Bjørn Skåret, Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk -Hedmark fylkeslag

Jeg vil først takke for at Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har fått denne anledningen til å legge fram noen av våre synspunkter på den foreliggende stortingsmeldinga.

Vår organisasjon ble stiftet i 1998 i kjølvatnet til den forrige rovviltmeldinga, etter initiativ fra folk utenfor tradisjonelle bygdenæringer. De ønsket å sette temaet menneske og rovdyr på dagsorden. Rovdyrkonflikten handler ikke bare om vern kontra utmarksnæring, men om mange folks livskvalitet i hverdagen. Dette har oppnådd mer fokus, men vi ser samtidig at Regjeringens argumentasjon for en ulvesone øst for Glomma stort sett bare handler om antall sau på utmarksbeite. Med all respekt for det ålreite dyret sauen, så viser denne argumentasjonen at folk som bor i rovdyrområdene ikke blir tatt mer på alvor nå enn i tidligere meldinger.

Nå vil dette temaet bli godt belyst i det neste innlegget, slik at jeg her vil konsentrere meg om andre viktige sider ved meldinga.. Jeg vil bare først gjøre klart at Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk er avvisende til det gallupdemokratiet som Regjeringen og miljøorganisasjonene prøver å innføre. Det går ikke an å påberope seg opinionsundersøkelser som viser at et flertall godtar ulv og andre store rovdyr bare de ikke er der hvor de bor.

Kjerneområdene

Et hovedkrav for Folkeaksjonen har vært kravet om å fjerne kjerneområdene , noe vi har oppnådd. Men denne seieren er lite verdt hvis ikke det samtidig betyr farvel til den forvaltningsmodellen som går ut på at rovdyr i enkelte områder har et så sterkt vern at det går foran alle andre interesser og samfunnsmessige behov. Det må bli slutt på individbasert forvaltning der enkeltdyr får personlige navn og en offentlig beskyttelse som de færreste av oss mennesker kan drømme om å få hvis vi skulle råke ut i truende situasjoner. Forslaget om betydelig økning av bestandsmålet for bjørn, tilsier at vi kan se langt etter reduserte konflikter i overskuelig framtid. Bjørnens biologi ( den sprer seg sakte utover) er slik at det fortsatt vil være dagens bjørneområder som får belastningen. En betydelig reduksjon av de foreslåtte bestandsmål vil være en forutsetning for å kunne redusere konfliktnivået.

Lokal forvaltning

Videre foreslår meldinga å løse opp på den sentraliserte rovviltforvaltningen vi har her i landet. Dette imøtekommer til en viss grad vårt andre hovedkrav: Lokal forvaltning. Men det er langt igjen før vi kan si oss tilfreds. Vi har pekt på at den nåværende gaupeforvaltningen, med fylkesvis forvaltning, er en god og ansvarsbyggende måte som med fordel kunne gjøres gjeldende også når det gjelder bjørn, jerv og ulv. De store forvaltningsområdene som meldingen foreslår er ingen garanti for nødvendig lokal innflytelse.

Bernkonvensjonen

Den forrige Stortingsmeldingen og behandlingen av den etterlot det inntrykk at myndighetene bevisst har brukt Bernkonvensjonen for å dekke seg bak upopulære beslutninger og ta fokus vekk fra Stortingets eget ansvar. Dette har vært ødeleggende for tilliten, fordi mange har erfart at argumentene bak norsk rovdyrpolitikk rett og slett ikke holder faglig mål.

Tolkningen av Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen må ta utgangspunkt i ratifikasjonsdokumentet og behandlingen i Stortinget.

Vi konstaterer at et enstemmig Storting vedtok innstillingen fra utenriks- og konstitusjonskomiteen i 1986. Og vi stiller spørsmålet: Ville det ha skjedd dersom det skulle innebære at Norge dermed forpliktet seg til å bygge opp en ny levedyktig stamme av ulv innenfor landets grenser, slik det ble utlagt i ettertid?

Svaret på det er selvsagt nei. Det enstemmige vedtaket var uttrykk for en form for skinnenighet som har fått leve sitt eget liv i ulike forkledninger fram til i dag.

Problemet var at det var Regjeringen, dvs de facto Miljøverndepartementet, som skulle definere forpliktelsene. Men departementet deserterte fra det ansvaret og la feltet åpent for miljøorganisasjonene fram til den første rovviltmeldinga av 1992. De hevdet at ratifiseringen av Bernkonvensjonen innebar at Norge var forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig stamme av ulv i Norge, basert på en eksisterende genetisk variant, kalt "den urnordiske ulven" Og de erklærte - uten å bli motsagt - at dette også var myndighetenes oppfatning.

Det ble også skapt det inntrykk at Bernkonvensjonens sekretariat i Geneve var en viktig instans når Norges ansvar skulle defineres, enda generalsekretæren gang på gang - uten at det refereres til i offisielle norske dokumenter - presiserte at det måtte norske myndigheter selv ta stilling til.

Først nå er det slått fast, som Folkeaksjonen har hevdet hele tiden, at vi ikke er forpliktet til å ha egne levedyktige bestander av rovdyr i Norge. Alle norske rovdyr utgjør deler av større bestander med samlet utbredelse i Norden og inn i Russland. Bestandenes levedyktighet skal vurderes på dette nivået. Og nå siterer jeg direkte fra temahefte nr 22, den såkalte RoSa-rapporten:

"Hvis vi erkjenner at de biologiske bestander eksisterer på skandinavisk nivå, og samtidig erkjenner at de bestandsmål Sverige har satt for sine bestander overstiger nivåene for minste levedyktige bestand, er det vanskelig å finne en objektiv måte å sette Norges nasjonale mål på. Det er derfor også et politisk spørsmål hvor mye Norge skal bidra med for å øke leve-dyktigheten av de skandinaviske rovdyrbestandene utover de kortsiktige minimumsnivå."

Dermed er vi framme ved spørsmålet om bestandsstørrelser og forvaltningen av dem. For å si det kort: Vi konstaterer at forpliktelsene er minsket siden forrige rovviltmelding, men at bestandsmålene i den nye står ved lag eller øker. Det synes vi er ulogisk. Når det gjelder bjørn, jerv og gaupe mener vi at det ikke er faglig grunnlag for å hevde noe annet enn at de foreslåtte bestandsmål helt klart overoppfyller de forpliktelser som kan utledes av Bernkonvensjonen. I forhold til at konfliktdemping var en viktig målsetting med den nye rovviltmeldingen, er vi svært kritisk til at Regjeringen avviser å utnytte det store handlingsrommet som ligger åpent når først tidligere misforståelser om Bernkonvensjonen nå er ryddet av veien. Men her rekker jeg bare å si noe nærmere om ulven.

Ulven

Ulven er ingen truet art, og vi har ingen truet genetisk variant av arten. Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har som sitt fjerde og siste hovedkrav: Nei til fast ulvestamme i Norge.

Vi ser det slik at ulven, som det mest særpregede rovdyret i vår fauna, hører villmarka til, og vi har ikke villmark i Norge etter vanlige definisjoner, bortsett fra små flekker på Hardanger-vidda, i Finnmark og i Femundsmarka hvor ulven av andre grunner bør holdes borte.

Vi synes at det var en helt uforståelig nasjonal selvplage Norge påtok seg da Bernkonvensjonen ble ratifisert i 1986 uten at det ble gjort reservasjoner i forhold til ulv Da hadde man i seks år - forgjeves - forsøkt å få Finland og andre land med på en felles linje uten reservasjoner.

Vi ser det foreliggende forslag om ulvesone øst for Glomma som et himmelropende overgrep mot folket som bor i dette området. Bosetningen i området er fra langt tilbake basert på utnyttelse av det naturlige ressursgrunnlaget, som har vært en del av folks hverdag. Nå leser vi oss til at gamle hevdvunne rettigheter i realiteten skal beslaglegges. Og uten at det skal koste Staten mer enn rovdyrforvaltningen koster i dag.

Det er et kulturelt overgrep hvis Staten setter himmel og jord i bevegelse i en hel region, fratar folk rettigheter og ødelegger Hedmarksbygdenes naturlige fortrinn, bare for å ta vare på noen titalls ulver, en art som er verdens tredje mest utbredte landpattedyr. Og det med en argumentasjon som tydelig er hul, der helhetlige hensyn til biologisk mangfold settes til side for fire enkeltarter.

Dette kan det sies mye om - og vil sikkert bli gjort. Men jeg må stoppe her.