Da regjeringen Stoltenberg lanserte sin plan for å re-etablere en ulvebestand i Norge ble prosjektet omtalt av Jens Stoltenberg som en av regjeringens fem viktigste hastesaker. Forberedelsene hadde nok gått i raskeste laget. Stortinget påla regjeringen Bondevik å presenterer en analyse av de økonomiske og administrative konsekvensene og videre å legge frem en ny stortingsmelding om rovdyrpolitikken - den tredje på ti år.

I Sør-Norge fantes det ingen fast ulvebestand etter 1860-årene. Der var i 1997 at første ulveyngling ble registrert. Gjeninnføring kan skje hvis den bidrar til å bevare en truet art i følge Bernkonvensjonen om vern av truede arter. Før gjeninnføring iverksettes krever Bernkonvensjonen at det bringes på det rene om gjeninnføringen vil være effektiv og tilfredsstillende. Det unnlot våre myndigheter å gjøre.

Bernkonvensjonens målsetting er å bevare arter og deres naturlige leveområder, særlig hvis vernet krever samarbeid mellom flere land. Partene skal treffe de nødvendig tiltak for å opprettholde truede og sårbare bestander, uten at begrepet bestand presiseres. Etter artikkel 9 kan det gjøres unntak fra bestemmelsene om spesielle vernetiltak for å avverge skade på helse, husdyr og annen eiendom. Strengt kontrollert jakt på et lite antall kan tillates. Det settes som vilkår at unntaket ikke går ut over bestandens overlevelse. Hva som ligger i uttrykket "overlevelse" er ikke definert.

Myndighetene har vært sparsomme med å gi utførlige begrunnelser for ulvepolitikken. De har fremhevet at vi er internasjonalt forpliktet. Sist høst skrev Miljøverndepartementet til meg; "Selv om ulven har vært bortimot utryddet i en lang tidsperiode i Norge har vi etter departementets vurdering et klart ansvar for å bevare den." Rapporten fra Kommisjonen for miljø og utvikling skulle pålegge oss en plikt i så henseende påstås det i en stortingsmelding (nr. 35, 1996-97) - uten nærmere belegg. Konvensjonen om biologisk mangfold som myndighetene også viser til, inneholder ingen bestemmelser om rovdyrfredning. Norge har heller ikke forpliktet seg til å bidra til etablering av minst 8-10 familieflokker slik det ble skissert i et ikke bindende svensk-norsk prinsippdokument fra 1998. Denne skissen er satt til side av Sveriges nye, langt mer ambisiøse ulvemålsettinger. Sverige akter å oppheve ulvens beskyttelse som truet art for å gjøre den til jaktbart vilt. Det alene bør få konsekvenser for ulvens status også hos hos.

For to år siden slo Oslo Byrett fast at Stortinget ikke har forstått Bernkonvensjonen dit hen at den forplikter Norge til å ha en egen ulvebestand. Retten fant at bestandens overlevelse må bedømmes i forhold til den svensk-norske bestand, ikke bestanden i Norge isolert. Norges internasjonale forpliktelser er ingen hindring for å felle ulv i Norge så lenge en sør-skandinavisk bestand består, fant retten. Med stadig flere flokker i Sverige vil den sør-skandinaviske bestanden være i beste velgående, uansett hvor få eller mange individer som oppholder seg i Norge.

Statens Dyrehelsetilsyn gikk sterkt ut og kalte det etisk uholdbart at myndighetene vil ha ulv og bufe i samme områder. I følge Stoltenbergregjeringens forvaltningsplan skal ulven gjeninnføres i Sør-Norge til og med Agder. Tidligere (i 1992) hadde Stortinget bestemt at ulven skulle ha tilhold øst i Hedmark i grenseområdet mot Sverige. Det var her den skulle sikres muligheter for reproduksjon og overlevelse, het det. Målet var "å redusere konfliktene som ivaretagelse av en felles norsk-svensk ulvestamme vil medføre i forhold til andre interesser."

Vi har allerede sett tallrike eksempler på de konflikter som oppstår når ulven skal tvinges inn i de deler av landet hvor det bor flest mennesker og hvor mange er avhengig av utmarksvirksomhet. Ulveforvaltningsplanen stemmer dårlig med Bernkonvensjonens viktigste målsetting som er å sikre at truede arter har områder der de kan leve i samsvar med sin natur og naturlige behov. Også det er et viktig etisk prinsipp. Vi opplever at ulveforvaltningsplanen ikke hadde tatt høyde for ulvens tilpasningsevne, jaktegenskaper, mobilitet og formeringskapasitet. Myndighetene har unnlatt å gå dypere inn i problemene med å identifisere og avlive skadevoldende individer og holde ulven vekk fra områder der skadevirkningene åpenbart blir for store. De har lansert en serie manipulerende og ressurskrevende, "avbøtende" tiltak uten å greie å hindre at selv få ulver gjør vesentlig skade: Erstatnings- og støtteordninger, statlig jegerkorps, overvåking og forfølgelse med helikopter og snøscooter, vidløftige andre sporingsoperasjoner, bedøvelse og påføring av radiohalsbånd, og det seneste, transportering av ulv fra et område til et annet.

De nåværende regjeringspartier og Arbeiderpartiet har avslått å ta hensyn til tallrike protester og innstendige henstillinger fra kommuner i ulvesonen. Det harmonerer ikke med Bernkonvensjonen, og heller ikke med grunnleggende prinsipper i vårt politiske system, at mange skal tvinges til å leve nær rovdyrflokker som skaper frykt og som fortrenger høyst lovlig virksomhet. Insisterer myndighetene på å opprettholde en politikk som oppfattes som å være i strid med lokalbefolkningers, grunneieres og andre utmarksbrukeres legitime interesser, bør de være forberedt på at en god del føler seg så provosert at de kan ta loven i egne hender. Den alminnelige manns og kvinnes rettsfølelse krenkes hvis de må forholde seg passive til at husdyr drepes.

Hvor står vi i dag ?

Det er viktig for oss å kunne oppleve en natur med et mangfold av liv. Vi har tre store rovdyr, gaupe. bjørn og jerv, i en frodig rikdom av arter. Derimot mangler vi områder der en revirhevdende ulvebestand kan innpasses i tradisjonell bruk av landet. Vi kan varsle partene i Bernkonvensjonen om at nåtidens utmarksbruk og bosetting gjør lavere deler av Sør-Norge uegnet for etableringer av ulverevir, og at andre områder ikke kan benyttes på grunn av de forpliktelser og interesser som ville bli skadelidende. Vi kan tilføye at fortsatt får vi ulv som trekker over fra naboene.

Stammen ulven i Sverige-Norge tilhører er ikke truet. DNA-analyser har gitt endelig bekreftelse på at ulv som i dag befinner seg i Norge ikke har sammenheng med bestanden som fantes her på 1800-tallet. Representantene på Stortinget som har gitt et flertall for re-etablering av ulv, har argumentert på feil grunnlag. Norges forpliktelser i henhold til Bernkonvensjonen gjelder å bevare og opprettholde en bestand. Vi har ingen forpliktelser til å opprette en ny bestand.

Myndighetene er blitt presset av svakt funderte og diffuse forhåpninger om en ulvebestand som kan leve på naturens premisser. Nå vet vi at en fast ulvebestand må manipuleres med midler mange vil ha vanskelig for å akseptere. For min del kan jeg ikke se at det foreligger behov eller motiver som berettiger dette. Etiske hensyn, motstanden fra de i befolkningen som berøres direkte, og internasjonalt anerkjente verneprinsipper, bør få regjeringen til å gå i tenkeboksen.

Erik Lykke