Vokterhundforskerne må fratas monopolet!

 

Av THORBJØRN BAKKEN

 

Planteforsk Tjøtta fagsenter, Nord-Trøndelagsforskning og Norsk Institutt for naturforskning (NINA) har nylig utgitt en såkalt vokterhundmanual – ”en veiledning til brukere av vokterhund som tiltak mot rovviltskader på bufe”, som det heter. Dokumentet er finansiert av Miljøverndepartementet, og det kan synes som den bærer preg av det. Manualen er etter min oppfatning mer villedende enn veiledende. Som et debattinnlegg er den interessant, men som faglig veileder er den mangelfull, og kan være mer til skade enn nytte. De som har skrevet den synes å mangle den mest elementære kunnskap om norsk saue- og hundehold, og de ledes av at facit er bestemt på forhånd. Jeg har inntrykk av at særlig Planteforsk Tjøtta, med myndighetenes velsignelse og skattebetalernes penger, har fått en slags enerett på å kunne og mene noe om vokterhunder og sau i Norge. Nå er det på høy tid at forskerne fratas denne monopolstillingen før skaden blir ubotelig.

”Miljøverndepartementet ønsker å sammenstille internasjonal og nasjonal kunnskap når det gjelder bruk av vokterhunder for å redusere konflikter mellom bufe og rovvilt”, heter det innledningsvis i et brev datert 26. november 2001 fra departementet til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Det hadde da på forhånd vært en del muntlig kontakt, samt at en prosjektskisse var presentert. Departementet ba om at manualposjektet ble koordinert og gjennomført i samarbeid med blant andre Planteforsk Tjøtta, NINA Trondheim og Nord Trøndelagsforskning. I anbefalingen fra professor Reidar Andersen vises det til personer som angivelig innehar et vidt spekter av kompetanse. Uten mulighet til å mene noe om alle personene som er nevnt i anbefalingen, må jeg dessverre hevde at i den grad vi her på garden har hatt noe med dette forskermiljøet å gjøre, så er erfaringene det stikk motsatte. Forskerne selv – de som objektivt skal søke ny kunnskap – strutter imidlertid av selvtillit, for bak i heftet har de ført opp sine egne navn under oversikten over oppdrettere og spesialister! Forskere som betrakter seg selv som spesialister, har etter min mening diskvalifisert seg selv.

Betenkelig

Det er særlig to forhold ved manualen som jeg finner betenkelige: Det ene, at man gir anbefalinger om hundestell som jeg mener er farlig nær grensen til dyremishandling. Det andre, at man på forhånd synes å ha bestemt seg for at bruk av vokterhunder skal være effektivt, koste hva det koste vil. Så trekker man lettvinte og ønskede konklusjoner basert på tradisjoner i utlandet, og mener nokså ukritisk at dette skal passe i Norge. Jeg har tidligere anklaget Planteforsk Tjøtta for å sette opp facit på forhånd i stedet for å lære av erfaringer. Planteforsk hoppet i fjor høst av et prosjekt som de selv satte i gang hos oss, - trolig fordi de ikke straks fikk de resultatene som de ønsket for at facit skulle stemme. Vi ser ingen annen grunn. Jeg oppfatter denne manualen som en ny bekreftelse på at de gjør det slik. Det er ”vedtatt” på forhånd hva facit skal være. Ja, så fastlåst er de i denne tankegangen at man i manualen faktisk kan lese at egentlig har vi feil sauer i Norge! ”Ingen av de norske sauerasene, bortsett fra gammel norsk sau og trolig hornet spælsau, har tilfredsstillende flokkegenskaper”, står det.

Et annet paradoks: ”Dersom gjeterarbeidet ikke får statlig støtte, vil gjeting ikke være realistisk i Norge”. Det er jeg enig i, men så kommer anbefalingen: ”Bruk av utenlandsk arbeidskraft (yrkesgjetere) kan benyttes etter søknad”. Underforstått: Utlendinger kan vi lønne dårligere.

Ekstreme virkemidler

Manualens oppskrift når det gjelder hundestell og hundehold er primitiv, basert på til dels ekstreme virkemidler, foreldet tankegang og mangel på hensyntagen overfor dyrene. Resultatene har vi sett: Planteforsk har handtert en del flotte vokterhunder som gjenstander, og flere av dem har fungert dårlig og/eller er blitt avlivet. De har også drevet med utlån av voksne hunder, uten noe program for tilpassing. Det er en kjent sak at dette kan være svært belastende for en hund. Så har det da heller ikke gått så veldig bra. Men dette er erfaringer som manualen ikke opplyser noe om. Via Planteforsk Tjøtta ble vi i fjor tildelt en Maremmavalp fra en oppdretter i Lierne som bak i manualen nevnes som ”spesialist”. Han har ennå ikke kunnet svare oss på når valpen ble født, og hvem som er foreldrene. Han var nesten aldri å treffe på telefonen hjemme under valpens første levemåneder, og da valpen kom til oss var den mager og pjuskete, og tydelig preget av vanskjøtsel. Men slikt bryr ikke Planteforsk seg om. I stedet framstår de som allvitere, og stempler hunder som dårlig egnet hvis de ikke straks oppfører seg etter oppskriften. Det er skremmende at verken Planteforsk eller Direktoratet har tatt vår skriftlige kritikk mot oppdretteren alvorlig. Det sier vel litt om hvor tette båndene er.

I manualen kan vi lese at valper skal skilles fra mora svært tidlig og settes i trange binger sammen med søyer og lam. Valpen skal ha restriktiv (!) menneskelig kontakt og ikke kjæles spesielt med, står det. Helt utrolig! Når ble en elghund en dårlig jakthund av å bli kjælt med? Når ble en politihund dårlig i tjenesten av å få godt stell hjemme? Vår påstand er at det er hundens iboende instinkter og grunnleggende egenskaper som er avgjørende. Jo bedre man kan greie å gjøre valpen sosial, trygg og selvsikker, jo bedre vil den gjøre jobben sin.

Vi har ei Pyreneerhundtispe og en kastrert Maremma . Begge er unge ennå. Slike hunder blir ikke modne før ved om lag tre års alder. Vi har tilstrebet maksimal sosial omgang, og tar dem gjerne inn i stua – og i senga (!) – med jevne mellomrom. Ute på beitet (innmarksbeite) følger de sauene natt og dag, og overser mennesker fullstendig. Pyreneerhunden samler som oftest sauene til natta. For første gang på 20 år har vi i år ikke hatt bjørneangrep i juni. Vi har tidligere hatt hyppige besøk av bjørn inne på garden, og det er også i år registrert bjørneangrep i nærområdet. Men ikke hos oss ennå – når dette skrives i månedsskiftet juni/juli. Så sent som i fjor høst konkluderte Inger Hansen fra Planteforsk at våre to hunder ikke holdt mål i forhold til Planteforsk sin facit. På det tidspunktet var Pyreneerhunden litt over ett år gammel, mens Mastinoen var litt over et halvt år. Han var sky og livredd det meste, særlig sauer. Vi tok valpen vekk fra beitet for å kunne jobbe med den spesielt og gi den trygghet. Først nå i slutten av juni måned året etter at vi fikk den, slapp vi valpen ut sammen med Pyreneerhunden på natterstid! Nå fungerer den aldeles utmerket, og er selvstendig, årvåken og trygg på seg selv. Vi er helt overbevist om, at dersom vi hadde fulgt Planteforsk sine anbefalinger når det gjelder stellet av denne valpen, så hadde vi i dag hatt en nervøs og kanskje aggresiv hund, som vi trolig hadde måttet avlive (slik man for eksempel i sommer måtte gjøre med en annen hund av samme rase fra samme oppdretter, formidlet av Planteforsk).

Vi reagerer på anbefalingene om bruk av tvangsmidler for å gi hundene de rette egenskaper. Plassering i trange binger sammen med andre dyr er en veldig stressende situasjon. Er valpen engstelig på forhånd, blir den i hvert fall ikke bedre med Planteforsk sin oppskrift. Anbefalingen om å sette hunden i band ute på beitet dersom den ikke er godt nok preget på sau, er ikke stort bedre. Slike lenker skal være ganske lange. Dessuten må hunder i band har hyppig tilsyn, så de ikke surrer seg fast eller andre dyr blir surret fast i bandet. Og hva med skygge? Hva med mat og friskt vann? Dessuten: Hunder opplever det ofte som en straff å bli satt i band når de ellers er vant med å være fri.

Avstand mellom teori og praksis

I avsnittet ”Oppstalling av hunden gjennom vinteren” røper manualskribentene mer av sine manglende kunnskaper. Det anbefales å lage en hundegård i tilknytning til fjøset, slik at hunden kan gå ut og inn som den vil! Hvordan en slik åpen forbindelse til 30 graders vinterkulde skal kombineres med nyklipte sauer i desember, drikkevannsforsyning m.m. i et varmfjøs, har man klokelig nok unnlatt å komme inn på… Om røkt og stell av hund utenfor beitesesongen heter det at det er et arbeid som tar 10 – 20 minutter pr. hund pr. dag. Jeg må spørre: Hva er dette for hundestell? 20 minutter er knapt mer enn til mating og stell av pels, ettersyn av klør o.s.v. I tillegg skal hunden mosjoneres, og den skal på andre måter jobbes med for å ta vare på og utvikle dens egenskaper. Det krever tid, penger og mye arbeid å ha husdyr. Det gjelder ikke minst hunder. Dette ansvaret synes forskerne å ta farlig lett på.

Noen av opplysningene i manualen er så selvfølgelige at de blir rene banaliteter, som for eksempel at ”gjerdeutgifter avhenger av størrelsen på beitet”, og at størrelsen på beitet ”bestemmes ut fra antall dyr inngjerdingen skal romme”. Prisen for gjerde med påler er forresten satt alt for lavt, og det er vel også nokså misvisende når det hevdes at et elektrisk gjerde vil koste halve prisen og være en mer holdbar løsning enn sauenetting. Alt dette avhenger av standard, arbeidskostnader, ryddebehov m.v.

Tapsreduserende effekt

I manualen blir det vist til at bruk av vokterhunder har en tapsreduserende effekt. Det betviler jeg overhodet ikke. Her på garden har vi så langt erfart det samme. Dessuten er de to flotte hundene en berikelse for oss på flere måter. (Maremmavalpen har vi brukt hundrevis av timer på, og den begynner å vise aldeles utmerkede egenskaper nå!). Men vi synes at forskerne gir et misvisende bilde av tilsynelatende vellykkede forsøk når de ikke samtidig opplyser godt nok om at det fra myndighetenes side er satt inn millionbeløp av skattebetalernes penger for å oppnå de svarene som man ønsker. Var det ikke FN’s miljøvernkonvensjon som snakket om bærekraftig utvikling - ? Et prosjekt i Lierne blir ofte trukket fram som eksempel på hvordan det kan og bør gjøres. Men der er det brukt hundretusenvis av kroner på et ganske tvilsomt opplegg. Slikt kan ikke forsvares. Dessuten er tilskuddene bare kommet noen få saueiere til gode, og det har skapt et ekstremt dårlig miljø i bygda. Når naboer argumenterer med knyttnevene , må det være på høy tid å foreta en vurdering av hensikten med bevilgningene, og konsekvensene av dem. Dette bare nevnt som et bedrøvelig eksempel på feilslått innsats fra myndighetenes side.

I tillegg kommer utstrakt bruk av mer avgrensede beiteområder og/eller innmarksbeite med de ulemper det fører med seg, som redusert livskvalitet for sauene, omfattende dødelighet eller vektreduksjon hos lam på grunn av innvollssnyltere o.s.v. Vi har hittil i sommer mistet flere lam enn noensinne. Det skyldes snyltere, ikke rovdyr. Vår konklusjon er: Hundene holder rovdyrene borte (håper vi). I stedet har vi fått nye og økte utgifter i form av hundehold og dødelighet/vekttap. Det er imidlertid viktig å spare sauene for rovdyrangrep. Dessuten er vokterhundene aldeles praktfulle – for den som er glad i hunder og vil ta alt arbeidet med dem. Derfor anbefaler vi dem.

Men før du setter i gang, bør du rådføre deg med noen som har greie på både hunder og sau. Pyreneerhund-oppdretteren Astrid Brenne Moe i Kolvereid er blant de svært få som har mye kunnskap og erfaring med vokterhunder til dette formål i Norge. Jeg anbefaler internettsidene til Norsk Pyreneerhundklubb. Der er det veldig mye god og interessant veiledning.

Manualen fra Planteforsk, NHF og NINA kan du bruke som sengelektyre for å skaffe deg litt interessant bakgrunnsstoff – og lære deg fremmedord. Den rosen skal forfatterne/forskerne ha, at de har framskaffet mye stoff som tilfører leseren bakgrunnskunnskap om gjeting og vokterhunder. Anbefalingene, derimot, bør du ta med atskillige klyper salt, for de holder dessverre, etter vår oppfatning, ikke alltid mål. I stedet for manual, burde dokumentet hete ”Tanker om gjeting og bruk av vokterhunder i inn- og utland”.

Det er synd vi ikke har et forskningsmiljø som kan ta fatt på dette arbeidet seriøst og objektivt, uten bindinger til den ene parten i rovdyrkonflikten, og med god faglig kunnskap om de dyreslagene det gjelder.