Rovdyrpolitikkens vokterhunder

 

 

Det omstridte vokterhundprosjektet i Lierne har mange interessante sider. Men det mest interessante ved prosjektet er dessverre måten det brukes politisk. Som myndighetenes vokterhund mot kritikere av en feilslått rovdyrpolitikk, og som lokal gneldrebikkje mot sauebønder i Lierne som ikke går ned på kne og lovpriser rovdyrvernets velsignelse for bygda.

---

Åsmund Ystad og Leif Johannes Sklett
Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk i Nord Trøndelag.

---

Prosjektet var først et forsøk over tre beitesesonger fra 1997 - 1999. Forventingene var store og ikke alle ville vente på dokumenterte resultater før en slo fast at vokterhunder var næringas redningsplanke i kjerneområdene.

Tidlig konklusjon
Stortingsmeldinga om rovvilt fra 1997 slo fast at både beitedyr og store rovdyrstammer skulle leve side om side i utmarka. Men det fantes på det tidspunkt ingen dokumentasjon på kostandseffektive forebyggende tiltak. I en slik situasjon var det derfor selvfølgelig riktig å starte forskning på bruk av vokterhunder så raskt som mulig.

Sommeren 1997 startet prosjektet med sauene til Bernt Hågensen i Sørli som forsøksbesetning. Det var mye fram og tilbake før en kom i gang, med uro som bl.a førte til at forskere trakk seg fordi prosjektet var for useriøst opplagt. Likevel slapp en å vente lenge før de første konklusjonene ble servert. Før første beitesesong var evaluert slo daværende miljøvernminister Torbjørn Berntsen i en valgtale fast at vokterhundprosjektet var starten på slutten på alle bekymringer om rovdyr og sau. Her var den endelige løsningen på problemet.

For dyrt
Prosjektet fortsatte med mye støy og negativ mediaomtale lokalt, mens vi i riksmedia gjentatte ganger kunne lese om lovende resultater, med sauebonde og fylkesleder i Nord-Trøndelag Arbeiderparti, Bernt Hågensen, som ivrigste talsmann. Mange i sauenæringa var nok kritiske og mente at en ikke trengte å bruke 4 millioner kroner over tre år for å finne ut at hvis en går sammen med sauene hele dagen og samler dem om natta så blir tapene minimale, lammevektene skrale og kostnadene fenomenale.

Sluttrapporten i 1999 konkluderte da også med at dette var skrekkelig dyrt. Driftsformen var effektiv for å unngå tap til rovdyra. Men tilveksten hos lamma var sterkt redusert og kostnaden så stor at det ble sett på som helt urealistisk å satse på dette. Også Bernt Hågensen uttalte at det var utenkelig med slik drift hvis en ikke fikk en helt annen tilvekst på lammene.

Meningsløst
Det naturlige i denne situasjonen ville vært å roe ned og melde tilbake til fagfolk og politikere at dette ikke kunne kalles et kostnadseffektivt tiltak. Selv om sauene berger livet for rovdyr blir det økonomisk og dyreetisk ett fett om en produserer bjønnmat eller underernærte lam som kasseres på slakteriet. Og en næring som bare er interessert i om det er liv i skrotten eller ikke vil uansett raskt råtne på rot.

Men røde tall og negativ konklusjon var ikke til hinder for videre utprøving av intensiv gjeting med bruk av vokterhund. Men nå tok imidlertid politikken fullstendig over. Denne driftsmåten var, i følge Miljøverndepartementet (MD), meget lovende. Nå var utfordringen å skaffe penger til videreføring. Men ettersom prosjektet nå verken var forskning eller forvaltning var ikke det bare enkelt.

Kameratene fikser midler
Men våren 2000 fikk vi ny arbeiderpartiregjering og landbruksminister Bjarne Håkon Hansen og MDs Stein Lier Hansen ordnet 300.000 kroner hver i spesialmidler fra innerst i sine departementsskuffer. Slik kunne prosjektet videreføres. Målet var nå å finne ut hvordan en kunne øke tilveksten på lammene slik at en kunne få bedre økonomi.

Mange vil nok hevde at dette var godt gammeldags partikammeraderi og en gest til en av rovdyrvernets geriljasoldater. Men uansett hva motivet måtte være så oppnådde en noe meget verdifullt. For jo lengre det "lovende vokterhundprosjektet" kunne fortsette, jo lenger måtte en vente på den endelige konklusjonen. Og mens en venter på konklusjonen er det selvsagt intet grunnlag for forvaltningen å innrømme at det ikke finnes gode forebyggende tiltak. Slik vinnes det tid, samtidig som en vet at for hvert år som går kommer en enda nærmere den virkelige "endelige løsningen", avvikling av saueholdet i Lierne.

Flaggskipet
Senest i november 2001 talte miljøvernminister Børge Brende i Stortinget og svarte følgende på spørsmål om effektive forebyggende tiltak: " Vi har nå en del prosjekter på gang, som innebærer at man prøver ut gjeterhunder, inngjerdinger o.l." Dette betyr at pr. i dag er vokterhundprosjektet fortsatt flaggskipet blant forebyggende tiltak. Det sier sitt. Erik Solheim, leder i Naturvernforbundet, presterte til og med å si i TA at han ikke kunne forstå motstanden mot prosjektet som var det billigste og mest effektive som var prøvd.

Martyr
Bernt Hågensen har i senere tid gjentatte ganger beklaget seg i media over at han blir uglesett av sambygdingene fordi han samarbeider med myndighetene. Og riksmedia kjøper lett historier om innfule libygger som mobber nytenkende sauebønder som er positiv til rovdyrpolitikken. Sånn kan det gå til at Dagbladet forteller historien om sauebøndene i Lierne som ikke liker at rovdyrtapene reduseres og som bare sitter hjemme og ugleser Bernt Hågensen. Denne selvpålagte martyrrollen som et forfulgt offer for sterke krefter i bygdemiljøet er imidlertid pinlig lite troverdig sett i en større sammenheng. Her er det snakk om en person som har sittet midt oppe i grautfatet, med Miljøverndepartementet, Arbeiderpartiet og halve Statsapparatet i ryggen og via media drevet rå maktkamp mot andre innbyggere i Lierne.

Vi tror at de færreste sauebønder i Lierne ville lagt seg opp i at Bernt Hågensen har gjort prosjektmidler til et levebrød, hvis de bare hadde sluppet å stadig oppleve at han i neste omgang bruker dette som en plattform til å henge ut sambygdinger. Det er ikke troverdig å påstå at en jobber for bygda og næringas beste og samtidig henge ut andre som bakstreverske bønder som knapt skjønner noen ting, aller minst sitt eget beste. Og omtrent uansett hva problemet måtte være så får de høre at naturvern og vokterhunder er løsningen.

Bakholdsangrep
Og miljøverndepartementet følger opp. I dagsrevyen en kveld i oktober i fjor var det nok et innslag fra Lierne der temaet var libyggens mobbing av de som ofret tid og ressurser på å prøve ut nye ting i kampen mot rovdyra. Det journalisten ikke fortalte var at han ble tipset om å reise til Lierne av en venninne som tilfeldigvis er en sentral informasjonsmedarbeider i MD, som hadde fortalt om noen hvite og lodne hunder som holdt både bjørn og verre ting unna sauene som beitet i utmarka. Og dette skjedde samtidig med at Lierne Kommune satt i dagevis og ventet på svar og avklaringer fra departementet om hva de ville gjøre for å løse problemene med Arvasslibinna som skapte slikt oppstyr i Lierne i fjor høst. Og mens de satt og spekulerte på hvor lang tid de skulle tyne Lierne Kommune før de sendte et intetsigende svar, så sendte NRK journalisten oppover for å lage en reportasje om vokterhundprosjektet som tydelig hadde til hensikt å fortelle resten av Norge at Lierne var bygdedyrets hjemsted. Økonomiprofessor Normann Aanesland, som var ansvarlig for de økonomiske analysene av vokterhundprosjektet, uttalte følgende om denne reportasjen: "det er grovt misbruk av et forskningsprosjekt å presentere gjeting og bruk av vokterhund i Lierne som et framtidsretta og lønnsomt prosjekt for sauenæringa".

Uvitenskapelig
I følge Miljøverndepartementet er prosjektet fortsatt et forsøk, men nå ikke underlagt vitenskapelige kriterier! Slik sett har de sitt på det tørre. Videreføringen av prosjektet er sannsynligvis noe av det minst vitenskapelige som er forsøkt i rovdyrpolitikkens navn, og det sier ikke lite. Rosenrøde beskrivelser av prosjektet har gitt inntrykk et faglig seriøst opplegg. Men samtidig er det vanskelig for utenforstående å gå inn og kontrollere faktiske opplysninger om sentrale forhold som for eksempel hvordan det går med lammevektene.

Heldigvis finnes det fortsatt oppegående vaktbikkjer i pressen som er villig til å utfordre de mange vokterhundene i rovdyrpolitikken. Derfor fikk vi et innblikk i realitetene da Trønderavisa i et oppslag 12. desember i fjor kunne fortelle en tragisk historie om lammene fra vokterhundprosjektet som ble kassert på slakteriet på grunn av utmagring. Når slike opplysninger blir kjent betyr det forhåpentligvis at vokterhundprosjektet nærmer seg tida for en ny evaluering og konklusjon.