Sannheten om gjengroingen av norsk natur

Arnt Orskaug, Lillehammer

I GD's artikkel, "Sikkelsdalen - fra nakent til nedgrodd landskap" 1. august, er det glemt en meget viktig årsak til nedgroing. Det står ingenting om seterdriftas virkning på vegetasjonen - bare om klimaendring. Bildet fra Sikkelsdalen 1910 illustrerer ikke et skogløst landskap skapt et kjørligere klima, men et landskap avskoget pga seterdrift. Langt ut til høyre i bildet skimtes fjellskogen.

Brakklagt setermark gror att
Den mest i øyenfallende nedgroingen i fjellet i Oppland i dag, skjer i tidligere områder med seterdrift. Bortfall av seterdrift og utmarksbeiting og det gamle samfunnets omfattende bruk av utmarksressursene må alltid nevnes i samme åndedrag som klimaendring, dersom en skal fortelle sannheten om vegetasjonsendringene i Norge. Dette vil Oppland skogselskap helt sikkert få tydelig fram på sitt årsmøte i Sikkelsdalen.

Systematisk manipulering
Grunnen til at Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk vil påpeke dette, er verneorganisasjonens og miljøforvaltningens historieforfalskning av tidligere tiders utmarksbruk, bl a for systematisk å bane vei for dagens rovdyrpolitikk. Det skapes hverdagsforestillinger i det norske folk om at vår utmark for hundre år siden var urørt villmark, og dagens utmarksbeiting og moderne skogbruk derfor er de verste inngrep som noen gang er gjort. For et par år siden sendte NRK Ut i naturen filmen ”Sauen – en trussel mot den norske fjellheimen”. I filmen prøvde en å få folk til å tro, at sauen ødelegger flora og fauna i fjellet. Mon tro om den filmen også var finansiert av Miljøverndepartementet, på samme måte som filmen ”Med rett til å drepe” som ble sendt i Ut i naturen i vinter. Den ville ha oss til å tro at bøndene driver dyremishandling, når de slipper sauen på utmarksbeite.

DN bløffer om villmark
Direktoratet for Naturforvaltning (DN) har fått laget karter og beregninger over bortfall av villmark i historisk perspektiv. De viser en reduksjon av villmark fra 48 prosent for 100 år siden til 11 prosent i dag. Kriteriene for bestemmelse av villmark i historisk perspektiv er faglig sprøyt, men konklusjonene er tjenelige manipulasjoner for å overbevise politikere og opinion. Kartene er fast med i stortingsmeldingene om rikets miljøtilstand og statsminister og miljøvernstatsråd bruker DN’s konklusjoner som begrunnelser for opprettelse av nye nasjonalparker. Bortfallet av villmark får en til ved å klassifisere seterlandskapet år 1900 som villmark, fordi setrene ikke hadde bilvei. I dag er det bygd bilveier til setrene og alt landskap innenfor 5 km på hver side av vei klassifiseres ikke lengre som villmark – til tross for at drifta på titusener av setrer har blitt nedlagt og marka gror att med busker og trær. Tilsvarende brist på logikk er brukt angående skogbruk. I dag fraktes tømmeret ut av skogen på skogsbilveier og skogsmarka klassifiseres derfor ikke som villmark. For 100 år siden var hogsten innenfor de samme skogarealene om lag like stor som i dag, men da klassifiseres landskapet som villmark, fordi det fantes ikke skogsbilveier. Hesten og et omfattende nettverk av utbygde små og store fløtingselver fraktet tømmeret ut av skogen. Dersom en på kartet for år 1900 klassifiserer arealer 5 km ut fra veiløse setrer i drift og utbygde fløtningsvassdrag, vil en finne at Norge var langt fra det villmarkslandet DN prøver å gi inntrykk av.

Med stormskritt mot undergangen i 1916
Sannheten er at norsk utmark for tre generasjoner tilbake var et ekstensivt kulturlandskap i full bruk. Store arealer var sterk merket av århundrer med økende seterdrift. Mye skog hadde siden 1500-tallet blitt gradvis forringet av et økende og ensidig høstingsskogbruk, dvs uten planting og annet kulturarbeid. I 1916 ga forstmannen Agnar Barth (født på Lillehammer) ut den alarmerende artikkelen ”Norges skoger med stormskridt mot undergangen”. Barth pekte på, at mye skog var blitt glissen og bestående bare av skraptrær, pga gjentatt gjennomhogst etter plukkhogst-metoden. I tillegg ble foryngelsen redusert pga beiting og tråkk av husdyr i utmarka.

Nedgroing truer biologisk mangfold
Det finnes mange gamle slående fotografier i likhet med det fra Sikkelsdalen som nå bør vises de generasjoner som bare har opplevd seterlandskapet nedgrodd. Sannheten om Norges natur og kulturhistorie må holdes ved like i disse ulvetider. Det er et paradoks at myndighetenes kjempesatsning på de fire store rovdyrene, har gjort miljøforvaltningen til en trussel mot biologisk mangfold. Når bønder gir tapt for rovdyrene og eng og utmark gror igjen, vil livsmiljøet bli borte for det spesielle artsmangfoldet som er tilpasset landbrukspåvirket landskap. DN har mottatt en rapport fra NTNU om tap av vegetasjonstyper ved gjengroing. Denne rapporten må få konsekvenser for dagens rovviltpolitikk.

Ønsker vi et borealt villniss?
I vår ga Norsk Forskningsråd ut ”Rikets miljøtilstand år 2030” – en miljøpolitisk visjon som en trolig vil at politikere og opinion skal adoptere og realisere. Her kan en lese at det indre Østlandsområdet skal bli en internasjonal reiselivssuksess hvor boreal (nordlig) villmark med store rovdyr er hovedattraksjonen. Er det bærekraftig utvikling og en suksess for reiselivet å brakklegge inn- og utmark vha dagens rovviltpolitikk, for å omskape levende bygder i retningen øde dalfører nedgrodd til et borealt villniss?

Arnt Orskaug
Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk,
lokallagsleder Lillehammer