Forskere tuter for sine ulver

Arnt Orskaug, Lokallagsleder Lillehammer, Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk

2003 - 04 skal Stortinget behandle skjebnen til dagens rovviltpolitikk. Siden ulven dette året klart har signalisert sitt store ødeleggende potensial for våre hjorteviltstammer og bygdesamfunn, har forskerne begynte å bli urolig. Derfor er det ikke merkelig, at ulveforsker Petter Wabakken i det siste har ult for sine ulver i alle landets medier. Han er den norske nestoren i flokken av de mest entusiastiske og lidenskaplige ulveforskere i Skandinavia. I GD lørdag 14. desember tutet også en annen entusiast i Wabakkens flokk, forsker Øystein Flagstad, en reprise på samme temaet. Flagstad fikk også fram den forslitte klisjeen; ulven er et harmløst kosedyr, jfr bildet av to ”nusselige” ulver kinn mot kinn.

Bakgrunnen for mediautspillene sies å være DNA-analyser som viser, at opphavet til den raskt voksende nye ulvestammen i Skandinavia er russisk. En gammel nyhet som ble kjent i mediene for trekvart år siden. At dette først i disse dager har kommet på trykk i to vitenskaplig tidskrifter i England, utnyttes trolig for å helle olje på vannet på tampen av det verste ulveåret i moderne tid. Tonen er nå at vi kan klare oss med en veldig liten ulvestamme.

Men siden det ikke lengre er snakk om en isolert skandinavisk ulvestamme som er genetisk unik, faller et sentralt argument for vern av dagens bestand. Argumentasjonen den gang intensjonsavtalen, Bernkonvensjonen, ble undertegnet, var å ivareta en mulig avstengt, og derfor genetisk enestående skandinavisk ulvestamme. Intensjonen var ikke å bygge opp en bestand av russisk ulv. Russisk ulv er en genetisk variant av arten som på ingen måte er truet. Den nye argumentasjonen fra Wabakken & co for om mulig å redde stumpene etter ulveåret 2002, er å ”glemme” argumentet om skandinavisk bestandstall på minimum 500 dyr for å hindre innavl. Dersom stammen av russisk ulv i Skandinavia en gang i blant får påfyll med russisk blod, kan vi klare oss med en veldig liten ulvebestand uten at det blir innavl. Når skal en innse, at tiden løp fra ulven i Skandinavia for over hundre år siden?

Forskerne vil også legge alle mistankene om utsetting døde. Dette er ikke så enkelt. Om ulv er satt ut fra dyreparker i Skandinavia kan en kanskje fastslå, dersom en har genetisk materiale fra alle parkene de siste tiårene. Men noe en ikke kan lese selv av DNA-analyser, er om en ulv har gått på egne bein fra Russland/Finland eller har fått skyss på veien. Ulveforskerne bruker selv ordene ”overraskende observasjon” i sin artikkel i The Royale Society om det første ulveparet som plutselig dukket opp i Sør-Skandinavia i 1983 - hele 900 km vekk fra nærmeste ulveforekomst i Finland/Russland. Det er påfallende at disse skal ha tatt seg ubemerket gjennom samenes motoriserte ”skytter-rekker” både i Finland og Nord-Sverige, uten å avsløre seg med et eneste etterlatt reinskadaver.

De som vil sette seg inn i de mange besynderlighetene rundt utbredelse og vekst av den ny ulvestammen, kan lese Lars I. Toveruds bok ”Utsetting av ulv i Norge og Sverige”. Men det er ikke bare ulver med merkelig adferd som dukker opp som troll av eske, som gjør folk mistenkelige. Det formlig oser av ”ulver i mosen” av alle de ulike tiltakene for å skaffe plass for rovdyrstammene og få opinionen til å godta dette dekadente eksperimentet med folks hverdag og landets naturressurser. Arnt Orskaug