I BEGYNNELSEN VAR FJELLET

Av Egil Ulateig

Når skapte Gud fjellet? Helt fra jeg var barn har jeg aldri vært i tvil. Han skapte det først. Flatlandet ble til av jord som blåste ned fra tindene, og havet ble til av snøen som smeltet i Dovrefjell.

Jeg husker glassklart første gang jeg ante hvor avhengig hele mitt syn på verden var av fjellet, ja, at fjellet var en organisk del av livet mitt. Fjorten år gammel tok jeg toget forbi Lillehammer for å besøke en slektning som bodde et sted i den store verden som het Råde. Da jeg stod igjen på perrongen i den fremmedartede østfoldverdenen,og så meg rundt den varme junidagen, ble jeg grepet av en hjelpeløshet som jeg siden bare har følt ansikt til ansikt med dumheten. Plutselig var verden uten holdepunkt; der jeg skulle henge frakken som kunne gi meg retning, fantes det ingen knagg. Jeg våget ikke å spørre noen, for jeg ville ikke vise lavlandsfolk at jeg var en komplett fjellidiot. Til slutt fant jeg med blikket et kirkespir, og det knuget jeg meg fast til så lenge jeg kunne.

Egentlig har jeg følte det samme hele livet, men har lært meg å leve med denne tomheten borte fra fjella. På havet og i ørkenen er jeg ofte blitt knuget av et uforklarlig tungsinn, men det har forsvunnet med en gang jeg har sett en tind eller en fjellkjede komme seilende ut av horisontens hav.

Det merkelige er at jeg har kjent det samme i forhold til mennesker. Omgitt av bymennesker og lavlandsfolk har jeg aldri helt blitt kvitt følelsen av å være en utenforstående. Blant fjellfolk, om de har levd i de kurdiske Zagros, på det skotske høyland eller på de eventyrlig vakre skråningene av Aberdare i kikuyuland, har jeg vært hjemme. Jeg har alltid, nærmest instinktivt, visst, at stilt overfor noen av eksistensens viktigste utfordringer, i møtet med naturen, har vi tenkt og følt likt.

Det er også en annen viktig sak som forener fjellfolk over hele kloden. Vi føler oss utnyttet og undertrykt og underlegne. Det kommer delvis av at vi har levd, og delvis lever, isolerte, langt borte fra metropolene, og at vi, som alle koloniserte, primært er råstoffleverandører - det gjelder også av menneskehjerner og menneskemuskler. Det er ingen tilfeldighet at de fleste opprør i verden har sin begynnelse, og ofte sin tragiske ende, i fjella.

Det er viktig å forstå at mange fjellfolk i dag føler vernepolitikken som en forlengelse av en langvarig utnytting. På den annen side kan vern også være en alliert for oss. Da maoriene på New Zealand for over hundre år siden fryktet at skotske innvandrere skulle erobre deres hellige fjelltopper med saueflokkene sine, fant de på det geniale å skjenke dem til dronning Victoria som personlig gave.

Dypt nede i et fjellmenneske lever en opprører. Det høres primitivt ut, men ennå i dag får jeg en befriende, fandenivoldsk adrenalinsprøyte ved å lese Robert Burns`dikt om Jon fjellmann:

" Min ven var fødd av fjellmanns ætt,
og flatbygdlover braut han lett,
men aldri sveik han klanen sin,
min gjæve gut, Jon fjellmann`min."

For en som er født i Lesja, og hver morgen slo øynene opp og lot blikket sveipe over den lange, selvsikre Kjølen, som så ut akkurat som en kullseilt skute, er det ikke bare en myte at fjellet kom først. Det er et historisk faktum; vel, nesten. Men jeg for min del tror i alle fall at min fjellverden først ble erobret av skinnkledde mennesker som levde av jakt og fiske inne i fjelldalene. I bøker står det skrevet at en Oslomann som het Jens Esmark som det første (hvite) mennesket besteg Snøhetta, og det var i året l798. Men i l913 ble det funnet knokler av en reinskalv med en pil i, og skaftet var av tre, ved en bre der inne. Esmark var ti tusen år for sent ute; så gamle er de eldste boplassene i Dovrefjell. Først senere, langt senere, med klimaendringer og ny viten, begynte jegerne å slåss med fururøtter nede i hoveddalføret - om det da ikke var en helt annen stamme som trakk oppover.

Hva slags forhold til fjellet hadde mine forfedre, i historisk tid? Om det vet vi en god del, og for øvrig er det mye jeg ikke trenger å vite, for det ligger der, om jeg lytter, for å si det hamsunsk, som en " Benpipernes bøn." Av gamle dokumenter og overleveringer går det frem at bondegutter, for eksempel på 1700-tallet, så på gårdens rettigheter i fjellet som mer verdifulle enn åkerlappene og hamnelykkjene i bygda. På en gård like borte i grenda, fikk eldstemann velge først, om han ville ha "herlighetene" på fjellet, eller gården; han valgte fjellet. Min egen bestefar og mange andre jeg hørte beretninger om som barn, forbannet hvert eneste grasstrå som de måtte kaste bort sommerdager på for å få slått overende, og ble ikke kvitt rynkene i de lange pannene før de fikk fylt rypsekken eller lastet kløvhesten, og kunne forsvinne inn i den verden hvor alle deres fineste følelser og minner levde sitt herlige liv.

På en måte betraktet de ikke fjellet som noen fremmed villmark, slik som til og med vi som lever i fjellbygda dessverre gjør i dag. Det var et kulturlandskap de kjente like godt som åkerreinene sine, men uten gjerder og vanningsplikt, og langt fra kjerringer som sukket og bar seg. De hadde jo sine åkre på fjellet også, men der vokste ikke bygg som frøs om høsten, men et evig forråd av rein og rype og fjellaure.

Det er stilt spørsmål i dag, og kanskje med god grunn, om disse fjellbøndene var gode forvaltere av høyfjellet. Det finnes eksempler på at grådigheten tok overhånd, for den har jo ikke lavlandet eneretten på. Men gjennom de utallige generasjonene var det almenningstanken som styrte forvaltningen, og den var gjennomsyret av det som i dag kalles tanken om den bærekraftige høsting av ressursene. Det eneste som kunne utryddes, var rovdyr, og det klarte de ikke. La oss likevel ikke være så naive å tro at naturmennesker umiddelbart forstår alle økologiske prosesser. Nordmenn ødela Island ved å hogge ned all skogen og slippe til sauen der det skulle vokse trær.

I dag er det mange, både i Lesja og andre fjellbygder, som forbanner fredning og vern, og sier at fjellet og selvråderetten blir tatt fra dem. Og jeg tror at sentrale verneorganer gjør en kapital bommert når de ikke bygger forvaltningen av fjellet i sterkere grad på menneskene som klorer seg fast i dem. Men samtidig ser jeg klart at vi selv har sviktet. Vi er i ferd med å plassere på museum, ikke bare de gamle fangstredskapene våre, men også den følelsen av felles ansvar for rettigheter og ressurser som har skapt fjellfolkets forhold til verdiene utenfor gjerdene.

Mitt ønske er at fjellåret ikke bare retter søkelyset mot vern av naturen, men også mot holdninger hos menneskene i fjellbygdene. Vi er i ferd med å kutte røtter til noe som har skapt oss i mer enn en forstand. Jeg ønsker meg ikke tilbake til noen nasjonalromantisk idealisering av fjellheimen, tvert om tror jeg den har vært med på å ødelegge vårt opprinnelige, realistiske forhold til den. Men det er i hvert fall åpenbart for meg at det å betrakte fjellet som en vare for et marked er en farlig vei å gå.

Den veien fører bort fra almenningstanken og det felles ansvar, og inn i det perverterte fjell-Norge til den ibsenske dovregubbehall, hvor alle er seg selv nok.