Lev med rovdyrene eller flytt!?

Arnt Orskaug

I Afrika lever bøndene i fredlig sameksistens med store rovdyr - og uten erstatningsordninger, forteller Annar Holm i sitt innlegg i GD lørdag 28. september. Tilsvarende argumentasjon har vi hørt fra Rasmus Hanson i WWF, Steinar Lem i Fremtiden i Våre Hender og andre som vil at dagens rovdyrpolitikk skal forsette. "Se på bøndene i Romania og India. De lever i harmoni med både ulv, bjørn og tiger", roper de ut. Når skal det bli en slutt på denne argumentasjonen i norsk rovviltdebatt?

Fattige har intet valg

Det gufser virkelig kaldt, når fattige bønder i u-land holdes fram som et forbilde for norske bønder. Alle vet at Romania var en radbrukket nasjon etter diktatoren Ceausescu's styre. Fremdeles er det der mange steder fattigdom og stor nød på landsbygda. Vi kjenner også til, at NINA har slått fast at 273 fattige barn ble drept av ulv i tre av Indias regioner de siste 20 årene. Når det gjelder Afrikas fattige millioner vet vi at krig, AID's og hungersnød setter preg på mange deler av kontinentet. Felles for rovdyrvernenes forbilder på såkalt "fredlig sameksistens" er at de er hentet fra land hvor utviklingsnivået teknologisk og sosialt har paralleller til husmannstida i Norge på 1800-tallet og forhold som er verre. Dyrevernenes mønsterjordbruket drives uforandret slik det har blitt drevet i hundrer av år, med muskelkraft og knapt uten maskiner, bonden og hans barbente barn gjeter dyrene, skole og helsestell finnes knapt - langt mindre støtteordninger for jordbruket. Det er folk som pga fattigdom ikke har noe valg. De er dømt til å leve med rovdyr.

Dyrevernimperier i u-land

Hvordan har det seg så at rovdyrvernene viser til fattige mennesker i u-land? Trolig har det sammenheng med dyrevernorganisasjonenes aktiviteter i disse landene. I de tidligere koloniene har det vært relativt enkelt for rike vestlige dyrevernorganisasjoner å få det som de vil. WWF og andre pengesterke dyrevernorganisasjoner har i mange tiår stått bak og presset på for opprettelse av nasjonalparker i u-land. Nasjonalparkene har ført til at naturfolk har blitt forvist fra land som de har vært bosatt i i uminnelige tider eller de har blitt pålagt strenge restriksjoner for bosetting og bruken av landet. Slik har dyrevernorganisasjonene skaffet seg erfaring med hvordan de skal få sin vilje med både myndigheter og lokalbefolkning.

WWF får NORAD-millioner

Penger er et stikkord. Penger til forskning som skal begrunne vern, leve-med-villdyr-prosjekter og turistprosjekter basert på naturopplevelse. Er det norske folk klar over at WWF i 1999 skaffet seg 8,7 mill av NORAD's budsjett som ble brukt på vern av ville dyr i uland? De av oss som forventer og tror, at NORAD's millioner er beregnet på å hjelpe vanskeligstilte mennesker i fattige land, bør følge med. I Dagbladet 23. september i år argumenterte Hansson og Hårklau i WWF i kronikken "Ny bistandspolitikk" for å få overta hele 20 % av NORAD's budsjett. Volumet av miljøbistand må økes, sier de. WWF vil bruke bistandsmidlene til å kjøpe seg inn hos regjeringer og en fattig og sulten lokalbefolkning i u-land, slik at en får vernet elefanter, nesehorn, krokodiller og andre spektakulære dyr vi liker å se på TV og feriereiser.

Dyrevernimperialismen i Skandinavia

I dag dominerer dyrevernbevegelsen miljøpolitikken og de har fått styrke til å kjøre den samme politikken i i-landene, f eks rovdyrpolitikken i Norge og Sverige, som de lenge har kjørt i overfor lokalbefolkningen i u-landene. Problemet er at Skandinavia ikke har de store sosiale forskjellene som u-landene. Distriktsbefolkningen er ikke fattige bønder på et lavt teknologisk utviklingsnivå. Den tilsynelatende støtten i opinionen som dyrevernbevegelsen påberoper seg å ha, kan snu. Men det vil først skje når det blir klarere for flere, at dagens rovdyrpolitikk ikke er bærekraftig miljøvern og ressursforvaltning, men bare er smalsporet ekstremistisk vern av fire store rovdyr, og at denne rovviltpolitikk derfor er avhengig av et politisk maktovergrep mot distriktene. Det sjokkerende er hvordan Storting og Regjering har latt seg bruke av nasjonale og internasjonale dyrevernbevegelser til å legitimere maktovergrepene.

Majoritetens vilje?

Nå om dagen er fortvilelsen og harmen også stor hos lokalbefolkningen i de hardest rovdyrplagede svenske regionene. Til og med personer i forvaltningen begynner å bli betenkte. Olof Liberg, en sentrale svensk ulveekspert har nylig uttalt følgende til Arbetarbladet om ulvekonflikten etter et av mange godt besøkte ulvemøter den siste tiden: "Det här är en klassisk motsättning mellan stad och land, majoritetens vilja mot minoriteten. Tragiken är att minoriteten i glesbygden är de som får betala. Jag vet faktiskt inte hur man ska lösa det.

Det fins en løsning; at majoriteten - vi 75% prosent av befolkningen som bor i byer og tettsteder - begynner å bry oss i solidaritet med minoriteten.

Arnt Orskaug
Folkeaksjon ny rovdyrpolitikk, lokallagsleder Lillehammer