Ulveforvaltning, ansvar og dyrevern

Sven Åge Varden. Distriktsveterinær i Rakkestad

I løpet av de siste ukene har ulver i Østfold tatt livet av eller skambitt mer enn 160 sauer, alle gikk på inngjerdet beite.

Jeg har sett resultatene av ulvenes jakt og mener at man må ha sett disse skadde dyrene selv, for å forstå lidelsene de har opplevd. Det ble påvist store bitt i hals og nakke, jur var revet av bukvegger var flerret opp slik at innvollene hadde falt ut andre hadde dype bitt i lårmuskulaturen slik at denne var revet av. Ulvene kan ikke lastes, de oppfører seg bare i overensstemmelse med sin natur, men det er uhørt at de skal få tyrannisere hele lokalsamfunn.

Først påsto myndighetene at ulvene var av norsk/svensk stamme, og dermed tilhørte en utryddingstruet rase som vi etter Bernkonvensjonen var forpliktet til å verne. Etter massivt påtrykk er det innrømmet at ulvene ikke har noe med vår gamle gråbein å gjøre, men stammer fra øst, der de opptrer i store flokker og dermed faller utenfor vårt ansvar i forhold til Bernkonvensjonen.

Hvordan ulvenes gjeninntog til Sverige og Norge har foregått er fremdeles et ubesvart spørsmål for mange. De myndigheter som står sentralt i kampen for gjeninnsetting av ulv, benekter at de kjenner til ulovlig utsetting. Jeg håper de har rett, for i motsatt fall vil dette være et av de groveste tilfeller av faunakriminalitet i vår tid, med de konsekvenser det måtte få for de involverte. Direktoratet for naturforvaltning (Dn) har i dag ute på høring et forslag der de ønsker adgang til å forflytte store rovdyr fra et sted til et annet, uten å kontakte mottakerkommunen. Dette vil legalisere det som vi i dag kaller ulovlig utsetting. Jeg håper Stortinget stanser et slik forslag.

Fra land med rabies tillater norske myndigheter bare rabiesvaksinerte dyr av hundeslekten å komme inn i Norge. Uvaksinerte dyr blir enten avvist ved grensen, satt i karantene eller avlivet. De samme myndigheter ønsker allikevel ulver fra det rabies smittede Russland og Finland velkommen til Norge uten reservasjoner. Hvem har eller tar ansvaret her?

Fra ulike myndighetshold har det kommet skråsikre uttalelser om ulvens natur og væremåte. De som har uttalt seg har gitt uttrykk for at dette har de greie på og at vi kan ha full tillit til det de sier. Vi undres etterhvert på med hvilken kompetanse de uttaler seg.

Følgende påstander er framsatt: Ulvene hopper ikke over gjerder, de krysser ikke strømgjerder, de holder seg borte fra mennesker, de tar ut taperene i de populasjonene de jakter på, de krysser ikke elver eller sterkt trafikkerte veier og bufe og ulv kan leve trygt side om side ved hjelp av gjerder.

Etterhvert som alle disse påstandene har vist seg å være feil, har det straks dukket opp nye personer fra de samme miljøer som har uttalt at de "nye" atferdsmønster er helt normale. Disse personene flytter stadig grenser og kommer med nye uttalelser etter hvert som deres gamle påstander blir motbevist av ulven selv.

Den eneste påstanden som pr. dato ikke er motbevist av ulvene i Norge, er forsikringen om at ulven ikke er farlig for mennesker. Skulle det vise seg at også denne påstanden er feil, hvem er det da som vil stå fram og si "Jeg tar ansvaret", eller vil det også da bare stå fram nye personer som sier "dette er ingen overraskelse".

Norske myndigheter har tatt mål av seg til å bli best innen dyrevern og store ressurser settes stadig inn i det forebyggende dyrevernarbeidet, men de dyrelidelser de lokale dyrevernnemndene klarer å forhindre blir bare småting i forhold til de lidelser ulvene i løpet av de siste år har påført dyr i de samme områdene. Dersom private interesser hadde stått bak dagens gjeninnsetting av ulv, ville disse personer ha fått stoppordre for lenge siden og de ville antagelig vært stilt for domstol.

Da Veterinærdirektøren slo fast at ulv og bufe ikke kan leve i samme område, trodde mange at de ansvarlige ville våkne og fjerne ulven. I stedet ønsker de å fjerne sauen. Her er det ikke bare snakk om sau, men om bufe. Dersom sauen fjernes, vil ulven kaste sitt blikk mot storfe og vi har allerede opplevd at den har tatt både kalver og kviger. Ulver som kan felle voksne elger vil heller ikke ha problemer med å felle voksne kyr, dersom sulten blir stor nok.

Ulven er et dyr som skal leve sitt liv i villmark og langt fra mennesker. Jeg synes det er et svik mot disse dyrene å plassere dem i Østfold, der det ikke er en eneste kvadratmeter villmark igjen. Her fornedres de til å bli bufedrepere på sin jakt etter mat. Når ulvene kommer innenfor inngjerdingene og det er mat overalt, skjer disse massakrene som avisene stadig viser billeder av. Blir bufeet borte, vil belastningen på hjorteviltet øke. Når også de blir borte, eller sterkt redusert, vil ulvene enten flytte til nye matfat eller forbli i Østfold og trekke seg nærmere folk for der å ernære seg av matrester fra søppelsekker og søppelfyllinger. Forslaget om å sette Glomma som vestgrense for ulven i Østfold og sende alle sauene på beite på vestsiden av elva er i beste fall dårlig gjennomtenkt og i verste fall et resultat av en urealistisk virkelighetsoppfatning.

Ulvene blir i dag , i vitenskapens navn, jaget, fanget, merket, peilet og skutt, med eller uten hjelp av helikopter. Kanskje dyremishandling er det rette navnet på dette forvaltningsopplegget?

Noen hevder at ulven har rett til å være i Østfold fordi den har vært her før og derfor er en naturlig del av vår fauna. Man må være nokså historieløs dersom man setter likhetstegn mellom dagens Østfold natur og slik den så ut for mer enn 100 år siden.

Vi er for et biologisk mangfold sier andre. I og med at ulven er den sterkeste i vår fauna, vil den kunne desimere alle de andre artene og til slutt i verste fall sitte igjen som bortimot eneste representant for mangfoldet.

De fleste kulturlandskap er avhengige av at beitende dyr holder vegetasjonen nede. Forsvinner planteeterne fra utmarkene vil områdene gro igjen og mye av mangfoldet bli borte.

Hvem har ansvaret her?

Selv om de ansvarlige myndigheter ikke vil legge fram et totalt regnskap, er det av andre beregnet at rovdyrforvaltningen koster mellom 100 og 200 millioner kr. hvert år. Dersom tallene er feil, ber jeg de ansvarlige om å legger fram de riktige tall.

I utgangspunktet var folk reserverte, men åpne til å forsøke med ulv i fylket. I dag er bortimot 90% av befolkningen i de berørte områdene imot ulv og tilliten til Dn. er på et lavmål eller helt borte. Årsaken er at ulveforvaltningen har spilt fallitt og folk føler seg ignorert og overkjørt. Dyrevernet og lokalbefolkningen står igjen som de store taperene, med et forringet nærmiljø der både trygghet og trivsel er sterkt redusert. Samtidig står menigmann, viltforvaltere og ordførere fram og klager sin nød uten å føle at de blir tatt på alvor. Dersom ikke Miljøvernminister og Storting tar affære og får ulveforvaltningen inn i former som er akseptable både dyrevernmessig og menneskevernmessig, er jeg redd for at vi ender i et kaos som ingen vil være tjent med.