Ulv Ulv!

Forfattere: Aleksandr Klushin, Vladimir Bobrov

Mennesket har i lang tid prøvd å gi ulven dødsstraff. I sammenheng med den store skaden dette rovdyret forårsaket for husdyrholdet, har den bitre kampen foregått i uminnelige tider. I denne kampen har gift og alle tilgjengelige midler blitt brukt. I oldtidens Hellas 600 år før vår tidsregning var ødeleggelsen av disse rovdyrene oppmuntret og belønnet. I det romerske imperiet og overalt i alle århundrer siden har ulven blitt bekjempet.

Med unntak av mennesket har ulven få naturlige fiender. Ulven er meget dyktig og kan overleve de sterkeste forfølgelser. Den er tilpassingsdyktig og kan leve under forskjellige forhold. Ulven har høyt utviklet psykisk og fysiske egenskaper. Dette gjør den istand til å motstå de forskjellige måter som brukes til å bekjempe den. Krigen mot ulven har alltid vært vanskelig, til tider har man ikke lukkes med å redusere dens antall, likevel ble den utryddet i flere tett befolkede områder. I England ble den siste ulven drept i begynnelsen av 1700-tallet(?), i Irland på slutten og tyskland (?). Idag finnes det ikke ulver i Frankrike, Italia, Danmark, Holland og Belgia. Bestanden er også liten i andre Europeiske land, Canada og USA - Alaska untatt.

I vårt land har det alltid vært mye ulv. Før andre verdenskrig var antallet mellom 100 tusen og 120 tusen ulv. I løpet av krigen steg antallet til over 230 tusen. Mange år trengte man for å redusere dette antallet. I 1946 ble det drept 62 600 ulv. Senere klarte man å stabilisere antallet til rundt 50 tusen(?) ved et uttak på omlag 15 tusen ulv i året.

Hver ulv spiser i snitt 4 kg kjøtt om dagen, 1500 kg om året. Et dyr vil fortære 35-40 rådyr, saigas, Gasella subgutturosa, på Taigaen. 12-15 izyubrov og siberiske "stags", på Tundraen. Ikke mindre enn 20 rein. (kommentar: her er det nok litt snurr i maskinoversettelsen så leseren får tolke det etter beste evne).

Hvor stor er sjansen for angrep på mennesker? Tilogmed friske ulver vil angripe i meget sjeldne tilfeller, dette skjer når ulven er sulten om vinteren. I årene 1849-1851 ble 266 voksne og 110 barn drept. I 1875 drepte ulvene 160 mennesker. Utover det 20-århundre utgjorde ulven en stadig mindre fare for mennesket, untatt i krigsårene da mange mennesker ble drept.

Lignende tilfeller er beskrevet i Hviterussland og Ukraina også med fatalt utkomme. I fredstid er de rabide/gale ulvene som løper inn i bebyggelsen og byer som representerer de største truslene mot folk.

Og likevel

I vårt land har det aldri vært noen samlet strategi for kontroll av ulvebestanden. Samfunnet beveget seg fra det ene ekstreme posisjon til det andre, fra ideer om komplett utryddelse til idealisering av rovdyret. Da ulven ble utryddingstruet i utlandet, hørtes stemmer i pressen både ute og hjemme som argumenterte for å revurdere synet på ulven. Faren for å tape ulven som art tvang zoologer til å forske på ulven, og gjøre tiltak for vedlikeholde/øke stammen.

Hittil ukjent respons forårsaket den kjente boken til kanadieren Farley Mowat "Never Cry Wolf". Litterært sett er boka meget bra, men den har feil på det biologiske området. Forfatteren idealiserte ulven. Disse feilene gikk publikum hus forbi, de satt igjen med intrykket av det noble rovdyr som fungerer som naturens doktor ved å ta ut de syke og/eller svake dyrene. For den urbane leseren var det fint å lese om en slik ulv som boken beskriver (litt fritt oversatt her). Forskjellige hendelser bidrog med å danne et tilsvarende syn på rovdyr hos den generelle befolkningen i landet. Først så sank ulvebestandene i hele Sovjetsamveldet, det førte til at bestanden av ulvens byttedyr økte, og angrep fra ulv på husdyrene ble kraftig redusert.

Det ble moderne under dekke av naturvern, å forsvare ulven uten å ta dens rolle i de forskjellige deler av økonomien med i beregningen. En stor del av forsvaret for ulv har vært og er basert på at rovdyret sorterer ut og dreper svake og syke dyr som er lettere å fange. Med andre ord er en fordel for populasjonen av ofre, som ellers ville ha blitt degradert og syknet hen. Men blant Oslabevwix (?) f.eks tar ulven ut kalvene og de drektige hunnene. Undersøkelser viser at det ikke er nok syke/svake dyr til å holde liv i alle rovdyrene. Ulver tar noen syke og svake dyr. Men ifølge vitenskapsmenn klarer ikke svake/syke dyr å holde følge med flokkene sine og blir gående alene og blir vanskeligere å finne for rovdyrene enn flokkene. Seleksjonen fra predatorer er uforutsettbar og naturlig i den ville naturen. Men i områder som det jaktes i er ulvens sanitære rolle ikke tilstrekkelig. Dyr som eksisterer ved menneskets hjelp er forsvarsløs overfor ulven, og kunstig berikelse av faunaen er ikke annet enn å levere kylling til ulven. På den andre siden vil reguleringen av hovdyr i viltstellet (takes to itself hunter, and wolf occurs here by competitor unnecessary to it. - usikker hva som menes her - antagelig noe som at mennesket tar "jobben"?)

Til slutt har vi hovedkilden til fiendskapet mellom ulv og menneske - husdyrholdet. Her er det ikke noe snakk om rovdyrenes sanitære rolle. (Etter dette kommer kommer 4-5 linjer som jeg ikke tar sjansen på å tolke: As soon as wolves became igolko1 in the stack hays, their pursuit became the matter difficult, pressure naturally weakened. And to chety.rekh-pyati years occurred sufficiently so that the wolves again about themselves would declare. these kaceli., vozmozh.no, are the best form of the prevailing relations with the predator: to it remained place under the sun, and they at the same time held it in a good bridle.)

Vanskelig jakt

Menneskets årelange forfølgelse ga mange metoder for jakt og uttak. Metodene kan delse inn i to grupper, aktive og passive. De aktive inkluderer skyting av ulv fra fly, helikopter, propelldrevne sleder, på ski, privade(?), flagglinje osv. Blant de passive regnes feller, bruk av gift osv. På steppen og tundraområdene er det tydeligvis nødvendig å vurdere bruk av fly eller helikopter. Det er ikke billig, men med god bruk av radio- eller telefonkommunikasjon er det en meget effektiv måte å begrense antall rovdyr. I skogene er gammeldags jakt den beste metoden. Jakt gir jegeren sterke opplevelser, styrke, utholdenhet og mot i den krevende jakten på det sterke udyret, som alltid vil ha sjansen til å slippe unna. Ved jakt vil de dyktigste, mest uforutsigbare ulvene overleve og gjøre ulvestammen sterkere mot utrydding.

Ulvejakt er komplekst og vanskelig. Og en nødvendig figur var alltid volchatnik(? - "ulveekspert":-) som kjenner ulvens oppførsel. Jakte må forberedes nøyaktig, med sporing og privazhivaniyem(?), med oprettholdelse av disiplin og strenge regler. Det harde arbeidet med ulvejakt alene gir ikke mye livberging for jaktlaget. Før ble det alltid oppmuntret. Idag gir ulvejakt for lite igjen. Man må understreke: ulvejakt er et ansvar for staten.

For tiden er det mer enn 45 tusen ulv i landet. Ved den svekkede bekjempelsen de siste 3 til 4 år kan bestanden vokse til truende nivå.

Derfor en av hovedoppgavene til jegerorganisasjonene har vært og er å hjelpe til med en sterk reduksjon av bestandene av "den grå raneren".

Et statlig program er nødvendig

Ulvebestanden i Russland øker av forskjellige årsaker, inkludert de høye kostnadene ved å organisere jakten. Men med hjelp fra staten er det mulig og ikke minst nødvendig å ha kontroll med bestandsutviklingen. Forståelse av ulvetallets innvirkning på mengden jaktbart vilt er viktig. Rosoxotrybolovsohzom (organisasjonen som tradisjonelt har organisert jakta?) har alltid vært oppmerksom på dette viktige problemet. Medlemmene av jeger- og fiskerforbundene alene klarte å drepe mere enn 16 tusen ulv ett år. Staten betalte ut skuddpremie. Ja tilogmed Rosoxotrybolovsohzom bidro fra egne midler med en konkurranse om hvem som var den beste ulvejegeren! Men så hendte det umulige, da forlanger en av inspektørene i Folkets-kontrollkomite(?) at konkurransen skal stoppes. (Her kommer et par linjer som er litt vanskelig å tolke, men det er tydelig at inspektørens inngripen ikke akkurat letta arbeidet med saka). Man må legge merke til i Russland er ennå ikke ulveproblemet løftet opp på et statlig politisk nivå.

Staten har ikke midler for å ta seg av rovdyret. Landet har problemer, en situasjon som vil vare lenge. Derfor er det trolig at organisasjonen Rosoxotrybolovsohzom må ta seg av arbeidet. Men den russiske regjeringen kunne i det minst la være å flå jegerne med skatter. Saken er at organisasjonen må legge til minst 38% på jaktlisensen i forskjellige avgifter, i tillegg til 12% inntektsskatt. Hvis staten virkelig vil løse ulveproblemet er det nødvendig i det minste å fjerne alle skatter og tillegg til den førnevnte jegeravgifta.

Ulv kan være et glimrende jaktobjekt. Russland med sine mange regioner, gir et bredt utvalg av jaktmuligheter (fra helikopter, aeroslegde, by round-ups, na of vabu, med feller, by loops, flagglinjer). På steppestripen er de klare til å akseptere jegere, for eksempel i Kalmykii. På tundraen i republikken Komi. Trofène fra ulven er verdifulle, skalle og skinn. Den lokkende prisen på trofè er US$ 300-600 i USA. Den første russiske utstilling av jakttrofèr utført av Rosoxotrybolovsohzom viste at det finnes utmerkede ulvetrofèr i Russland. Av de utstilte ulveskaller fikk fem gull, en sølv og en bronsje.

Som et unikt dyr og innfødt komponent i natursystemet må ikke ulven bli fullstendig utryddet, men må heller ikke bli fullstendig vernet. I dagens samfunn, ledet av prinsipper om beskyttelse av naturen, er det både nødvendig og mulig å lære å regulere antallet ulv slik at sauen fikk være i fred og ulven fornøyd.