TAKK FOR PÅSKEN I ROVDYRHEIMEN

Før jeg kommer innpå temaet rovdyr, vil jeg vise hva begrepet ”levende bygder” har å si for oss i byen. Nærliggende er det å bruke påskeferien som eksempel.

Takk og lov for påskeferien

Vår herlige påskeferie på fjellet i Bygde-Norge er igjen over. Vi urbane hundretusener som kan velge å tilbringe påska på fjellet, er trygt tilbake i byen. Solbrune og uthvilte. Hvordan skulle vi klart oss i Norge uten denne årlige sol, ski og hytteferien i den norske fjellheimen. Et lys i enden av en lang og mørk vintertunnel. Takk og lov at det bor noen i bygdene som kan tilrettelegge det hele for oss.

Ola ordner alt for oss

I år lik tidligere år hadde han Ola freset veien opp fra bygda og opp til hyttefeltet. Han sto som avtalt klar med snøskuteren og kjørte bagasjen og provianten de siste hundre meterne inn til hytta vår. Makeløs kar denne sauebonden Ola. Måket taket gjorde han også, da vi ringte etter det store snøfallet på nyåret. Vi hadde ikke tid til å ta turen opp for å gjøre jobben selv. Vi stikker selvsagt til Ola penger for jobbene han gjør. Det skulle bare mangle. Utnytte bygdefolket, vil vi ikke.

Allright med ”levende bygder”

At det bor folk på bygdene, er utrolig kjekt. De preparer alpinbakkene og turløypene våre dag som natt, slik at vi hele påska gjennom har velpreparerte bakker og løyper så langt påskesola tillater. Skitrekk og heiser betjener de. Og skulle noen av oss være så uheldig å gå seg bort eller bli tatt av snøskred, kommer bygdefolk i mils omkrets ilende til og leter oss opp og graver oss fram. Makeløse mennesker disse bygdefolkene. Rednings- og hjelpekorpsene må enkelte steder styrkes i påsken med folk fra byene. Slik må det nødvendigvis være. Vi i byen er mange og de på bygdene er få.

Selv om vi bunkrer all mat og drikke på kjøpesenteret i byen, før vi drar til fjells, er det alltid noe vi går tom for eller oppdager vi har glemt. Da er det utrolig praktisk, at det fremdeles fins en butikk i bygda, hvor vi kan handle på Påskeaften.

Ola hjelper oss i ei knipe

Når påskelammet, et saftig og mørt lam som har beitet fritt i den norske fjellheimen, er fortært med godt drikke, og vi er solbrente og blanke i fjeset, er nok en vellykket påske over. Tiden er inne for å dra tilbake til byen. På veien ut fra hyttefeltet skjer det som har skjedd før – bilen blir sittende fast i teleløsningen. Da er han Ola kjekk å ha igjen. Etter en kort mobilsamtale er Ola på pletten med traktoren sin og drar oss løs. Vel oppe av gjørma takker vi ham med et håndtrykk og vil betale ham for jobben. Da skjer noe som ikke har skjedd før. Ola takker nei til betalingen og sier: ”Når dere kommer til byen, gjør dere meg heller en gjentjeneste. Støtt oss på bygdene med å få en ny rovdyrpolitikk. I 2003 skal Stortinget vedta en ny rovdyrmelding. Hvis det ikke blir en endring på rovdyrpolitikken, vil det om noen år bo enda færre folk på bygdene til å frese det økende antallet hytteveier og kjøre opp alle skiløypene. Hvis distriktene fikk et ord med i laget om forvaltningen av rovdyr, og slapp å jakte med bakbundet arm hver gang fellingskvotene skal fylles, vil vi kunne huse gaupa, jerven og bjørnen. Men ulven vil vi ikke klare å rå med på sikt Der har rovdyrvernerne solgt Stortinget ”katta i sekken” – eller rettere sagt ”ulven i sekken .”

Hjelper vi Ola i ei knipe?

I den sakteflytende køen inn til byen gikk praten i bilen om rovdyrpolitikken som har blitt ført av Staten fram til i dag. Fra baksetet kom spørsmålet: ”Kan ikke Ola gjete sauen sin?”

I forsete ble det svart: ”Ola å ser til sauen i løpet av uka hele sommeren, men han og kona har mye å gjøre med slottonn og forskjellig gårdsarbeid sommerstid. De har rett og slett ikke tid til å gjete sauene 24 timer i døgnet sommeren gjennom. Dessuten har vi endelig fått overtalt Ola til å bygge vei de siste hundre meterne inn til hytta vår til sommeren – mens vi er på bilferie i Frankriket. Vi må se om vi kan hjelpe Ola med en ny rovdyrpolitikk. Det har han uten tvil fortjent.”

Arnt Orskaug
Nytt medlem i Lillehammer by av Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk