Om Bernkonvensjonens utsetting av rovdyr

Lars Toverud

I det etterfølgende skal jeg ta for meg det nettverket av internasjonale bevaringsorganisasjoner som på en eller annen måte øver innflytelse på den norske rovdyr-politikken, enten i form av skjulte agendaer, press eller på annen måte, og som forsøker å få innført rovdyrene, i første rekke jerv, gaupe, ulv og bjørn, i alle europeiske land.

Har vi noen handlefrihet i rovdyrpolitikken, eller dilter de norske politikerne bare med i den tro at vi for evig og alltid er bundet til internasjonale avtaler?

Eller har de sluttet avtaler som vi ikke får vite av typen "Norsk natur er god handelsvare"?

IUCN

I 1973 ble det startet en gruppe som heter The Wolf Specialist Group av den kanadiske biologen Dr. Douglas Pimlott. Gruppen ble stiftet i Stockholm og består av forskere (biologer, zoologer) tilknyttet universiteter og naturforvaltningsorganisasjoner. Mange av dem som deltok der er fremdeles aktive, blant annet Dr. L. David Mech fra USA, som overtok som formann for gruppen i 1978 og fremdeles innehar dette vervet. Gruppen teller et 20- talls rovviltspesialister fra tilsvarende mange land. Petter Wabakken er norsk representant.

Wolf Specialist Group er en spesialistgruppe som igjen inngår, sammen med en rekke tilsvarende grupper, totalt 101, i Species Survival Commission (SSC). Denne kommisjonen er igjen en av 6 kommisjoner som utgjør IUCN, the International Union for the Conservation of Nature and Natural Resources. IUCN har tilknytning til et 60 -talls regjeringer og diverse statlige direktorater over hele verden, og betrakter seg som den ledende internasjonale bevaringsorganisasjonen. SSC har også en spesialistgruppe som heter Re-introduction Specialist Group (RSG) - på norsk kan denne passende omtales som gjeninnføringsgruppen. Denne gruppen har laget retningslinjer for utsetting av ville dyr og planter som benevnes IUCN/SSC Guidelines For RE- Introductions, og som ble vedtatt på det 41. møte i IUCN Råd på et møte i Gland, Sveits, i mai 1995. Disse er en oppdatering av IUCN Position Statement on Translocation of Living Organisms fra 4. september 1987. RSG har et nettverk av eksperter rundt i hele verden, og har også en database med omtale av utsettingsprosjekter og utgir et tidsskrift om utsetting- Re-Introduction News.

Av databasen fremgår det blant annet det pågår utsetting av grå ulv (grey wolf) i Georgia, grå ulv i New Mexico og i Idaho, USA, red wolf i North Carolina, USA, grå ulv i Yellowstone, USA. Dette siste er ikke nytt, de andre tilfellene bare føyer seg inn i rekken av utsettingstiltak. Det som er litt pussig i dette er at kontaktpersonen for RSG er Pritpal Soorae, Environmental Research & Wildlife Development Agency (ERWEDA), Abu Dhabi i De Forente Arabiske Emirater, hvilke interesse nå han skulle ha av å sette ut ville dyr, f.eks. i Europa?

"Projekt Varg"

Det som er interessant med møtet i Stockholm i 1973, er at det året etter, i 1974, forelå et dokument på svensk som heter "Projekt Varg" og som var utarbeidet av det svenske Naturvårdsverket, og støttet økonomisk av blant andre WWF. Dette har jeg omtalt utførlig i boken min, der det er vedlagt.

Bernkonvensjonen

Arbeidet ble dratt i gang da Gro Harlem Brundtland ble miljøvernminister i 1976. Europarådets ministerkomite satte i juni 1976 ned en komite som skulle utarbeide en konvensjon om vern av ville europeiske planter og dyr. Deltagerne i den norske ad hoc komiteen var ekspedisjonssjefene Erik Lykke og Gunnar Germeten, naturverninspektør Magnar Norderhaug fra MD og Svein Myrberget fra DN.

Bernkonvensjonen ble undertegnet i Bern 10. sept. 1979.

Norge ratifiserte ikke konvensjonen før 13. februar 1986, uten forbehold. Rakel Surlien var miljøvernminister den gangen, og hadde lagt stor vekt på å få den igjennom Stortinget uten forbehold! Hva dette har kostet Norge og nordmenn i kroner i tap pga rovdyrskader fra ulv, jerv og bjørn de siste 16 årene, kan bli interessant å legge frem senere. Det som er av størst interesse i den opprinnelige teksten, er artikkel 11, pkt. 2a der det heter:
"Fremme gjeninnføringen av opprinnelige arter av vill flora og fauna der dette kan bidra til bevaring av en truet art".

Bjørn Skåret i Trysil har skrevet en interessant trykksak som viser hvordan norske politikere ble lurt til å godta konvensjonen i 1986, uten at de tok forbehold for Norge når det gjaldt ulv og jerv.

Bernkonvensjonen ledes av et sekretariat på 3 personer og har sine kontorer i Strasbourg i Frankrike i tilknytning til Europarådet som den formelt er underlagt. Konvensjonen ledes av et arbeidsutvalg på 3 personer, valgt fra signaturstatene, som forbereder møtene i den såkalte Standing Committee (Den permanente komite). Permanent komite (Pk) består av representanter for alle signaturstatene i Bernkonvensjonen, inviterte representanter fra andre land i tillegg til representanter fra en rekke bevaringsorganisasjoner fra hele verden. Til sammen utgjør dette ca 60-70 personer som møtes en gang i året. Det foreligger omfattende referater fra disse møtene, blant annet vedtas det en rekke anbefalinger om alle typer bevaringsspørsmål. Det som for oss er av størst interesse er selvfølgelig det som har å gjøre med gjenninnføring og bevaring av de store rovdyrene, og her er referatene overraskende avslørende.

Jeg har gått igjennom referatene fra møtene fra og med 1993 frem til 2002, og vil i det etterfølgende trekke frem en del av det mest oppsiktsvekkende.

De norske representantene har vært ansatte i DN og MD. Her skal nevnes Gunn Paulsen, Terje Bøe og Øystein Størkersen fra DN, Jan Abrahamsen og Kjersti Gram Andersen fra MD.

Ulven er inkludert i Appendix II (strengt beskyttet art ) i Bernkonvensjonen. Av de land som har signert Konvensjonen, har følgende land reservert seg når det gjelder ulv: Bulgaria, Tsjekkia, Finland, Latvia, Litauen, Polen, Slovenia, Slovakia, Spania og Tyrkia.

Dersom et land blir bedømt til ikke å følge konvensjonens regler når det gjelder vern av en fredet art, blir det laget en egen sak på dette, en såkalt "file". Der får vedkommende land forklare hvorfor, og de andre landene får spørre hvorfor- det skyldige landet står på en måte en slags skolerett. Den eneste ulven i Sveits (utsatt) ble skutt etter at lovlig tillatelse var gitt fordi den hadde drept for mange husdyr. Da fikk Sveits smake denne "medisinen" og fikk sin file:T-PVS/Files (2002) 4, blant annet fordi de ikke hadde reservert seg mot ulv da de undertegnet konvensjonen! Hvem kunne vite at Europa skulle oversvømmes med rovdyr 20 år etter at man har undertegnet en konvensjon som gikk ut på å bevare den eksisterende fauna på underskriftstidspunktet? Dette gjelder også i høyeste grad Norge. Norge holdt også på å få en file, og måtte forklare seg på møtet i PK i 2001 om ulvejakten i Østerdalen. I omtalen av den norsk- svenske ulvestammen står det at den hadde "recovered spectacularly (min understrek.) from near extinction to 87-97 wolves last winter"- (vinteren 2001).

Den 1. desember 2000 vedtar PK Rec. No. 82 (2000) "on urgent measures concerning the implementation of action plans for large carnivores in Europe" (Appendix 6 til møtereferatet). Her kan man blant annet lese om at man skal fortsette utsettingen av gaupe i den østre delen av Sveits, for derigjennom å oppnå en mulig kolonisering av Østerrike og Italia. I Spania skal det bygges opp en gaupestamme i fangenskap som senere skal benyttes til utsetting (s. 135).

På møtet i PK 1997 ble det vedtatt flere anbefalinger, blant annet Rec. No. 58 "On the Reintroduction of organisms belonging to wild species and on restocking and reinforcing populations of such organisms in the environment".

Denne bygger på Recom. No. R (85) 15 av Europarådets ministerkomite fra 1985 til medlemsstatene om reintroduksjon (gjeninnføring) av ville arter, vedtatt 23. september 1985, IUCN's uttalelse av 4. september 1987, og retningslinjene for utsetting som ble vedtatt av IUCN's råd i mai 1995, og omtalt tidligere.

I tillegg bygger den på den stratgien som ble vedtatt på den pan- europeiske ministerkonferansen 25. oktober 1995 "An Environment for Europe" som i §11 om truete arter, ber om en mobilisering av felles innsats fra både zoologer og botanikere fra hele Europa om in situ og ex situ bevaring og gjeninnførings/restaureringsprosjekter hvor slike aksjoner er inkludert i egne aksjonsplaner for årene 1995-2000.

Det blir for langt å oversette retningslinjene for gjeninnføring, men de foreligger på s. 64 i møtereferatet.

I møtereferatet fra PK i 1996, kan man lese på s. 41 at det ble satt ut bjørner fra Slovenia i i Pyreneene i 1996. Den svenske representanten foreslo at man kunne sette ut bjørner fra Sverige, men den franske representanten forklarte at man hadde valgt Slovenia som leverandør, og ikke Sverige. Det ble også bekreftet at donorlandets bestand ikke skulle lide selv om man hadde gitt fra seg noen bjørner (?). Hvordan skulle dette ordnes? Flytte ut flere fra dyreparkene?

Den 8. desember 1989 vedtar PK nok en anbefaling: Rec. No. 17 (1989) "On the protection of the wolf in Europe". Siden dette er forløperen til de aksjonsplanene som kom 10 år senere, kan det være av interesse å lese pkt. 13 i anbefalingene:

PK anbefaler at de kontraherende parter vurderer muligheten av å fostre opp ulv i fangenskap for senere utsetting i områder der ulven er utryddet eller truet av utrydding, i tillegg til at man skal utføre genetiske studier for å forsøke å unngå negative effekter av å innføre individer fra genetisk forskjellige bestander.

I tillegg anbefales det at man studerer muligheter for utsetting.(!)

Habitat-direktivet (Europarådets direktiv 92/43/EEC)

EU's habitat- direktiv ble vedtatt 21. mai 1992 og representere etter min mening startskuddet til det nye rovdyrregimet i Norge. Med Torbjørn Berntsen som miljøvernminister fikk det en ihuga forkjemper.

Habitat- direktivet åpner for utsetting av ville dyr i følgende setning (s.3): Taking into consideration the fact that provisions should be made for supplementary measures governing the reintroduction of certain native species of fauna and flora and the possible introduction of non-native species.

I Artikkel 22 står det: In implementing the provisions of this Directive, Member States shall:
(a) study the desirability, of the re-introducing species in Annex IV that are native to their territory where this might contribute to their conservation, provided that an investigation, also taking into account experience in other Member States or elsewhere, has established that such re-introduction contributes effectively to re-establishing these species at a favourable conservation status and that it takes place only after proper consultation of the public concerned.(min understrekning)

Habitat- direktivet lister opp ulven i Appendix II (trenger bevaring av leveområdet) og I Appendix IV (full beskyttelse).

Så skal man merke seg følgende:
Europaparlamentet vedtok 24.1.1989 en resolusjon ( Doc. A2- 0377/88, Ser. A) som ber om øyeblikkelige tiltak for bevaring av ulv i alle europeiske land, aksepterer IUCN's Ulvemanifest og inviterer Europakommisjonen til å utvide og skaffe finansiell støtte til bevaring av ulv.

Natura 2000 (Natural habitats)

Dette representerer en forbedring av Habitat- direktivet, er datert 27. oktober 1997 og består av et europeisk, økologisk nettverk som omfatter spesielle bevaringsområder, bestemt av de enkelte medlemsland, og spesielle beskyttelsesområder

Formålet ved Natura 2000 er å opprettholde biodiversitet ved å bevare naturlige leveområder og vill flora og fauna i den delen av Europa som omfattes av medlemsstatene.

Under innholdslisten pkt. 7 står det blant annet at:
Medlemslandene skal også ta de nødvendige forholdsregler for å etablere et system av streng beskyttelse for de dyr og plantetyper som er spesielt truet og studere muligheten for å gjeninnføre disse artene i sine land.

Aksjonsplaner

Det første skrittet mot å lage aksjonsplaner for de store rovdyrene ble tatt av WWF på begynnelsen av 90- tallet. Eksperter fra 17 europeiske land sammen med WWF og dennes partnerorganisasjoner hadde et møte i Abruzzo National Park, Italia, i juni 1995 der de lanserte det som har blitt til Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE).

Deretter var det workshops i Neuchatel, Sveits i september 1995 og Oberammergau, Tyskland i januar 1996. Siden starten har etterhvert eksperter fra 25 land deltatt aktivt i dette arbeidet. En av aktivitetene i disse møtene var å utarbeide aksjonsplaner for bevaring av ulv, gaupe, jerv og bjørn i Europa. Forslag til disse aksjonsplanene ble lagt frem i 1998 etter at en rekke eksperter hadde kommentert på utkast til slike planer. I oktober 1998 var det et møte i Slovakia, organisert av Europarådet, av regjeringseksperter som diskuterte planene.

Deretter ble planene gjennomgått av Bernkonvensjonens kontraherende parter, det vil si blant annet den norske regjering i desember 1998, og igjen av Europakommisjonen og EUs eksperter på et møte i den vitenskapelige komiteen i Habitatdirektivet i september 1999. Alle kommentarene som ble mottatt under denne prosessen var inkludert i den endelige versjonen som ble lagt frem på møtet i Bernkonvensjonen i desember 1999. På dette møtet var det noen regjeringer som hadde ytterligere kommentarer til de foreslåtte aksjonsplanene, og disse fikk frist til februar 2000 med å sende sine kommentarer til Europarådet. Disse planene resulterte til slutt i en anbefaling, Recommodation No. 74 (Dec. 1999) for de kontraherende parter i Bernkonvensjonen, heri altså også Norge. Ved avslutningen av dette arbeidet ble det avholdt et møte i Oslo 22.-24. juni 2000 i den gruppen av eksperter som arbeider med store rovdyr. Målet for gruppen er "å opprettholde og gjenopprette levedyktige bestander av store rovdyr som en integrert del av økosystemer og landskap i Europa".

Alle planene har definert et antall felles temaer, som inkluderer følgende styrende prinsipper: (s.26 i ref.fra møtet i Oslo)

Hvor re-kolonisering av områder med store rovvilt er ønskelig, skal følgende prinsipper legges til grunn:

• Det skal i første rekke gis prioritet til å støtte naturlig re-kolonisering
• Neste skritt skal være å arbeide for økning i ikke-levedyktige bestand
• Neste skritt skal være å sette ut dyr i områder for at disse skal slutte seg til ikke- levedyktige bestand
• Til slutt skal man sette ut dyr i nye områder

Hver plan har sitt forfatterteam. Planen for gaupe er utarbeidet av sveitserne Breitemoser og Mûller, med bidrag fra bl.a. Tor Kvam fra NINA.

Aksjonsplanen for ulv er utarbeidet av professor Luigi Boitani fra Italia. Norsk bidragsyter er Jon Swenson, som nå har fått et professorat på Ås.

Aksjonsplanen for brunbjørn er utarbeidet av Jon Swenson, Bjørn Dahle og Norbert Gerstl fra Østerrike. Aksjonsplanen for jerv er utarbeidet av Arild Landa, NINA, Mats Linden, Sverige og Ilpo Kojola fra Finland. Hvert dokument er på ca 70 sider og omfatter i korthet: Bakgrunn, mål for planen og ønskete aksjonsplaner for hvert enkelt land.

I referatene fra en konferanse om gjeninnføring av gaupe i Alpene i Engelberg, Sveits, 7-9. desember 1995, blir det beskrevet hvordan gaupe ble satt ut i Jurafjellene, de sveitsiske alper og Slovenia på 70-tallet. I 1990 arrangerte Bernkonvensjonen et seminar om utsetting av gaupe i Europa, i Neuchatel, Sveits. Recommodation No. 20 (1991) om beskyttelse av den europeiske gaupa ble vedtatt av PK i 1991. Her blir det anbefalt en rekke tiltak der gaupa er blitt gjeninnført, eller blitt flyttet fra tilliggende områder. Det blir også anbefalt å se på mulighetene for oppdrett i fangenskap og senere utsetting i områder der gaupa er blitt utryddet eller er i fare for utrydding. Det blir også anbefalt å koordinere utsettingsprosjekter mellom naboland.

I Cat News, Issue 29, høst 1998 skriver Peter Jackson, Chairman Cat Specialist Group, at gaupe ble satt ut i Østerrike, Frankrike, Tyskland og Italia.

Dette bekreftes i Aksjonsplanen for gaupe. På s. 27 er det detaljert beskrevet at det er satt ut gaupe i Frankrike, Sveits, Italia, Lichtenstein, Østerrike, Tyskland, Tsjekkia, Slovenia, Kroatia og Bosnia. I den foreslåtte handlingsplanen inngår som pkt. 4.2.7: Omhyggelig utarbeidete utsettingsprogrammer skal bli iverksatt i overensstemmelse med IUCN's retningslinjer for utsetting i områder som kan huse levedyktige bestander.

Dette blir foreslått gjennomført for Bulgaria og Ungarn. I Polen er det gjennomført et program med utsetting av gaupe som er oppfostret i fangenskap.

På s. 61 i Aksjonsplanen er det en tabell der forholdene i de enkelte landene er summert opp, og der man støter på begreper som spo = spontaneous recolonisation ( spontan re-kolonisering) og rei = re- introduced population (utsatt bestand). De landene der det er satt ut gaupe ifølge tabellen, er de samme som nevnt ovenfor. Blant land som er har opplevd "plutselig kolonisering" av gaupe, er Øst-Serbia. Det skulle være interessant å se en plutselig kolonisering i virkeligheten- er det en rekke firehjulstrekkere fulle av gauper som kjører inn i et område samtidig og der baklukene blir åpnet på et gitt signal?

I aksjonsplanen for jerv møter vi et nytt begrep: Translocation- overflytting. På s. 29 omtales gjenoppretting av truete bestander. Rapporten er bekymret over manglende kontakt mellom jervestammen i kjerneområdet i Norge og den stammen som finnes langs grensen mellom Norge og Sverige. Men man trøster seg med at jervens spredningsevne, mangel på barrierer og de store, ubebodde områdene som ligger mellom disse to bestandene, gjør at det ikke vil være nødvendig å foreta en kunstig bestandsøkning, en såkalt "translocation".

I tabellen på s. 41 er dette begrepet brukt for Finland, der man tydeligvis har flyttet jerv fra en del av landet til en annen.

Vi vet fra norske og svenske samer at det har blitt satt ut jerv fra svenske militærhelikoptere i samiske beiteområder. Vi vet også at det er satt ut jerv på Finnskogen, kfr. det kjente jervebrevet, datert 20.10.1985, funnet på Finnskogen under elgjakten den høsten. Brevet er skrevet på brevpapiret til Centre Naturopa, Europa-rådets organisasjon for bevaring (se forøvrig s. 36 i boken min).

I aksjonsplanen for brunbjørn fremgår det på s. 18 at det ble satt ut 3 bjørner i den sentrale delen av Østerrike i 1989- 1993, i et område med hanbjørner. Om bjørnestammen i Norge og Sverige står det i rapporten at den er den mest produktive som til nå er dokumentert i hele verden, med en årlig tilvekst på 10-15 %! Dette er et så eksepsjonelt høyt tall at det kommer bjørneforskere over fra USA for å studere fenomenet! At svaret på dette høye nivået er så enkelt som at det er en direkte følge av at overskuddene fra svenske dyreparker, først og fremst Orsa, settes direkte ut, er det kanskje ikke verdt å si noe om?

På s. 20 i planen dokumenteres det at det ble satt ut 2 bjørner fra Slovenia i 1999 i Trentino i Italia. Denne kunstige økningen er planlagt å fortsette i de neste 2 årene (regnet fra år 2000) med utsetting av ytterligere 7 bjørner.

I den sentrale delen av Pyreneene ble det satt ut 3 bjørner i årene 1996-97, se s. 20.
På s. 33 i planen drøftes det utsetting av nye bjørner i Pyreneene og i de sydlige alpeområder. Fordi svenske bjørner er mindre tilpasset det økosystemet som eksisterer i dette området, vil man sette ut bjørner som kommer fra Bosnia- området. I Spania vil man også fortsette å sette ut bjørner, i et forsøk på å få en sammenhengende bjørnestamme over hele det aktuelle området, i stedet for to separate bestander.
Planen konkluderer med at utsetting av bjørn i passende leveområder kan fremelske etableringen av levedyktige bestander av bjørn i de tidligere leveområdene (det vil si over hele Europa!).

Aksjonsplanen for ulv inneholder en del historikk som kan være verdt å nevne. The Wolf Specialist Group of Experts i IUCN utformet sitt Manifest og retningslinjer for bevaring av ulv i 1973. (Følger som vedlegg til denne artikkel). På grunnlag av dette ble det satt opp strategi for bevaring av ulv for Europa (Wolf Conservation Strategy for Europe) i 1992 av det europeiske nettverket for ulv (European Wolf Network) og dets prinsipper, retningslinjer og aksjonsplan dreier seg om den spesifikke europeiske situasjonen. I september 1995 var det et møte i Neuchatel, Sveits, for vitenskapsmenn og administratorer fra en rekke europeiske land der man diskuterte gjenopprettelsen og bevaring av ulv i et europeisk perspektiv. Dette møtet var finasiert bl a av WWF. Her ble grunnlaget lagt for den aksjonsplanen som nå foreligger. Her innrømmes det også at "The wolf might recover naturally or be helped by specific actions: in both cases movements across borders are to be expected and must be managed properly."

Lyder dette kjent?

I planen heter det videre at i de siste 20 årene har ulven naturlig kommet tilbake i deler av Europa som i Tyskland, Frankrike, Sveits, Sverige og Norge. I tillegg varsles det at Østerrike vil få ulv innen kort tid, selv om utsetting av ulv ikke er prioritert i Europa (kfr.det jeg har skrevet over om arbeidet til IUCN), men i Storbritannia er det foretatt en foreløpig vurdering av å gjenninnføre ulv i Skottland !! (se s. 17).

Det blir foreslått at Bernkonvensjonen skal lage en detaljert European Wolf Management Plan etter de retningslinjene som blir trukket opp i denne aksjonsplanen.

På s. 27 er det trukket opp linjer for en slik plan. Det blir for mye å oversette alt her, men det som Regjeringen nå har lagt frem (Sponheim) er en blåkopi av det som er listet opp på s. 27 og 28. Videre er det skisserte omfattende planer om hvordan opinionen skal påvirkes. Dette ser vi nå omsatt i praksis, med ulveprogrammer i NRK, ulvefilmer, ulvebøker for barn osv. Alt dette er et ledd i en bevisst politikk som henter alt sitt tilfang fra Aksjonsplanen for ulv. Det er hevet over enhver tvil at myndighetene har lagt denne planen til grunn for sitt arbeid for å få ulven inn igjen i Norge.

Konklusjonen av dette er følgende:

1. Bernkonvensjonen er en aktiv pådriver for å få gjeninnført rovvilt i alle europeiske land, uansett om signaturlandene har reservert seg eller ikke.
2. Jeg har påvist ovenfor at det har blitt satt ut ulv, gaupe og bjørn i en rekke land i Europa. Dette fremgår klart av de møtereferater som ligger offentlig tilgjengelig på nettet.
3. Dette er et arbeid som norske myndigheter til enhver tid har hatt kjennskap til, og som de støtter.
4. Internasjonalt støttes dette arbeidet av IUCN og en uhyre tett vev av anbefalinger, retningslinjer, manifester og direktiver.
5. WWF finansierer dette arbeidet sammen med Europarådet og EU.

Er det på dette grunnlag noen grunn til å tro at slik utsetting også finner sted i Norge og Sverige, og med politikernes velsignelse?

Svaret er ja!