Framtiden ligger ikke i våre hender hvis Steinar Lem får sine drømmer oppfylt!

Arild Strand, Leder Norsk Samarbeidsforum for ny Rovviltforvaltning

Steinar Lem i ”Framtiden i våre hender” slipper sine følelser løs på forfatter og bonde Tore Stubberud i en kronikk i Aftenposten. Steinar Lems måte å bruke statistikk på blir gal når han slår fast at hele 24% av alle pattedyr er truet av utryddelse, og lar det dermed skinne igjennom at dette også gjelder ulv. Ulv er ikke utrydningstruet på verdensbasis, vi har heller ikke en Skandinavisk stamme som tilsier at vi har spesielle forpliktelser overfor dagens gjeninnførte ulvestamme.

Steinar Lem gir også utrykk for at han svimler ved tanken på at hans etterkommere kanskje skal oppleve et utarmet Norge, der tre arter er prioritert: sau, elg og gran. Da er det jo bedrøvelig at han selv bidrar til denne utarmingen. Steinar Lem opptrer stadig i media som en glødende debattant og pretenderer å være en forkjemper for miljøet i hele sin bredde. I virkeligheten fokuserer han på et ensidig rovdyrvern og ikke en helhetelig miljøtankegang. Det er på tide at oppmerksomheten også rettes mot arter som sjelden er med i rovdyrdebatten, og som det er for sent å gråte over når vi bare har bilder og minner tilbake og et gjengrodd kulturlandskap.

I Norge er ca. 3060 registrert som truede i en eller annen grad og står derfor på en rødliste. 560 av disse artene (ca 20 % ) er knyttet til kulturlandskapet. Dvs. at de er avhengige av menneskelig aktivitet i en eller annen form. Når denne aktiviteten endrer seg eller opphører vil det ikke lenger være grunnlag for deres eksistens, og de vil på sikt kunne forsvinne. Mange av disse artene finnes i fjell-, fjord- og skogsbygder der beiting, og mer ekstensiv bruk av arealene er mer vanlig enn på flatbygdene. Når disse områdene blir avsatt til kjerneområder for store rovdyr , og utmarksbeite opphører , vil mange plante- og insekt arter med begrenset utbredelse i Norge bli skadelidende.

Det er i første rekke to forhold som blir avgjørende for om disse truede artene skal ha muligheter til å overleve i fremtiden.

1. Det må være vilje til å sikre rammebetingelsene for primærnæringene, på en slik måte at naturresursene kan utnyttes til beste for landet, og slik at grunnlaget for biologisk mangfold i kulturlandskapet ivaretas.

2. Forvaltningen av de store rovdyrene må ikke være til hinder for tradisjonelt beitebruk. Utbredelse av de store rovdyrene må ikke medføre at hold av husdyr opphører, og at kulturlandskapet gror igjen med skog og kratt.

Bern- konvensjonen presiserer viktigheten av å verne den ville flora og fauna og deres leveområder hvis vern krever samarbeid mellom flere stater”. Dette gir særlige utfordringer for ivaretakelse av miljøer som krever kontinuerlig menneskelig aktivitet, slik som kulturlandskapet. Vern av kulturlandskapet krever aktiv drift, til forskjell fra mange andre miljøer der ønske er at driften skal opphøre for å oppnå best mulig vern.

Steinar Lem bekymrer seg over at hans etterkommere kanskje kun får oppleve sau, elg og gran. Jeg tror det blir enda verre hvis vi skal forvalte vår kultur arv på grunnlag av hans følelser og drømmer. Sitat: ” Drømmen om å se en av de store rovdyrene, eller iallfall spor av dem, gir mine naturopplevelser dybde. Bare vissheten om at de finnes et sted langt unna meg, gjør meg stolt over å være norsk, slik jeg er stolt over stavkirker og fjorder. Urban elitisme”. Sitat slutt.

For dem som driver husdyrproduksjon er situasjonen en annen. Gjeninnføring av de store rovdyra er så belastende, både psykisk og fysisk , at mange gir opp og produksjonen faller bort. Bøndene orker rett og slett ikke se sine dyr revet i hjel eller gå i redsel for at så skal skje. Følgene blir at de som skal holde kulturlandskapet i hevd forsvinner. Er dette noe å være stolt av?

Steinar Lem sier at et stort flertall ønsker levedyktige bestander av de fire store rovdyrene, selv om næringen må legge om. Dette flertallet bor i hovedsak i bystrøk og tettsteder og antar at de ikke selv vil få ulemper på grunn av rovdyrene. Det er da lett å forstå slike svar. Hadde man samtidig spurt om de samme menneskene ville bevare det åpne kulturlandskapet, det biologiske mangfoldet, tradisjonene på bygdene, og vår felles kultur arv, så hadde de sikkert vært positive til det også. Problemet er imidlertid at her må det foretaes et valg. Dessuten burde man kanskje tatt seg bryet med å spørre dem som blir direkte berørt av rovdyrområdene. Blant disse er toleransen overfor rovdyr neppe så stor. I et godt virkende demokrati bør meningen til dem som blir direkte berørt tillegges spesiell betydning, noe annet tenderer mot flertallsdiktatur.

Steinar Lem prøver også å unnslå at ulven har drept mennesker i et naturlig livsmiljø. Hva han mener med naturlig livsmiljø er vanskelig å vite, men globalt er det drept hundredevise av mennesker bare i det siste århundret, jeg viser til NINA-NIKU rapporten om ” Frykten for ulven”. Den er ikke fullstendig, men gir en god indikasjon. Folks frykt for ulv kan ikke bare bortforklares eller elimineres ved tendensiøs opplæring.. Når mennesker i Mosseflokkens revir sier at de føler frykt, så er den reell. Frykten føles også i andre områder f.eks. i Lierne, selv om den der gjelder bjørn. Det er frykten, redusert livskvalitet og følelsen av å bli motarbeidet av storsamfunnet, som i løpet av få år har redusert antall sauebruk drastisk i dette området. ( I 1976 var det 68 bruk med sau. I 2002 er tallet 28.)

Ut i fra kronikken i Aftenposten er det tvilsomt om Steinar Lem holder seg orientert om det som skjer i husdyrbruket i Norge. I tidsskrifter og i enkelte av dagsavisene omtales ofte de tiltakene bøndene prøver for å minske tap av beitende dyr og lidelser for disse. Både staten og bøndene er engasjert i forskning på disse problemene.

I tillegg kommer forslagene til alle forebyggende tiltak når det gjelder rovdyr, problemet er at ingen av disse tiltakene virker i praksis uten at det økonomiske grunnlaget også forsvinner. Når myndighetene kommer med opplysninger og råd som i etterkant viser seg ikke å fungere er det ikke rart om tilliten avtar og frustrasjonen øker i de rovdyrutsatte områdene.

På sikt tror jeg at vi i Norge vil kunne forvalte gaupe, bjørn og jerv på en god måte der alles interesse blir ivaretatt i rimelig grad, men dette forutsetter at lokalbefolkningen er inkludert i prosessen og får reell innflytelse på forvaltningen og kanskje et ansvar. Det er rimelig at bestandene av de store rovdyrene sees i et Fennoskandinavisk perspektiv der Norge tar hovedansvar for jerv og del ansvar for bjørn mens alle landene har ansvar for gaupe. Derimot ser jeg ingen mulighet for en bestand av ynglende ulv i Norge. Vi har ganske enkelt ikke egnede områder der ulven kan innpasses i vår tradisjonelle bruk av landet. Dette kan gjerne beklages, men det vil være trist for et flott og stolt dyr å ende opp som ”søppel kasse ulv” i Spydberg.

Jeg vil anbefale Steinar Lem til å tenke igjennom ”føre var prinsippet”, før konsekvensene for det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet blir uopprettlig. Når vi gjør noe i naturen bør det minste kravet være at inngrep er basert på mest mulig kunnskap. Denne kunnskapen er ikke på plass i dag. ”Norsk Samarbeidsforum for ny rovviltforvaltning” som jeg representerer, krever et fullt samfunnsregnskap som beskriver økonomiske og praktiske konsekvenser av gjeninnføring av de store rovdyrene.