonen og nasjonale lovbestemmelser. Det ble stilt et budsjett til disposisjon for dette formålet, som også tillot at prosjektledelsen foretok studiereiser til flere land, bl.a. USA, for å skaffe seg informasjon om hvlike erfaringer man der hadde med forvaltning av små rovdyrbestander, spesielt av ulv og bjørn. En lang rekke av verdens ledende rovdyrforskere ble kontaktet og bidro i plandiskusjonene. På dette grunnlag ble så den endelige skissen til en felles nordisk forvaltningsplan for bjørn, jerv og ulv utarbeidet.
Utgangspunktet for planen var erkjennelsen av at ingen av de tre aktuelle landene hadde (demografisk og/eller genetisk) levedyktige bestander av alle de store rovdyrene, men at hvert land likevel hadde levedyktige stammer av minst en art. Planen la derfor til grunn at hvert land skulle ha hovedansvar for hver sin "primærbestand": Norge for jerv, Sverige for bjørn og Finland for ulv. Det ble understreket at en felles forvaltningsplan ikke skulle frata det enkelte land sitt ansvar for å ivareta alle arter som naturlig hørte hjemme i landets fauna. Men det lå også innebygd i planen at det ikke skulle påligge de enkelte land å bygge opp genetisk levedyktige stammer av de artene de ikke hadde hovedansvaret for, uten at dette ble uttrykkelig sagt.
Denne siste, uuttalte forutsetningen var et grep direkte inn i det strategiske opplegget som de mest ytterliggående av rovdyrtilhengerne hadde lagt,- og hvor begrepet "levedyktighet" stod sentralt. Dette - i tillegg til behovet for å diskreditere en forsker som åpent ga uttrykk for at rovviltforvaltningen måtte innordnes i et helhetsbilde hvor en tradisjonell småfenæring, basert på utmarksbeite hadde sin selvfølgelige plass - er med og forklarer den voldsomme hetsen og språkbruken som fulgte etterat planen var presentert.
Vi har med andre ord kommet fram til det punkt hvor det er på sin plass å presentere fugleelskerne i norsk og nordisk rovdyrdebatt.
I midten av februar 1989 fikk sekretæren i Europarådets miljøvernavdeling, Jean-Pierre Ribaut, et brev inn på sitt skrivebord som vel må ha fått ham til å lette litt på øyebrynet. Innholdet var ikke sensasjonelt. Det ga bare uttrykk for bekymring på Bernkonvensjonens vegne på grunn av et forslag fra sentralforbundet av nordiske bondeorganisasjoner (NBC) til Nordisk Råd om å etablere Fenno-Skandinavia som et eget forvaltningsområde for store rovdyr, "..slik at ansvaret for forvaltningen av de tre artene blir fordelt mellom Norge, Sverige og Finland." Nå ville avsenderen at herr Ribaut skulle ta affære for å hindre at Nordisk Råd skulle foreta seg noe i strid med Bernkonvensjonens prinsipper. Det som imidlertid kunne få noen og hver til å stusse, var avsenderen. Den som slik bekymret seg for framtiden til bjørn, ulv og jerv i Norge, Sverige og Finland, at en fant det på sin plass med et memorandum til Europarådet, var nemlig Dansk Ornitologisk Forening.
Omtrent samtidig fant det sted en pressekonferanse i Oslo.
Den ble
"..arrangert av 50 nordiske natur- og miljøorganisasjoner med et samlet medlemstall på over 1,5 millioner medlemmer"
ifølge initiativtakeren som ledet det hele.
Formålet med pressekonferansen var å henlede medienes oppmerksomhet på det anslag mot Bernkonvensjonen og forekomstene av store rovdyr i Norden som bondeorganisasjonenes forvaltningsplan representerte. Planen ble omtalt som "Den nordiske utrydningsplan for store rovdyr", og det var særlig ulv som var i fokus.
Det er ikke nå plass til å gå inn på det bilde som her ble tegnet av den foreliggende forvaltningsplan og den måten de tilstedeværende rovdyrmedarbeidere fra ulike medier valgte å presentere det hele på. Det kan være emne for et studium for seg. Men det har avgjort interesse å registrere at Det kgl. norske miljøverndepartement på et møte med sekretæren for Europarådets miljøvernavdeling om den nasjonale oppfølgingen av Bernkonvensjonen åtte år senere, tillot presentasjon av en historikk, basert på mediaoppslagene fra 1989 som dokumentasjon og kildehenvisning - vel å merke med samme feltbiolog i hovedrollen.
Til Nordisk Råds sesjon i vårhalvåret 1990 forelå et forslag om støtte til den nordiske forvaltningsmodellen. I saksforelegget for det juridisk utvalg heter det bl.a:
"Medlemsforslaget har vakt spesielt stor interesse i Norge, hvorfra det også har kommet uttalelser fra flere organisasjoner som ikke er bedt om å uttale seg."
Norsk Entomologisk Forening var blant dem som uttalte seg om rovdyrplanen. Denne organisasjon viste til at vi her har for oss en prinsippsak som berører vernearbeidet for alle truede arter av planter og dyr i Norden, men ga spesielt uttrykk for sin bekymring for framtida til insekter og virvelløse dyr.
Også Dansk Ornitologisk Forening gjentok sin protest. Denne organisasjon viste til sin skrivelse av 8.februar, hvor de i samarbeid med Danmarks Naturfredningsforening og Greenpeace Danmark hadde tatt avstand fra NBC's forvaltningsplan, da den var i strid med Bernkonvensjonen. De danske fuglevenner glemte imidlertid å nevne at de også hadde sendt en annen skrivelse på den nevnte dato, nemlig det brevet til Europarådet som vi har omtalt tidligere. Og de blide dansker, som godt ku' li' både ulv og bjørn, såvel i Dyrehaven som i de norske skove, de glemte aldeles å fortelle at de hadde fått svar på sin skrivelse. Den 6.mars 1989 skrev nemlig Jean-Pierre Ribaut slik i sitt svar til Dansk Ornitologisk Forening:
"Hva som er viktig ut fra vårt synspunkt, er at dette prosjektet dreier seg om en tilnærmelse til felles forvaltning i de tre land, noe som ikke impliserer at det rettslige og politiske ansvar blir plutselig spredt eller delt. Det forblir hos de enkelte land, som kontraherende parter. Når det er sagt, og ettersom prosjektet fra et biologisk synspunkt synes oss interessant, har vi ingen innvendinger mot at det blir videreutviklet."
Norsk Zoologisk Forening, som etter et kuppartet årsmøte hadde fått helt nytt styre med ornitologen Roar Solheim som leder, hevdet at forvaltningsplanen hadde store faglige svakheter. Det gjaldt de foreliggende beregninger av hva som er "levedyktig bestand" av ulv i relasjon til begrepet "genetisk levedyktighet". Finnskog-ulvene hadde ikke noe innavlsproblem, erklærte herr Solheim, for det fantes "metoder" ( På dette punkt fikk han senere tilslutning av forskerne Ree og Wabakken, uten at de ønsket å svare på spørsmål om hvilke metoder).
Stilt overfor denne massive ekspertise, fant Nordisk Råds juridiske utvalg å kunne fremme følgende innstilling: "På bakgrunn av den sterke kritikken som er kommet fra natur- og miljøorganisasjonene, både på formelt og saklig grunnlag, finner ikke utvalget å kunne tilstyrke forslaget."
Etter at Nordisk Råd hadde tiltrådt innstillingen fra sitt juridiske utvalg, ble seieren markert på forskjellig vis blant miljøvennene. Noen skrev avvekslende hyllest- og avskyartikler i avisene. Hyllest til seg selv og avsky mot særlig den forskeren som de holdt for hovedansvarlig for "komplottet" mot rovdyrene. En tidligere leder av Norges Naturvernforbund og offi-sielt oppnevnt representant for Norge ved undertegningen av Bernkonvensjonen uttrykte seg slik, sitert etter Hamar Arbeiderblad: "La oss gjøre det helt klart: Ethvert initiativ, ethvert forslag, ethvert forskningsresultat, enhver plan hvor disse personene er involvert, vil heretter bli avvist av naturvernorganisasjonene."
Rovdyrpolitikken i Norge på 90-tallet kan bare forstås når en ser den i sammenheng med utviklingen internasjonalt. Brundtlandkommisjonens rapport "Vår felles framtid" ga støtet til Riokonferansen og med den Biodiversitetskonvensjonen. Samtidig fikk vi en voldsom kampanje fra internasjonale organisasjoner,bl.a. Greenpeace, mot norsk hval- og selfangst.
Den kampen var regjeringen nødt til å ta for å forsvare prinsippet om bærekraftig høsting av fornybare ressurser og for å bevare sin troverdighet i kyst-Norge,- selv om det holdt hardt overfor store deler av norsk eksportnæring. Frykten for virkningene av boikottaksjoner mot norske varer førte til uttalelser som viste at det finnes nok av trojanske hester også i dag.
I dette spillet måtte interessene til saueeierne i Liene og østre Hedmark vike. Behovet for allianser med deler av den innenlandske miljøbevegelsen mot presset utenfra, samtidig som symbolpolitikk syntes å bli en verdi i seg selv, skapte inflasjon i nye honnørord som "biologisk mangfold". Dermed fikk vi den første rovviltmeldinga, med kjerneområder og nye variasjoner over Ole Brumms tema: Ja til begge deler - levedyktige stammer av både store rovdyr og sauebønder.
Den første rovviltmeldinga slo fast at det skulle etableres levedyktige bestander av alle de store rovdyra i Norge. Hva dette rent tallmessig innebar, ble holdt åpent. Etter hvert som det blir mer og mer klart hva vedtaket innebærer og hvilke konsekvenser det får for beitebruken i de områder som har blitt utpekt som kjerneområder, begynner noen og hver å få kalde føtter. Men nå er jo vedtakene på plass, og av A følger B følger C.
Noen vil likevel mene at det ikke trenger å være slik. De vil hevde at det ikke finnes noen konvensjon som tvinger oss inn i den kollektive uforstand å bygge opp genetisk levedyktige stammer av alle de store rovdyra i norske kulturlandskap .
Rent bortsett fra at det vil være svært lite lurt, med våre folkestyretradisjoner, å påtvinge store distrikter slike ordninger i kraft av bestemmelser i en internasjonal traktat som er både utformet og ratifisert uten at noen utenfor maktens innerste sirkler kjenner til hva som har foregått.
St.meld.nr.37 har på s.16 en kort omtale av Europakonvensjonen om vern av produksjonsdyr. Det synes å framgå at man her har funnet støtte for det syn at rovdyrene har førsterett i beiteområdene. Det kan da være nyttig å minne om at denne konvensjonen er blitt til for husdyrenes skyld. Den ble ratifisert før Bernkonvensjonen og har således forrang for denne i de tilfeller hvor det er konflikt mellom bestemmelsene.
Kanskje vi opphevet nødvergeparagrafen på feil grunnlag?
For øvrig kan det minnes om at gjengivelsen av Bernkonvensjonen i den nye Rovviltmeldinga er ufullstendig. Og etter hvert som konsekvensene av en feilslått rovdyrpolitikk viser seg, og folk - ikke bare innenfor kjerneområdene, men i hele landet - blir klar over at de har blitt lurt, vil det trolig vise seg at den sikkerhetsventilen som artikkel 23 representerer, kan være god å ha.
Trysil den 21.mai 1997.
| Adresse: | Postboks 40, 7701 Steinkjer |
| Telefon: | 975 95 119 |
| Telefaks: | 74 16 62 36 |
| E-post: | aksjonen@rovdyr.org |
| Hjemmeside: | http://www.rovdyr.org |